lørdag

Blogging

Blogging er perfekt for forskeren. Gjennom bloggen har du kontroll selv, og du har anledning til å fortelle om forskningen din direkte. Du risikerer ikke å bli feilsitert, samtidig som du åpner for dialog.
Morten Ryen, kommunikasjonsrådgiver i Dagens Næringsliv

fredag

Østerrisk vektøkning

Kombinasjonen ferie, øl og store middagsporsjoner kan gi visse fysiske bivirkninger. Etter å ha vært fem dager i schnitzel-landet Østerriket har jeg ikke ennå tort å fomle meg opp på vekta. Planen er å holde seg unna den et par uker for å se om det kan ha en heldig virkning.

Sett bort fra visse uheldige sider, så er østerrisk mat av veldig smakelig karakter. På turen fikk jeg muligheten til å spise flere spesialiteter av både fast og flytende karakter. På fotoet til venstre drikker jeg radler, som en blanding mellom øl og ginger ale (sitronbrus). Den fungerer fantastisk som tørstedrikk ved å være forfriskende og sprudlende på samme tid. En annen ølvariant er weissbier, som er en bavariansk spesialitet brygga på hvete. Ølet er gulaktig og grumsete, men har en nydelig, sommerlig og rund smak. Denne varianten har røtter tilbake til slutten av 1300-tallet da forskjellige munkesamfunn lagde øl for å skaffe seg en inntekt til klosteret. (En kan jo ane et sniff av dobbeltmoralskhet her...).

Denne lille, sjarmerende retten over her dukker opp på menyen overalt i Østerriket. Den blir stort sett kalt kaiserschmarrn, og er en slags tjukk, søtlig pannekake. På turen oppdaga jeg at desserten også kan dukke opp i en forkledning som omelett med fiken og rosin, men stort sett serveres den med melis og/eller syltetøy.

Helt til slutt er det på sin plass å nevne wienerschnitzelen. Jeg holdt den på behørig avstand gjennom hele turen ettersom den oftest visuelt angriper deg med sin voldsomhet. Denne shcnitzelen er forholdsvis beskjeden i framtoninga si, jeg har vært vitne til andre varianter som er like store som tallerkenen de ankommer på.

Det kan virke som om det bavarianske kjøkkenet er redd for at den spisende ikke skal bli mett. Om det er et nedarva tankegods som etterkommere av Obelix, eller om det er en helt unik omsorg for kompostdyngene - så er det i det minste turistvennlig for alle sultne sjeler.

tirsdag

Die Touristen

...und die Touristen mit die grosse Puppen slengen zu sein.

 Magne Wold

mandag

My Oberammergauian ring

Once again I have to return to the wonderful village Oberammergau in Germany. Despite my short stay, I found time to visit some of the village's many woodcarver shops. I didn't buy one woodcarved item, but instead I found some nice pieces of jewellery. This red ring is made of glass, and I'm convinced it's handmade. If not, it still fits my nail polish perfectly.

I also discovered some funny and gorgeous wall clocks in the shop. It was forbidden to take pictures, but in my usual and sneaky way I did it anyway. Look how nice these are! My favourite is the tea pot.

The Englishman

The Englishman is honest, brave and naiv.

Sitat Robin Hood 2010

søndag

Flått og godt!

Hvert år går jeg sommeren i møte med en oppfatning om at i år er det min tur til å bli bitt av flått og dermed går den den sikre død i møte. Flåtten invaderer dette landstrakte land, og det tryggeste er i grunnen å holde seg innendørs - sjøl om du ikke skal være for trygg der heller, beistet kan nemlig dukke opp i senga di, også.

Derfor var det en utrolig lettelse å lese i Vårt Land (som forøvrig er ei avis med avisbeina planta fornuftig nede på bakken) at det er ingen grunn til panikk, jeg kommer ikke til å dø av flåttebitt i år heller. Det er i grunnen nesten ingen som dør av flott sammenligna med trafikkulykker, så hvorfor går da nordmenn og er engstelig for denne hvite, dog ekle, blodsugende skapningen? Vi er da ikke redd for mygg? (I enkelte land bør alle med sunn fornuft og en dose vett være redd for mygg da den dreper tusenvis av mennesker hvert år). Jeg trur det henger sammen med aviser også må selges om sommeren, og hva er da ikke mer lett tilgjenglig et kryp som ikke akkurat appelerer til morstinstinktet (og som faktisk et par stk. unektelig har dødd av opp gjennom årene) som passende sommerlektyre?

Når det er sagt, så vil jeg oppfordre alle til å utvise en viss skepsis til å kjøre bil i sommerhalvåret. En stor prosentandel av bilulykkene skjer i disse tider. Fest beltene.


Lambs and lions

Rise and rise again until lambs become lions.
Robin Hood 2010

Robin Hood - godisprinsen

Robin Hood har grodd fast i den engelske folkesjela med sin lovløshet, kongeopprør og likere fordeling av jordiske goder. Dette er tidlig klassekamp og et stadig tilbakevendene tema opp gjennom britisk (og andre vestlige land) historie. Det har blitt laga flerfoldige filmer og tv-serier av denne fortidens helt, og i år var det ei ny lansering med gladiator-helten Russel Crowe i hovedrolla. Clate Blanchett er hans kvinnelige motpart, Marion. Hun på sin side er ei moderne, fysisk heltinne som bakser rundt med både trassige okser og voldtektsmenn.

Det som er annerledes fra tidligere innspillinger er at denne filmen forteller historien om hvordan Robin Hood endte opp som lovløs. Hvordan han som bueskytter med en gal konge i korstogene, men vender hjem da Rikard Løvehjerte dør i kamp. På hjemveien blir han involvert i et bakholdsangrep, og lover en døende soldat å ta med sverdet hans hjem til faren. Etterhvert blir soldatens død Robins eget brød da den avdødes far "adopterer" han som sin egen sønn, og tvinger Marion til å godta ham som sin hjemkomne ektemake. Alt begrunna i praktiske hensyn ettersom Marion blir gods -og landløs den dagen svigerfaren dør.


Klisjeene kommer trillende jevnlig, slik det skal være i et epos som dette.  Russel Crowe løper rundt store deler av filmen med den obligatoriske kuttskaden i panna - og det som i starten er et pussig, arrangert ekteskap utvikler seg til å bli noe mer. Dette er strålende underholdning til godteposen, men ikke mer enn det. Men filmen er verdt å se fordi Cate Blanchett gjør en god Marion (dessuten er det er noe utrolig befriende over heltinner som ikke er blendende vakre), og hun spiller i grunnen fletta av Crowe. I tillegg er det en nytelse å se Max Von Sydow som en blind og halvtullete svigerfar.

Klikk på linken for å se traileren.

lørdag

Grønn gren

Hvis jeg lar det være en grønn gren i mitt hjerte, vil sangfuglen komme. (Kinesisk ordtak)

Frontdamer

Det hender seg at det kan være ekstra hyggelig å få besøk på terrassen, og i går kom svigerinne med husbond på hamburgerbespisning og Cola-drikking. Spesielt hyggelig er dette når de som inviteres er husløse og trenger litt underholdning utover de seine nattetimer.

Kveldens underholdning besto av å sniffe på undertegnedes parfymeflasker samt snakke om den kommende Østerrike-turen. Sistnevnte er et stort prosjekt som involverer seks voksne, et barn, en leiebil og mengder med bagasje.  I tillegg blei det lest korrektur på ei biltekst, hvor terminologien gikk litt i stå (derav frontdamer), men utover det rusla timene forsiktig avgårde med håp om at gjestene koste seg og finner det for godt å komme igjen ved en seinere anledning.

torsdag

Fotograf Guro Skjelderup

Ber alle lesere bite seg merke i dette navnet her. Hun er nyutdanna fotograf med planer om studio på Årnes fra februar 2011 - og det beste av alt er at dama er flink! Da vi møttes som studenter på HiO for noen år tilbake, så var vi begge idealistiske lærerspirer. Dessverre er skolehverdagen et par hakk røffere enn hva som helsebringende, og i dag har veldig mange av klassekameratene våre gått over i andre yrker. Guro valgte foto, og det er helt fantastisk å se hvordan hun fanger inn øyeblikkene i fotografiene sine.

Sjekk ut hjemmesida http://www.guroskjelderup.com/ for ei visuell smaksprøve.

Snehvit og de høye hælene

Ingenting var mer irriterende i tenårene å ha ei venninne som blei gyllen brun bare ved å stikke nesa ut i sola. Perfekt Syden-farge bredte seg utover i høg hastighet og satte griller i eget hode. Det resulterte i at jeg utsatte kroppen for iherdig soling med lav solfaktor over noen dager, for å henge med Syden-fargen til venninna. Merkelig nok tok jeg henne aldri igjen, med så heller ut som en lyserosa griseunge med bikini. Som voksen har jeg kommet til enighet med meg sjøl om at jeg blir aldri brun, men at det er helt ok. Siste gangen jeg var solbrendt var på en Florida-ferie som stor tenåring, der ryggen fikk ei hard natt etter uvøren tilstedeværelse i steikende sol over flere timer. Den natta sverga jeg på aldri mer skulle denne kroppen bli solbrendt, og det har jeg holdt til dags dato. Og når alt kommer til alt, så synes jeg at en skal omfavne sine særpreg - og heller utheve dem. Derfor er Snehvit-huden alltid på plass, uansett hvilken årstid det er. Og jeg passer godt på den.

Et anna tilbakvendene tema er høge hæler. Hvis noen skulle være i tvil, så er jeg glad i bruke sko av sådan art. Det er mange fordeler med det; 1.) En blir høyere 2.) Holdningen blir bedre 3.) En ser slankere ut. Innvendingene er at en ødelegger beina og havner i rullestol som 50-åring. Dessuten er det upraktisk. Men jeg er nøye med å gi beina hvile fra høyden så ofte som mulig. Hjemme rusler jeg stort sett rundt i slippers f.eks. Dessuten har jeg funnet ut at ting kan ikke alltid BARE være praktisk, det blir jo altfor kjedelig.  

Jordbærpikene

Etter en periode med grubling har jeg kommet fram til at handlesentre er harry. Det er fryktlig praktisk, men utover det så er det rimelig sjarmløst å vasse rundt på et senter. På lørdager er det strengt tatt plagsomt å være der, da spesielt i førjulstider, hvor andre besøkende enten puster deg i øret eller stjeler varene ut av handlevogna di. Likevel hender det jo at en må sette sine bein pent og pyntelig på innsida av et handlesenter, og for et par uker sia dro jeg til Triaden (etter et godt tips på en god skomaker) for å fikse et par skohæler. Jeg har etterhvert fått et svært personlig forhold ting jeg har på meg, og oppsøker gjerne en reperatør istedenfor å kaste. Denne skomakeren gjorde en  utmerket jobb og kan anbefales. (Men hvor har det blitt av SYDAMA?!?!). Jeg måtte vente en stund på å få skoene tilbake, og i mellomtida brukte jeg tid på å vandre hvileløst rundt i butikker og glane andre medkunder i øynene for kun å få tomme blikk tilbake (må være noe med kjøpesenterlufta, trur jeg).

Jeg fant fort ut at den beste måten å få tida til å gå på er å spise. Derfor begynte en prosess med å lokalisere og vurdere kjøpesenterets spisesteder. Etter ei kort sonderingsrunde, så fant jeg ut at det var et sted som veldig mange andre kundefrender satt (og det bruker stort sett å være en god pekepinn) - og det var på Jorbærpikene. Konseptet er "more the merrier" der hele diskområdet var fylt til randen med godsaker av ulik karakter. Da det blei min tur i kassekøen, blei jeg bare stående og glane på alt som kunne kjøpes og spises - og måtte få sakkyndig hjelp til å bestemme meg for en lunsj. Endte opp med en type kyllingpanini med grønnsaker og bacon, som smakte godt over middels bra, fordi kassadama forstår jeg var sulten. Etter å ha spist på meg litt sjøltillit, gikk jeg og bestilte meg eplekake og en kjærlighet-på-pinne og fikk gratis kaffe med på kjøpet.


Interiørmessig hadde spistedet sin "greie" (som ikke er en nøyaktig definisjon, men som alle likevel forstår) - med jordbæra som tema og rødfargen som gjennomgående. De solgte rød godis, hadde røde desserter, alle kakene var pynta med jordbær, plakatene var røde og det samme var bærebrettet. Alt var gjennomført, og når maten var god og betjeninga hyggelig - så forstår jeg litt mer av åffer det var folketomt på de andre spisestene.

onsdag

Ettal

På den siste dagen i mitt korte tour-Tyskland-opphold dro vi innom Ettal - et sted som består av et kloster og noen butikker og spisesteder. Det er alltid noe besnærende spennende med kloster (mulig at det har sammenheng med nonnefilmen "Sound of music") og dette er et fra benediktinertradisjonen - og har rundt 50 praktiserende munker som driver skole, butikk og likørproduksjon.(Det siste blei behørig hamstra til seinere smaking.)

Munkene kunne en finne både hist og her - og ikke bare svirrende rundt alteret. Jeg greide aldri å forevige en benediktermunk på film, men en ortodoks munk (av ukjent opphav) rusla stillferdig rundt med et gedigent fotoapparat. Så da foreviga jeg ham istedenfor.

lørdag

The loud American in Oberammergau

As I have said before, it was a fantastic experience to watch the Passion Play in Oberammergau. It was also a rare experience to be a part of an international audience in a theater where the stage language is not English.

My theater seat was in the middle of a bunch Americans, or at least it felt like it, as they tend to be a bit loud. As I was seated in the middle of a row, you sort of get stuck for a while before the the show goes on. During these minutes you pick up a lot of information. This lady behind me has four grandchildren and the youngest put his finger in the socket and got electric shock. She lives some place in Minnesota and drives a Volvo station wagon.

I noticed that there were a lot of Americans in the streets of Oberammergau. A funny thing was that they appeared in groups, they spoke loudly on the shuttle bus and bought a lot of woodcarved figures in the shops. But the Americans are always polite and easy to get in contact with, so if they speak a bit loud, I still like them.

fredag

Oberammergau Passion Play

This article has to be written in English since there is an Oberammergau waitress who'll read it. And she doesn't understand Norwegian..

Very well. My second day in Germany started with a car trip from from Farchant and up to Oberammergau. The conversation in the car was like this:

Dad: - I forgot my hat!!

Mom: - Then we have to turn and get it.

Dad: - I'll buy a new one. I've got so much money.

Mom: - Are you MAD?! Turn around.

Dad: - I've got plenty of hair..

Mom: - Stop talking nonsense. Turn around!!

Dad: - It's not like you can make a u-turn everywhere, Rita!

Mom: - Well, you could have placed the car in THAT file and turned around THERE (pointing out of the window).

The end of the story was that we did turn around to pick up dad's hat. When we arrived Oberammergau there was a heavy rain and we spent our first minutes as tourists under umberellas. The play started 14.30, so we spent the first half of the day gift shopping and avoiding getting wet.

The Oberammergau theater is a massive building that can take almost 5000 visitors. It's an open air theater which brings an significant atmosphere to the performance. Under here is a short video clip from the inside atmosphere of the theater. (To all of those who knows my parents, check out who is filmed in the end...).
video

The story behind the passion play is not of an ordinary kind. When the plague hit Oberammergau in the 17th century, and killed almost 100 inhabitants, the remain living started to pray to God and promised to put up a passion play every 10th year if people stopped to die. It is said that no one died from that moment on. And since then there has been a passion play in Oberammergau consisting of only local participants. That's very impressive since there are about only 5000 inhabitants in Oberammergau and half of them participate in one way or other every time the play is put up.

It was strictly forbidden to take photos during the performance, but I took a couple in a very sneaky, iPhony way to document that I was there. The first picture is of the choir, they were all prettily dressed up in white dresses and sang wonderfully.On the second picture there is actually a crucifixion going on, it's just a little bit hard to see because I sat so far back and my iPhone has a lousy camera. That crucifixion-scene caused me a bit of mind trouble because it was rather late when it took place, and I was deeply worried that the actors would catch a cold by hanging up so long in the air with only loin cloths on.


It was a fantastic experience to watch and hear the Passion Play. The actors were fantastically skilled and the costumes were beautiful. This small community has such strong traditions for theater and music that I wonder if it has become a part of their DNA permanently.

Fredrik Mayet did a fantastic job as Jesus. Since it's hard work being Jesus (at least it's hard work to get crucified several times a week) there are two Jesuses. Mayet (and the other one too, I'm sure!) did the job with the deepest
devotion.
I also must add a photo of the costumes. Some of the actors wore fantastic (and funny!) hats. I hope they will become fashion one day so that I can wear one. In addition to all the pretty costumes, there were a donkey, several sheep, doves, a horse and TWO camels on stage during the performance. I wonder if there's a zoo close by to Oberammergau.

This last picture is of the actor who played Peter. He was excellent in every way in acting, but I also find him very pretty and therefore he gets a picture on my blog.






























































































torsdag

Hvem vinner VM?

På søndag er det finale i fotball-VM, og overraskende nok er det to europeiske lag i finalen. Jeg veit ikke helt hva som skjedde med alle de sør-amerikanske landa som feide inn i åttendelsfinalene i horder, men alle har blitt skrella av underveis og nå står det igjen to sultne og slitne lag. Jeg mener fremdeles at Tyskland spiller den fineste fotballen, men det er ikke alltid bestemmende for hvem som karrer seg videre til finalen. De to laga som står igjen er begge offensive og spiller underholdende, så dette virker lovende for finalen. Hvem trur du blir verdensmestere? Stem på ditt valg til høgre i bloggen.

Speck og Jesus

På mandag gikk jeg ombord på AirBerlins flyavgang til Berlin kl. 05.55. Det burde være forbudt med loven å ha så tidlige avganger på en flyplass, og det burde være strengt forbudt med loven å kun servere tørre kjeks på en flytur. Jeg håper inderlig at passasjere på destinasjoner lenger unna får bedre matbehandling. Noe sulten landa jeg i Berlin med en litt overvektig koffert (som jeg instendig fikk sjarmert meg til å ta med som håndbagasje) for å reise videre til München. Målet for all denne innenlandsflyginga i Tyskland var å ta seg til Oberammergau for å få med seg pasjonsspillet. Det blir satt opp kun hvert 10.år og har kun (nesten fikk vi vite av ei servitrise på en resturant) lokale aktører med. I ei bygd med rundt 5000 innbyggere er det ikke en ubetydelig prestasjon å sette opp et teaterstykke som trekker like mange tilskuere som innbyggertallet, fem ganger i uka.

To foreldre venta på meg på et hotell rett i nærheten av flyplassen. Jeg skulle ta taxi til hotellet, og heiv meg inn i en bil som så passe taxi-aktig ut. Foran satt en utlending med stor nese og betydelig aksent. I full fart kjørte han ut på motorveien, og jeg begynte febrilsk å se etter et taktsameter uten å finne det. Et øyeblikk trudde jeg at mannen hadde kidnappa meg til sexindustrien - og begynte å følge med på skilt for å se om turen gikk i riktig retning. Heldigvis var sjåføren bare en mann med veldig høy fart og et godt gjemt takstameter. Og mest sannsynlig lurte han meg på prisen. Men jeg fikk kvittering og hoppa lykkelig ut av bilen.

Mine foreldre og jeg fikk etterhvert losjert oss trygt i hus på et hotell i bygdebyen Farchant. De serverte god mat, men hadde et magert utvalg har pleieprodukter og hårfønere. Ei ansatt ei gikk i et skap og rota fram ei Speck dusjsåpe, men det var omtrent alt jeg fikk. Så etter middagen blei det en tur på butikken for å handle inn sjampo og balsam. Og tannkrem. På bildet til høgre er hotellets dusjsåpe og pasjonspillets Jesus i skjønn forening.
Måtte forøvrig ta bilde av denne lille, morsomme saken som sto banka ned i bakken utenfor flyplasshotellet til mor og far. Det gjelder å ha en humoristisk tilnærming til det ekle tingene her i verden.

fredag

Prinsesser og sånt

For ikke lenge sida blei den svenske kronprinsessa gifta bort til Daniel. De to har venta tålmodig i 8 år for å få hverandre, slik det seg hør og bør i et moderne monarki. Men da de første blei bryllup, så tok kongen fram stortromma og fikk hele Europa til å se at ei kronprinsesse kan faktisk elske en gutt fra middelklassen og at det er helt legalt.

Kronprinsessa var strålende vakker som brud. Kjolen var helt fantastisk, enkel og med et nydelig skulderparti. Og hun viser hud - det er kanskje ikke så vanlig i slike kongelige sammenhenger. Hvem ser Mette Marit spradende rundt i miniskjørt, liksom? Nå var Victorias kjole tekkelig på alle mulige måter, og hun hadde kjole som gikk til bakken, i motsetning til Petter Stordalens brud, Gunhild Melhus, som hadde kjole til knærne.

Krona var den samme som Sylvia brukte og sløret av kongelig hærkomst, det også. Jeg synes nok ikke at slør og krone passa kjolen så godt som en del ekspertkommentatorer. Gullkrona, med alle sine detaljer, blei veldig dominerende til den enkle kjolen. En skikkelig fin kjole til krona ville vært et gullskjær, ikke så svanehvit som den hun hadde.

Ellers trur jeg ikke at kronprinsesseyrket er noe voldsomt å trakte etter, sjøl med en Daniel ved sin side. Likevel medbringer det visse goder å være prinsesse. Blant  anna gir yrket gode muligheter for å bruke designklær (*sukk*) samt spise god mat. Dessuten er jeg ganske sikker på at de har gode barnevaktsordninger.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...