mandag

Jeg er ingen kinaputt

Du trenger ikke å være redd, vesla! Jeg eksploderer ikke, jeg er ingen kinaputt!

Prinsessa og frosken

søndag

Are you karate kidding me?!

Endelig har Harald Zwart fått sitt kommersielle gjennombrudd. Fra å lage filmer om tønnete fotballsupportere i fra Fredrikstad, har han bevega seg over i kampsportens rekker - med celebriteter som Will Smith og Jackie Chan med på laget. Sjøl om jeg litt trøtt av glaserte Hollywood-produksjoner, så er det med respekt å melde at det er moro å se at en norsk regissør gjør seg bemerka på den hollywoodianske stjernehimmelen.

Det finnes jo allerede en Karate Kid-film, oger en tro blåkopi med kun eksteriørmessige forskjeller; utseende og stedsmessig. Jaden Smith er et sjokoladefarga sjarmtroll med rastafletter og talent for komikk som er annerledeshet som gavner filmen. I tillegg er handlinga lagt til Kina - kampsportkunsten hjemland.

Plottet er likt fra den forrige filmen; ung gutt som havner i trøbbel og etter mye om og men får privat opplæring av en mester (i dette tilfellet en vaktmester-Chan) for å være med i ei turnering. Dre er ufokusert og ukonsentrert elev i starten, men blir etterhvert riktig flink. I tillegg finner han en farsfigur i sin lærermester, mens lærermesteren finner en sønnefigur - og dermed blir de to et emosjonelt yin yang der de lærer hverandre å kjenne gjennom å trenesloss.

Spenningskurven når sitt desiderte høgdepunkt mot slutten der eleven kommer til finalen og skal møte sin ypperste plageånd. Etter ei rekke skitne triks overvinner han sin erkefiende, og plutselig er ikke de slemme så fryktelig slemme lenger der de hyller vinneren og hans mester med både kampsport-bukking og overekkelse av vinnerpokalen.  

Det beste med hele filmen er samspillet mellom Chan og Smith Jr. Det dårligste er at filmen heter Karakte Kid når kampsporten som utføres er Kung Fu.

Se traileren her.

torsdag

An anchor

Maybe the past is like an anchor holding us back. Maybe, you have to let go of who you were to become who you will be.

Carrie Bradshaw

Click-comment

I et stadig mer hurtig-gående samfunn har jeg kommet fram til at det er lurt å innstallere klikk-bokser som lesere kommentere kort og effekt på bloggen, uten å måtte skrive lange avhandlinger Så fra nå av er det mulig for alle å klikke sin kommentar, slik som på Facebook. Håper du trykker villig vekk!

Pale today

Better pale today than Botoxed tomorrow

Mireille Guiliano






onsdag

Bavarian camels

One of the things I insisted on during my stay in Oberammergau was to visit the Passion Play camels. I didn't know there was a camel farmer in Oberammergau, and made up stories in my head that the animales were imported from Egypt or some African country. But that was not the case, a local farmer bought them in Munich and now they are doing theatre performances 5 times a week. What they are going to do the next ten years I don't know - eating grass with the cows? They mix in easily in the hilly landscape of Oberammergau.
                                                                                            Wazz up?!?!

tirsdag

To find a boyfriend

You'll never get a boyfriend if you look like you wandered out of Auschwitz

Bridget Jones's Diary

Forvirring i havnebassenget

De siste dagene har jeg med interesse fulgt saken om bilen som havna i vannet ved kaia i Stavanger. Saken i seg sjøl er en tragisk hendelse, og det står stor respekt av den innsatsen redningsmannskapene gjorde i etterkant. Men utover det så har avisene hatt tilsynelatende et svare strev med å holde orden på sysakene. Det har vært store variasjoner i blant anna alderen, hvor mange som var inne i og utenfor bilen og hvilken relasjon de forskjellige har til hverandre. Dette er hva som har kommet fram så langt:

  • Barnefaren (26 år) var ikke i bilen, men hadde sin 17-årige sønn, 9-årige datter og 3-årig sønn i bilen. Her er det noe som ikke stemmer. Hvis barnefaren 26 år, så var han bare 9 år da sønnen kom til verden. Her er adopsjon en muliget, men da må jo barnemora være forholdsvis mye eldre enn sin ektemann.
  • Barnefaren er 46 år, satt i bilen da den tippa utenfor kanten, men greide å komme seg ut. 17-åringen er lillebroren, altså onkel til de to andre barna.
  • Barnemora er 24 år. Det betyr at hun var 15 år da jenta blei født. 17-åringen har fremdeles status som onkel.
  • Og den siste, og kanskje mest riktige (?), er at barnefaren er 26 (det har aldri egentlig vært noen dissonans rundt farens alder, bare om hvor han befant seg da bilen gikk i vannet) og at han satt i bilen, men kom seg ut. Barnemora er fremdeles 24 år, mens de to yngste barna er 3 og 6 år (trykk linken for å lese artikkelen). 17-åringen har fått status som "en person som tilhører familien".
Sikkert like greit.

mandag

Right

Maybe there are no right moments, right guys, right answers...maybe you just have to say what's in your heart!

Carrie Bradshaw

Kirsebær-dafoutis

Dette er ei kake med et fransk opphav. Enkel å lage, enkel å spise i tillegg til at den smaker godt. Noen ganger serverer jeg den med vaniljesaus.

Du trenger 800 gram hermetiske kirskebær, 60 gr. hvetemjøl, 90 gr.sukker, 4 egg, 2 1/2 dl helmjølk og 25 gr. smelta smør.

Sett ovnen på 180 grader og smør ei kakeform. (Jeg bruker vanlig paiform). Skyll bæra og spre dem rundt i forma. Bland mjøl og sukker. Sleng opp i egg, mjølk og smør - sørg for å røre godt. Ha røra over bæra og steik i 30-35 minutter. Røra skal tøffe seg opp, og ese utover sine breddegrader under steiking. Men den tar seg fort sammen når den kommer ut i vanlig temperert klima.

Dryss gjerne over melis før servering.

My money

I like my money where I can see it, hanging in my closet.

Carrie Bradshaw

A backstage life for me!

As a child I participated in children's theatre as sheperd nr. 3 in the Gospel play for several years. In 4th grade I advanced to become Espen Askeladd himself (to all non-Norwegians; that's a very loved and identity-making character from Norwegian fairy tales) and was probaly the peak of my acting career. I fought trolls and other ugly creatures to win the fair princess and half of the kingdom.

Verena and Stefanie inviteted me to the Passion Play theatre during my second stay in Oberammergau. I brought my secret weapon (iPhone) to become an undercover paparazzi-photographer with the worst photo lense ever. I was in various of wardrobes, got ran down by a bunch of speedy high priest with colourful dresses, testing the canteen coffee, stumbled in Jesus's cross and walked down the steep animal entrance to get out of the building. The backstage life is hectic, fun - and most of all; absolutely charming.


Right before I took this blurry paparazzi-photo, a bunch of apostles ran into the canteen. They were pretty hungry because they ate a lot of food before they suddenly disappeared again. Where to? The stage, I guess. (The photo on the left doesen't need any further explanation, I think.)
A bunch of these guys were in constant deep hurry. But they still have fantastic hats (check out my earlier blogging about the Passion Play). Here we are talking charisma! Oberammergauian charisma.

lørdag

Torskland

- I Tyskland sier de?
- Guten Nacht
- I England sier de?
- Good night

(Tenkepause)

- Hva sier de i Torskland...?

Fra barnemunn

torsdag

I min familie er det sterke tradisjoner for å være medfødt med grønne fingre, da både til bruk innnendørs og utendørs. Jeg har aldri hatt disse berømmelige fingrene, ei heller den store interessen for å få buskevekster til å gro (mest sannsynlig for at de unnlater å vokse..) og derfor har det alltid vært svært sparsommelig med planter i min umiddelbare nærhet. Likevel har jeg de siste månedene fått orkideene mine til å blomstre for 2.gang. Det er en sjeldenhet i denne sammenheng, og derfor vekker det ekstra oppsikt når tre separate planter har gjort det samme. Det eneste jeg har gjort er å klippe stilken over det tredje leddet (tellet nedenfra! NB, veldig viktig) og vannet de en gang innimellom når jeg husker på det.

Legger ved et par bildebevis på mine frodige framstøt i heimen.

tirsdag

Komedie

Komedie er vanskligst å spille. Fordi det ligger så mye teknikk i det, så mye hårfin timing, og fordi komedie ikke er morsomt før det er morsomt.

Mads Ousdal

Trassige rektorer og dumme foreldre

Det har skjedd noe på feriefronten sia jeg traska rundt i skoleverket som elev; det ferieres langt unna og langt mer. Uten destiasjoner som Syden og USA, så ville det heller ikke vært behov for å ta ungene ut av skolen for å reise på ekstra ferier. Nordmenn er langt mer prisbevisste enn hva-er-bra-skolemessig-bevisste i denne sammenhengen, det er langt billigere ferieturer utenfor feriesesongene. Selvfølgelig skrur reiseselskapene opp prisene i høgsesongen, med det resultatet at flere foreldre ser sitt snitt til spare kroner ved å ta ungene ut av skolen for å reise vekk. Men hva med skolen? Hva slags status har den i konkurranse med ferien?

Utfordringen kommer når det blir over 40% av elevmassen har ferie utenfor ordinære ferier. Lærere må tilpasse prøver og innleveringer (i ungdomsskolen og videregående er det knapt ei uke uten noe slikt), og det kan by på visse utfordringer når jobbes med relasjonsbygging eller når det skal være prosjekter og gruppearbeid. Før var det foreldrene som tilpassa seg skolen, i dag er det omvendt.

Likevel er det på sin plass å advare mot trassige rektorer. Systemet skal ikke være for rigid.

Slitasje

Vi har spelt for mange kampa og har for my' slitasje. Men det får vi itj gjort nåkka med og ofrer det itj ein tanke.

Nils Arne Eggen

23 år og guttekort

Jeg synes alltid det er ei utfordring og lage kort til gutt. Denne sommeren gav jeg meg i kast med et kort til en fetter som fylte 23 - og bestemte meg for å gå for svart og gull. Gulldabberen har lenge vært en tro tjener og gir gode effekter. Papiret er fra en samle-papirpakke fra SkybluePink.

Jeg limte et nytt panel over den dabba papirbiten - og festa begge igjen på et svart kort. Kortet er spraya med gullmist og jeg har brukt Tim Holtz-maske for å lage mønster.

Den røde papirbiten er kanta med gull og sommerfuglen er stifta på med vanlig stiftemaskin. Talla er chipboards som er malt med Tim Holtz crackle paint - som gir et slitt og rustent preg.

Plastblomsten er ubehandla clear gel-blomst fra Heidi Swapp som jeg har hulla og satt i verdens største brad i. Pynta opp resten av kortet med et rødt bånd nederst og gulleyelets til høgre.

søndag

Vaktlene

Jeg så mange ganger at han kysset vaktlene sine, men aldri moren min, eller oss barna. Vi var syv. Syv jenter uten kjærlighet.

Tålmodighetens stein

lørdag

Dirndl me

I've been to Oberammergau for the second time this summer, and the best part of going somewhere as a non-tourist is that you get a peak behind the glossy surface that you normally get in touch with. Oberammergau is known for its Passion Play, and when I got home - I recieved a comment that I smelled differently.(An agressive, dirndl-wearing girl-driver from Oberammergau the above here.) I don't know whether the Oberammergauians have a contagious a scent or my scent hormons went crazy during the stay, but one thing is for sure; there are definately more to this town than just the Passion Play.


Together with some Oberammergauians I went to a beer tent festival. My hostess, Verena, insisted on me wearing a dirndl. In the beginning I didn't quite understood the importance of wearing one (except it would be fun), but when we arrived the tent in Garmisch I realized that every girl wore one (and the guys had lederhosens) and I woud looked silly in ordinary clothes. This dress is a regional-national costume (Bavarian) and it is common to own 2-5 examples. They come in different sizes and colours, mine had a long black skirt with at dark red/black brocade and a red/white-striped apron. But you can have shorter skirts and aprons (but above knee is not seen as respectable) with or without patterns, and the blouses can also have different arm lengths and shapes. You can choose any colour and pattern you like. I tried to spot two identical dresses but that was impossible because there simply weren't any. I guess that is the whole point; every dress is supposed to be unique.

(A lederhosen-wearing Tobias Eich and a dirndl-wearing Karianne Lotterud at the tent table trying to do the cheese-trick.)
The beer tent life is a chapter of itself. This Garmisch-festival is much less commercialized than the October-fest, and therefore there are mostly locals that attend. The age limit is 16 years old, and when we were getting passed the guards they were a bit confused; a girl dressed bavarian but with a Norwgian driving licence? Where is the logic in that?? Fortunately they accepted this weird combination, and let me inside together with my Oberammergauian friends. And inside there were bunches of people wearing dirndls and lederhosens, eating local food and drinking from enormously large glasses filled with various kinds of beers. I tested the Bavarian beer called russ; a mixture of white beer and ginger ale. It tasted wonderfully but I had problems lifting the glass because it was so heavy with its content.

When the band hit the stage the tent's visitors went dancingly and singingly mad. Everyone went up on their benches and from that moment on the party was hot and humid (it was like a sauna except that we had clothes on). Here and there someone was lifted up in the air to drink up their beer while standing on the table. But the real trick to blend in was to dance with your hands above your head as much as possible and sing in constant disharmonies. I did both and was totally accepted as a Bavarian girl. Except from the driving licence.

søndag

A single man

It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife.

Pride and Prejudice

Bringebærulempe

Ulemper ved å plukke bringebær:
  1. Nysgjerrige maur på besøk i trusa.
  2. Bringebærstilker stikker.
  3. Alltid en veps surrende rundt hue.
  4. Stølhet.
  5. Hoggormfare.


Fordeler ved å plukke bringebær:
  1. Syltetøy

Ja visst gjör det ondt

Ja visst gjör det ondt när knoppar brister
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta lengtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gjör det ondt när knoppar brister,
ondt för den som växer
och det som stänger.

Karin Boyer

lørdag

1000 døde journalister er ikke nok

Julian Assange og Lisbeth Salander ville vært to gode parhester som etiske hackere. For meg har det vært totalt ukjent at det finnes et nettsted (Wikileaks) der hvem som helst kan laste opp dokumenter av hemmelig karakter. Nettstedet sikrer anonymitet fordi det er omtrent umulig å spore hvem som publiserer. Opphavsmannen, Assange, er en mannlig og lyslugga utgave av Salander uten tatoveringer, men med USA stadig hakk i hel og med flere porsjoner sterke overbevisninger om at det mye snusk rundt omkring og at det er på høy tid å avsløre dem. Utfordringa med Wikileaks er at nettet gjør at alle har tilgang og informasjonen spres over hele verden i løpet av sekunder. Og har du altfor mange møkkete steiner i sekken da, så blir det straks automatisk en trussel fordi du veit aldri hvor går hull på sekken og det finnes ingen å saksøke.  

Målet med nettstedet er å tvinger undertrykte regimer til mer åpenhet, men strengt tatt trengs det ikke et undertrykt regime for å finne snusk. Wikileaks publiserte dokumenter før Kaupthing-skandalen var et faktum, der lånetakerne skyldte 47 millioner og var slekt og venner av bankens ledelse. Soldaten Bradley Manning publiserte en video som viser at amerikanske helikopre plaffe løs på irakiske sivile samt to journalister fra Reuters. Nå er han tiltalt for å ha lekka hemmeligstempla informasjon, og kongressmannen Mike Rogers vifter stadig med dødstraff som en mulig løsning på et slikt landsforræderi. Hvis siktelsen blir utvida da, vel og merke.

Julian Assanger mener at 1000 døde journalister etter 2.verdenskrig ikke er et høgt nok tall. Og han har et poeng; hadde journalister gjort jobben sin, så ville ikke det ikke vært et behov for Wikileaks. På den annen side er Wikileaks langt mer komfortabelt måte å drive avsløringer på, da en slipper å dø i leiteaksjoner etter dem. Det sparer liv og er effektivt.

torsdag

Men da gjør det ikke noe

Politimester Bastian: - Det blir fengsel i 48 dager!
Kasper: - Det var lenge..
Politimester Bastian: - Men dere skal få et hyggelig rom!
Jesper: - Er det varmt der?
Politimester Bastian: Godt og varmt.
Jesper: - Det er bra!
Jonatan: - Får vi mat der?
Politimester Bastian: - Det skal dere få. Tre ganger om dagen!
Jonatan: - Men da gjør det ikke noe!

Folk og røvere i Kardemomme By

Skogskeptisk

I mange sammenhenger blir friluftsliv topprangert og opphøyd i mente rundt omkring i vårt langstrakte, skogete land. En ekte nordmann skal elske skog, vann og granbusker. Sjøl er jeg en skogskeptiker, men er høgst forsiktig med å ytre det i sosiale lag - ettersom det blir sett på som særledes uvørent og avvikende fra normalen. Men det er en del faktiske ulemper ved å bevege seg rundt i skog og mark. Jeg kan nevne følgende; 1.) Uttøy i form av insekter som stikker eller som lager irriterende summelyder (eller i verste fall - begge deler!) 2.) Kronglete å ta seg fram (særlig der det ikke er sti) 3.) Elg (de kan være sinte og farlige!) og hoggorm (biter hvis du skulle være uheldig å tråkke på dem) 4.) Lett å gå seg vill (har til dags dato ikke funnet skilting som fungerer spesielt godt og GPS blir litt for dumt). Jeg synes det er viktig å ta med disse betraktningene når en skal vurdere sin egen friluftslivinteresse.

Forrige dagen bevegde jeg meg ut i dette terrenget i håp om at skogen skulle greie å overbevise meg om at den er et bra sted å være. Sinte elger og bitete hoggormer holdt seg heldigvis på behørig avstand, men jeg blei utsatt for en slitsom flekkeflueforfølgelse. Men jeg kom over mengder av markjorbær og en god slump kantareller, så da blei ikke turen så værst likevel.

(Kantarellene blei forøvrig stekt dagen etter med smør, salt og pepper og spist til grillmat i form av biff, bakt potet og salat. Stort bedre kost får en ikke!)

Blithe

A young maiden will laugh as a tender flower will blow - ay, and a lad will like her for it, just as the same blithe Spring that makes the young birds whistle, bids the blithe fawns skip.

Sir Walter Scott

tirsdag

Lederhosen

videoDet hender at en snubler over merkverdigheter i utlandet som risser seg fast både på netthinna og i øregangen. Under en middag i Alpbach i Østerriket hadde resturanten fått stabla to trubadurer på beina i ført nasjonalbuksa lederhosen; altså lærbukse på godt norsk. Jeg trudde at denne kun forekom i kortvarianten, men den misoppfatninga fikk jeg straks retta opp da disse to tok plass ved bordet. Her er det ikke så mye snakk om show og scenisk kreativitet, men de synger vakkert og var flinke til å spille

Musikalsk sett minner dette mye om bedehusmusikk med tostemt jodling. Enjoy!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...