Til stadig får jeg høre at gode filmer i dag er en sjelden vare, og at de virkelige store filmene hører fortiden til. Det er litt for enkelt å si etter min mening. Det lages flere filmer nå enn før - ergo; det lages også flere dårlige filmer nå enn før. Dessuten trenger ikke en film å skryte av å ha vunnet 15 Oscarstatuetter for å være severdig. Her er tre av dem:
America History X: Politisk kruttønne og varm potet om et stadig økende fenomen på verdensbasis. Her tar den for seg amerikanske skinheads rasetenkning i forhold til afro-amerikanere. Filmen prøver å kaste lys over hvor komplisert og sammensatt temaet er, og at det ikke nødvendigvis finnes et svar i den ene eller andre retningen. Ordet "fuck" brukes omtrent 250 ganger, voldscenene er mange - og skuespilleren Edward Norton går rundt store deler av filmen med bar overkropp og med hakekorset godt synlig. Karakteren han spiller er en stolt nazist med en ideologisk overbevisning om at den hvite "rase" er overlegen.
Etter drap blir han sendt i fengsel og kommer ut igjen som opplyst og reflektert, og med et par ubekvemmelige opplevelser i sekken. Nå starter jobben med å overbevise lillebroren om at nazismen er et feilskjær. Denne omvendelsen når sitt høydepunkt da de i lag, akkompanert med gnikkende fiolinmusikk (forøvrig filmens svakeste punkt) plukker ned nazistiske plakater og logoer fra veggene på gutterommet og begge er enige om at dette hører fortiden til. Likevel - en viktig film om et tema som egentlig ingen filmregissørere har lyst til å ta i.
A Mighty Heart: Man kan si mye rart om Angelina Jolie, men dama kan faktisk skuespille. Selvfølgelig spiller hun en langt mer interessant karakter i denne filmen enn som overstadig tøff heltinne med merkelig store pupper og usannsynlig høy smerteterskel i Lara Croft-filmene.
"A Mighty Heart" er basert på den sanne historien om Mariane Pearl, som i noen desperate dager forsøker å spore opp sin kidnappede ektemann i Afghanistan i 2002. Han jobbet som journalist for Wall Street Journal og hadde islamsk fundamentalisme og terrorisme øverst på blokka. Det er en sterk historie, den er sann - og Mariane var 5 måneder gravid da det skjedde. (Alle filmer som inneholder en gravid dame som mister den hun elsker vil alltid skape interesse.) Det er et rotterace som utspiller seg da de iherdig forsøker å finne ektemannen.
Noe som er litt rart med filmen er dens intense forsøk på å få Angelina til å se normal ut. Hun bruker nesten ikke sminke, en rar parykk på hodet og flagrende klær som er de samme i hver scene. Og midt i alt dette normale så strutter altså verdens største lepper.
Maria Larssons evige øyeblikk: Dette er en liten perle av en film med Perbrandt i den mannlige hovedrollen og den litt mindre kjente Maria Heiskanen i den kvinnelige. Vi snakker arbeiderklasse, fyll, sju barn og et lite piff-paff-puff-kamera - som Maria vinner på et lotteri og begynner å fotografere med. Gjennom fotografiene sine dokumenterer hun hverdagslivet sitt i all sin enkelhet, og hun beskytter det med nebb og flerfoldige klør mot en ustabil og voldelig ektemann. (Og som usympatisk drittsekk sklir jo Persbrandt pent inn her). Dette er ingen film med usannsynlig vakre mennesker, men en film om skjebner i en hverdagsramme, som forsøker å finne en mening med livet som leves.
Trykk på filmtitlene for å se trailere. Enjoy!
Som det stolteste og blekeste mennesket på denne jorda, så har jeg alltid hatt en viss utfordring med å finne gode makeup-produkter, da spesielt rouger og foundations. En periode prøvde jeg intenst å få en Nivea foundation til å virke på meg selv, med det resultatet at jeg så som en gulrot en uke. For et år siden kom jeg over et nydelig produkt fra Dior (dyrt, men definitivt verdt å teste ut) som heter Sculpt. Det er en foundation som trekker seg fort inn i huden og matter elegant ut ujevnheter, og huden får straks en glattere "look". Hvis man sliter med måneformørkelser under øynene, så fungerer den også fint til å dekke over disse. 
