For noen sesonger tilbake så hadde Harald Rønneberg et eget innslag i 'Senkveld' der han gjorde ting han ikke kunne. Jeg husker ikke alt hva han holdt på med, men han hadde nakenscene med Ane Dahl Torp og hoppa i Holmenkollen, for å nevne et par ting som stakk seg fram litt. I helga holdt jeg til i samme bransjen, jeg gjorde ting jeg definitivt ikke kan.
Noen som lurer på hva? Jo, jeg serverte i 60-årslag. Aldri har jeg servert, aldri har jeg hatt tilhold på et kjøkken med uendelig mange og rare maskiner, aldri har jeg løpt rundt og spurt hva folk vil ha i glassa sine. Da forespørselen kom, så tenkte jeg at 'dette blir artig!' Sausen kommer til å skvette veggimellon og at jeg vil helle vin i skjortelomma på noen av de mannlige gjestene.
Heldigvis blei det lite skvetting og helling på uheldige steder, og ut i fra rosebuketten å bedømme - så greide jeg meg ganske bra. Og en hemmelighet i denne bransjen (fant jeg ut) er at det er lov å momse store mengder godis på bakrommet! Det er gull.
'
For noen sesonger tilbake så hadde Harald Rønneberg et eget innslag i 'Senkveld' der han gjorde ting han ikke kunne. Jeg husker ikke alt hva han holdt på med, men han hadde nakenscene med Ane Dahl Torp og hoppa i Holmenkollen, for å nevne et par ting som stakk seg fram litt. I helga holdt jeg til i samme bransjen, jeg gjorde ting jeg definitivt ikke kan.
Etter at jeg blei blogger, så har funnet ut at det er et fenomen som heter 'blog award'. En ganske fiffig greie som går ut på at en skal svare på spørsmål og deretter sende de videre til andre bloggere, som igjen sender den videre til noen nye. En litt sånn dominoeffekt mao. Nå har jeg mottatt flere awards, noen faktisk hele tre ganger, og derfor tenkte jeg skulle lage min egen som en hyllest til kreativitet og skrivelyst. Her er følgende kandidater som jeg gir award til:
Dette blogginnlegget er en hyllest til kreative elever som gikk løs på meg 1.april med bøtte og spade. Jeg var litt seint ute til undervisninga, og hadde gitt beskjed om at elevene kunne bare vente utafor klasserommet. Da jeg ankom var det ikke en eneste elev å spore opp, og min første tanke var at jeg hadde sett feil på timeplanen. Det viste seg at timeplanen var slik den skulle være og derfor strøyk jeg avgårde opp på kontoret for å etterlyse skokken hos studieinspektør (med det resultatet at en leiteaksjon blei satt i gang). Midt i alt oppstusset kom jeg på hvilken dag det var og skyndte meg tilbake til klasserommet. Og der satt det selvfølgelig en fulltallig klasse klar til undervisning og med latteren sittende fast i magen.
