Det aner meg at den norske ambassadøren i Pakistan ikke er helt fornøyd med å måtte forklare Janne Kristiansen sine uttalelser om at det finnes norske spioner i landet. Egentlig har de ikke så mye å frykte, jeg kan aldri tenke meg at vår hemmelige etterretning er av en voldsom kapasitet, uansett. Men det er klart at ambassadøren havner i en litt kinkig posisjon. Ser for meg en noe trå samtale der i dag.
Mediene har ikke vært veldig begeistra for PST-sjefen etter terroraksjonen i sommer. Der hvor Jens Stoltenberg har stått fram som en tydelig leder, så har Kristiansen rota seg bort i vage forklaringer og uheldige formuleringer. Da justisminister Grete Faremo fornya tilliten til henne, så fikk vi ikke noen å gi skylda på for tragedien, ingen å sette i gapestokken. Så når Kristiansen er ute og tramper i klaveret igjen under ei høring på Stortinget, så hiver et samla pressekorps seg over henne for å få fylt begeret med den siste dråpa. Og begeret blei fullt, kort tid etterpå meldte Kristiansen sin avgang. Og fordi det har blitt så mye ståhei her på hjemmebane så sitter en litt svett ambassadør på et kontor med i Islamabad for å forklare noe som alle egentlig veit likevel.
Jeg trur neppe at Kristansens uttalelser vil gi noen fatale konsekvenser hverken her eller der. Vi måtte bare bli kvitt henne, og det har vært en viktig misjon lenge. Hadde ikke 22.juli skjedd, så ville hun mest sannsynlig fremdeles vært PST-sjef. Har noen tenkt på det?
Les også:
