Viser innlegg med etiketten oslo. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten oslo. Vis alle innlegg

fredag

Matsnobb og mathall


Fotballfrua har hakk i plata på lavkarbo. Bertine Zetlitz spiser supermat (altså pulver og oljer) for å finne nok energi til sine kreative sider. Jeg har begynt å lese etiketter, kjøpe økologisk og bake eget brød. Mat har liksom blitt en trend, men det er så himla mange trender samtidig at en nærmest unormal hvis en ikke befinner seg på en av dem.

En ting er iallfall sikkert; mange trenger å komme seg vekk fra posemat og kneipbrød. Jeg følte meg som en skikkelig matsnobb da jeg på tirsdag dro til Oslo for å snoke rundt etter gode råvarer. Jeg ser for meg at det er noe Hellstrøm kunne ha gjort, liksom. Hvis han hadde bodd i Aurskog.

Mathallen må være en del av trendbildet i Oslo. Min gode byvenninne Inga kunne fortelle at mye folk gjør det vanskelig å føre en normal samtale. Og da begynner en gjerne å brøle, og når mange går rundt i en diger hall og brøler, så blir det mye larm. Jeg ser den. På tirsdag gikk det heldigvis å snakke sammen. Inga og jeg fikk til og med spist sushi sammen mens vi konverserte. Og det var jo bra. Kjedelig å måtte ty til tegnespråk samtidig som en spiser med pinner. #utfordring

Jeg fikk også testa ut om en fiskemann funka i løpet av mitt to timer lange opphold i Mathallen. Det er viktig å teste fiskefolket, det sier noe om kunnskapen til de som står bak fiskedisken- Meny-jentene på Lillestrøm, for eksempel, glodde olmt på meg da jeg spurte om den hvite fisken deres var oppdrettsfisk. Jeg krevde et svar, og etter påkrevd ringerunde kunne de fortelle noe surt at rød fisk var oppdrett og hvit fisk var fra havet. Blikkene deres signaliserte dust, og blikket mitt blinka; Amatører! Uansett, denne fiskemannen i Mathallen visste hvor fisken hans kom fra. Jeg greide ikke å sette ham fast på noen av dem, faktisk! Dessuten tilbød han seg å skjære ut indrefileten av torsken, slik at jeg fikk med det beste kjøttet hjem til fiskesuppe. Fikk til og med is i plastikkpose slik at fisken ikke skulle bli forderva på hjemreisa. Bra mann. Bra ferskvare.


.


tirsdag

Bella Lula

Forrige uke tok jeg meg en tur til Oslo med den nye bilen min; Skoda Octavia stasjonsvogn. Forden måtte selges, den har alltid vært litt for stor (fikk en ide for seks år sia om at stor bil er tryggest), og så begynte det å bli en del 'greier' med den. Planen var å kjøpe en SUV (ny ide om at høge biler er kult), men de koster omtrent en million å forsikre. Så dermed endra valget seg til en Skoda med ryggesensor og bluetooth. Og den er helt topp å kjøre rundt med!

Jeg reiste til Ekeberg for å treffe verdens beste Silje og verdens fineste avlegger; Filip. Har pælma alle skumle matbokser i plast, og benytta muligheten til å kjøpe metallbokser på Blafre ettersom vi hadde en liten kaffedate i Blafrecafeen/butikken.

MEN kom også over noe annet riktig spennende i den butikken; nemlig økologisk, fransk lemonade! Den smakte helt wow, så fire flasker blei med meg hjem. Men kan ikke Stassjon på Bjørkelangen ha disse? Det synes jeg er en veldig god ide. Retro, økologisk og et alternativ til Colaen. Hva trur du om det, Catrin?!



mandag

Hvit Nivea

På fredag reiste jeg til Oslo for å spise på økologisk bakeri. Egentlig skulle jeg skrive på masteren, men det kom litt i skyggen av å oppdage at det kun finnes èn bakerikjede i Norges hovedstad som tilbyr økologiske brød og boller. Det er de en forstår at Norge er er lite land og markedet altfor snevert i konkurranse med Baker Hansen og Baker Brun.

I følge Godt Brøds hjemmesider, så skulle det være et bakeri i Bogstadveien. Så hvis noen så ei dame med hestehale, kulemage og skolesekk gå opp og ned denne veien, så var det fordi jeg hadde et Harry Potter-perrong-øyeblikk. Bakeriet var ikke å se noe sted, og jeg gikk rundt kvartalet flere ganger for å mane det fram. Riktignok ikke med perrongvogn, men med Gule Sider slått opp på telefonen.

Etter et kort besøk på olje-og edikkbutikken, så fikk jeg oppklaring i mysteriet med det forsvunnede bakeri; det hadde rett og slett fysisk flytta på seg. Nærmeste mulighet var Bislett. Så da dro jeg til Bislett for å spise økologisk baguett, kjøpe økologiske brød og økologiske solskinnsboller. Da begynner økologien å bli viktig, føler jeg. 

Jeg fikk også den store gleden av å drikke kaffe/juice sammen med min økologiske byvenninne. Hele hennes familie har vært økologikere i mange år, så hun er godt informert om sprøytemidler, genmanipulering of tilsettingsstoffer.

Jeg prøvde å fortelle henne om parabener, men også det var hun opplyst om. (Dette er ei veldig oppegående dame). En sommer skulle hun kjøpe parabenfri Nivea solkrem i et parfymeri, og fikk beskjed fra selgedame at det var ikke videre lurt ettersom hvit Nivea harskner. Det fikk meg til å tenke på at hvit Nivea burde jo anbefales av butikkene, ikke komme med harskningspropaganda. Det er vanlig at ting harskner når de ikke tilsettes noe. Det er jo bare å se på tomatene på kjøkkenbenken. Økologiske tomater råtner, vanlige tomater kan en frakte med kamel gjennom Sahara uten at det synes. Husk solkrem.



lørdag

Teatertanker, og noen spennende kjøkkenprosjekter på gang

I dag skulle jeg egentlig vært på Åpent Hus i Oslo. Et av byens største teater, Oslo Nye, åpner opp dørene for publikum, slik at en kan komme inn der å glo og lære. Antar at mye foregår på scenen og backstage, og ingenting hadde vært gøyere enn å snuse litt i noen teaterkroker!

Men Oslo Nye er faktisk ikke det teateret jeg har vært mest på de siste åra. Den siste forestillinga jeg så der var musikalen My Fair Lady med Kåre Conradi og Heidi Gjermundsen Broch. Mitt teaterhjerte ligger hos Det Norske Teateret. Det er der jeg har sett komediemusikalen Evig Ung to ganger, Broadway-suksessen Next to Normal og ikke minst; hatt med elever for å se Den Hemmelige Hagen. Det siste der var et spennende prosjekt, ettersom elevene er veldig passe fornøyd med nynorsk, og Den Hemmelige Hagen ikke ruva på topp 10-listene over lest litteratur, så gikk en blid gjeng BVS-2.klassinger ut fra salen i etterkant og erklærte at 'det der var bra saker!'. Og de mest entusiastiske var guttene! Utrolig nok.

Jeg liker dette teaterets assemble, prosjektene deres og det sceniske uttrykket. Også er det dialektens og nynorskens teater. Det liker jeg, også! Jeg er en av de få i dette langstrakte landet som faktisk LIKER nynorsk. #shootmeifyoudare

Uansett, det blir ingen teatertur på meg i dag. Jeg skal taste rundt på Per Gynt og lage ett eller annet spennende i kasserolle. Men hva?! Hm. Baking soda, arrow root, coconut oil, shea butter og duftoljer. Hva kan det være for noe merkelige greier, da? Mat?

Resultatet presenteres på bloggen seinere. Stay tuned you crazy people!



søndag

Knut Alvsson i Nicolai Cleve Brochs skikkelse på Akershus festning. Og her sitter jeg!

Ah... Er det ikke typisk!? Når jeg først oppdager et spill - så er det i grunnen for seint å reise på det. I dag oppdaga jeg at spillet om Knut Alvsson går på Akershus Festning. Og det er liksom sjølveste Nicolai Cleve Broch som spiller hovedrolla. Ikke at jeg er en utprega fan, men jeg liker stort sett det han driver med. Og nå skal han da altså under fire forestillinger ri rundt på hest i ridderkostyme. (#historisk dån)

Og her sitter jeg på rompa og har ingen mulighet til å reise. Bittert. Men hvorfor er det bare fire forestillinger?! Det kan jeg ikke helt skjønne. Må da være masse rift om ei slik forestilling? (#hrmf) 

Friluftsteater er jo bare helt topp. Neste år planlegger jeg å reise og se Kristin Lavransdatter, så sant Charlotter Frogner spiller, og jeg vil også komme meg til Trøndelag igjen en gang og se spillet om Hellige Olav. Var der to gange som barn og var 100 % bergtatt. 




torsdag

Ögonfransar

Da har jeg kommet til den siste fasen i kulemageprosjektet. Det begynner å snevre seg godt inn når det gjelder utvalget i klesskapet, det har oppstått noen mystiske og beige ringer under øynene og håret skal jeg ikke en gang snakke om. Derfor har jeg begynt å se etter alternative måter å fiffe seg opp på. Første skritt var å gå til innkjøp av ei fin klokke. Jeg har vært Frk. Klokkeløs i 15 år, men det er faktisk sånn at klokka kan fungere som et slags smykke. Eller pynt, da. Og nå har jeg faktisk begynt å se på tida med den også. Det andre forsøket på å holde en viss standard oppe er falske øyevipper. Noen vil helt sikkert hevde at det er bare tøys, men hallo; vi snakker jo ikke botox eller silikon, liksom. Falske øyevipper går i samme kategori som falske negler, eller neglelakk. De er noe klønete å få på, mye klissete lim som ikke må feste seg på fingrene, og de kan klø litt. Men jeg har hjulpet mitt genetiske øyevippmateriale litt på tur - og blafrer frimodig med dem. I dag har jeg vært i Oslo en tur, og da vil en (iallefall jeg) se litt fin ut. Uansett om en skal på cafe eller glo på pc-skjerm med masteroppgava skrikende til deg. En kan jo være så heldig å bli 'oppdaga' av noen i slike byer, så viktig å ha en viss standard.

Det blei ingen oppdagelse på med denne gangen heller. Men jeg fikk skrevet om noen avsnitt på mastergraden og møtt kjentfolk. Det siste der er spesielt hyggelig!


onsdag

The pastor should have..



Noen ganger lurer jeg på hvilket århundre vi egentlig befinner oss i. Forrige uke kom det fram i mediene at et par i USA blei nekta vielse i ei kirke i søestatene fordi noen kirkemedlemmer mente at en ikke kunne vie farga personer der. Skikkelig ryggrad på den pastoren, gitt. Brudgommen er veldig diplomatisk i sine uttalelser til mediene,  og sier at han forstår pastoren - men at han burde ikke funnet seg i holdningene til de medlemmene som tydeligvis mener at sergreasjon skal opprettholdes. De samme folka mener sikkert også at det burde vært adskilte doer og henviste plasser på bussen. Bare for å dra et historisk tilsnitt inn i det hele. 

Som nevnt tidligere, så er arbeidet med holdninger og bekjempelse av rasisme noe en aldri må lukke øynene for. Ikke en gang blunke. For så fort vi gjør det, så blomstrer det opp igjen som løvetann på grassplenen. Det er viktig å gå ofte med gressklipperen, for å si det sånn. Og vi er kanskje ikke spesielt mye bedre i Norge enn i USA. Det er bare å se hatet som fikk et voldsomt skudd for bauen når romfolket hadde tilhold på Årvoll. Eller ta med seg øra i en skolegård. Det har hagler ord som 'jøde', 'homo' og 'neger' med voldsom kraft. Og det uten at lærerne griper inn. Litt overdrevet, selvfølgelig. Men da en elev av meg for noen år siden skreik 'jøde' utover i kantinerommet, så gikk jeg rett bort til ham og sa: 'Du? Veit du at jeg er halvt jødisk?' Det var bare ljug selvføgelig, men jeg hørte ikke det ordet komme ut av munnen på den eleven noen gang etterpå. Målet var dermed oppnådd. Og hverdagsrasismen fikk seg et kakk i hue. Noe som denne pastoren også burde ha bidratt til.

Mer om rasisme:

Ut med deg





Den store sommernyheten i Norge denne sommeren dreide seg om romfolket som hadde camping på Årvoll i Oslo. Jeg har ikke så store problemer med å forstå at det er vanskelig for nordmenn å forholde seg til streiffolk, vi er da et ordna og silvilsert samfunn der alle må pent innrette seg etter de normer og regler som finnes. Nå veit jeg ikke helt hvordan det går med romfolket, har ingenting personlig i mot at de befinner seg i Norge, men det siste jeg leste var at de får ikke lov til å bli på Årvoll. Så da blir det jo spennende å se hvor de dukker opp neste gang.

Det jeg har hatt litt problemer med er alle debattforane på nettet. Der har det foregått mye hets, og det virker som om det er helt ok. Nå har det riktignok vært hets også på Årvollen, med en rakett eller to, og direkte utskjelling. At nordmenn mangler folkeskikk er beklagelig, og flaut, men jeg forstår ikke helt hvorfor det skal åpnes for netthets. Der kommer det så mye møkk ut av tastetrykka på folk. Men det er vel kanskje slik at slike ytringer også skal ha en plass i det offentlige rom, slik at en kan motargumentere. DET har jeg prøvd meg på et par ganger, og da ender det oftest med an blir kalt nedverdigende, stygge ting. Så det betyr vel at norsk skole har litt å gå på når det gjelder retorikkundervisning og argumentasjonsteknikk, samt at holdninger er tydeligvis noe som aldri må lukke øynene for. Ikke en gang blunke.

Rasisme?

fredag

En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!


Da jeg en gang mellom høstferien og juleferien i fjor bestemte meg for å skrive om Peer Gynt i masteravhandlinga mi, så kunne jeg omtrent ha skutt meg i foten i samme øyeblikk som valget var gjort. Det er noe voldsomt, komplisert og uforståelig med Henrik Ibsens dramatiske dikt. En kan aldri forstå det fullt og helt på et vis. Samtidig gir det stadig nye muligheter for å gå inn i nye landskap sammen med ham. Fordi Peer Gynt er ikke bare en mytisk, nasjonalromantisk karakter - han tråkker også rundt i den eksistensialistiske salaten og plukker opp stadige ingredienser ved det å være menneske. Han er ikke bare en stor løgnhals, sjølsentrert og viljesterk, men også usikker, redd og ensom. Og han leter etter det umulig svaret på; Hvem er jeg, sånn egentlig?

I masteravhandlinga mi har jeg valgt å ikke fokusere på ei nasjonalromantisk tolkning av stykket. Dette er fordi det allerede finnes mange av dem, men også fordi jeg synes det er langt mer spennende å se på hvilke strømninger som finnes i dagens samfunn og heller lese Peer Gynt med utgangspunkt i egen nåtid - enn å se stykket opp mot Ibsens egen samtid. Jeg har valgt å kalle nåtida for postmoderne, hvilket er en benevnelse en del akademikere ikke er voldsomt begeistra for. Men jeg mener at den benevnelsen er like god som noen annen ettersom samfunnet i dag er noe annet enn modernismen, og da er det liten forskjell på å kalle den for seinmodernisme eller postmodernisme.

Peer Gynt og jeg har fram til nå hatt ei lang reise sammen. Jeg har til tider vært ganske oppgitt over ham fordi han som karakter til enhver til gjør krav på få være narsissistisk, at han framstiller seg sjøl som en grandios mann og ljuger på seg både gull og grønne skoger. Men samtidig er dette en flik av hva vi alle er. Og noen i større grad enn andre, riktignok. Fordi mennesket har et slags behov for å framstille seg sjøl som noe bedre enn hva det egentlig er fordi ingen er perfekte, vår narsisstiske tilbøyelighet kommer stadig til uttrykk og løgn forfølger oss hele livet. Og det er dette som er irriterende, for vi har alle faktisk har en flik av Peer Gynt i oss, og dette har gått mer og mer opp for meg denne uka da jeg leste 5.akt om igjen. Som Peer sjøl sier; En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!

Ellers anbefaler jeg alle å ta en tur til Gålåvannet i sommer for å se Peer Gynt-oppsetninga der.I fjor spilte Charlotte Frogner fra Momoen spiller Den Grønnkledde, Ingrid og Anitra, mens Dennis Storhøi hadde rolla som Peer. Dette er ei nasjonalromantisk tolkning av stykket, men ingenting er så flott som friluftsteater. Til høsten settes ei langt mer modernistisk oppsetning på Torshovteatret i Oslo. Dette er ei forestilling jeg har store forventninger til!

For å lese mer om Peer Gynt på Gålå, klikk her!
For å lese mer Torshovs oppsetning av Peer Gynt, klikk her! 




Les også: 
Next to Normal var Det Norske Teatrets store musikalsatsing i fjor. Ei sterk opplevelse, men jeg var ikke helt fornøyd likevel. Les mer på Klinkekula!
Dette er humor fra scenekanten! Se og hør Ylvisbrødrene synge Pepperkakebakesangen her!  



torsdag

Reality check



Karianne 11.09. 2001: Jeg svinser rundt som student i ei leilighet på Kjeller. Jeg skal på forelesning om engelsk grammatikk og er i full gang med å pakke skolesekken (noen studenter har fremdeles den, ja). Skrur på tv-en mens jeg gomler på ei brødskive. Skal bare sjekke om det er noe dårlig såpe som kan hjelpe meg med å slå i hel litt tid. Ved en tilfeldighet kommer jeg meg inn på CNN og ser at et fly krasjer inn i ett av tvillingtårna. Det andre står allerede i brann. Jeg skjønner ikke helt, er dette en amerikanske actionfilm som har forvilla seg inn på feil kanal? Skrur opp lyden og bare hører fortvilte mennesker skrike: 'Oh my God!! Oh my God!!'. Jeg kom meg aldri på forelesning den dagen. 

Karianne 22.97.2011: Det er fulle forberedelser til grilling med venner. Tv-en står på fordi det er Tour de France, noe av det viktigste på jord for enkelte. Farting fram og tilbake i stua for å få fiksa alt. Plutselig kommer det opp ei melding på skjermen om at det har vært en eksplosjon i Oslo. Jaha, da har vel en gassbeholder gått av da, tenker jeg - og løper videre til neste gjøremål. Så plutselig stoppes tv-sendinga fra touren, og da går det opp for meg at noe alvorlig er på gang. Ingen stopper tv-sendingene fra touren uten at det har skjedd noe av betydning. En bustete reporter dukker opp på skjermen nede ved Glassmagasinet og sier at det har vært en stor eksplosjon utafor regjeringsbygget. Ordet terror dukker opp for første gang. Det blei et litt spesielt grillselskap den dagen og den kvelden. Neste dag dro vi ut av landet på ferie. Det var væpna på politi på Gardermoen. 

Det har vært et voldsomt engasjement rundt terrorangrepet i fjor. Rosetoget rett i etterkant, minnesermonien og nå i det siste; 40000 samla på Yongstorget for å synge 'En himmel full av stjerner'. Etter 22.juli var Norge tom for roser. Du fant dem igjen utafor Oslo domkirke og ved andre naturlige samlingspunkter rundt omkring i landet. Statsledere fra fjern og nær klødde seg i huet over måten vi valgte å møte terroren. Men det viser bare at mennesket definitivt har en kapasitet til å møte det mest brutale med det sterkeste våpenet; kjærligheten. 

Det viser at vi kan, men også at vi kan også gjøre det oftere. Hvert år opplever familier minst like forferdelig tapssituasjoner og må kjempe med flere nebb og klør enn hva de egentlig har ork til for rettferdighet. Men de får ikke den samme offentlige oppmerksomhet. Rettsaken til gjerningsmannen tar stor plass i det offentlige rom, og spørsmålet om tilregnlighet er først og fremst viktig for terroristen. Henrik Syse, som må være en av Norges klokeste menn, kommenterte at gjerningsmannen på ett eller annet tidspunkt slutta å ta 'reality checks' - altså, hvordan står det egentlig til der ute? Det kan være lurt å titte ut av vinduet hvis en lurer på om det regner, ikke bare anta at det gjør det. Men den burde ikke bare gå til ham, men til oss alle. 11.september og 22.juli vil alltid bli huska på grunn av dramatikken og brutaliteten, men hver eneste dag er det mennesker som kjemper sin daglige kamp for å bli hørt. La oss ikke glømme dem. 

Les også: 

onsdag

Change the Sheets


Fredag 9.mars spiller Kathleen Edwards på John Dee i Oslo. Det kommer til garantert å bli en fabelaktig konsert! Dama er en ener innafor americana-sjangeren, og hun kan skilte med musikalsk samarbeid med både Bob Dylan, Willie Nelson og John Mayer. I dag har hun sluppet albumet Voyageur, som har fått flotte tilbakemeldinger fra kritikere. Musikalske paralleller er Gillan Welch og Whiskeytown. Sjekk denne nydelige låta; Change the Sheets. 


Les også: 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...