Tilbake til gamledager med Hennig Olsen. Ikke med Friskis.

Når jeg ser på sommerreklame for Hennig Olsen-is på TV, så skyller ei bølge nostalgi inn over meg. Og den nostalgien rekker liksom helt tilbake til mine besteforeldres barndom; bukseseler, sixpence og råvarer i isen. Det var ei tid hvor alt var naturlig og fint, og alle spiste tydeligvis Henning Olsen-is.

For et par uker sida kjøpte jeg en Friskis fra Hennig Olsen. Jeg hadde ei forestilling om at den måtte være mye bedre enn billigis fra Isbilen ettersom de har reklamert så fint for dette med gamledager. Dessuten inneholder Rulloisen fra Isbilen skokremmiddel. Og jeg kunne ikke forestille meg at noe slikt ville opptre i nostalgiske Hennig Olsen. Det blir litt på samme måte som å si at det ikke var Astrid Lindgren som skreiv Pippi.

Og det var litt den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest hva isen inneholder. Hele seks ulike e-stoffer, og en av dem var skokremen. Skuffelsen var ikke til å bære. Eller briste.

Tweet

Gul retrokjole!

Klikk på bildet for å se salgsannonsen!

Denne kjolen ligger til salgs på eBay, og jeg kjenner hue går i spinn av rein lykkerus. Er ikke kjolen fantastisk?? Takk til kollega som kom til tipset. Jeg teller penger. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var Fru Skrue. 


This dress is for sale on eBay. Isn't it fantastic? Sometimes I wish my name was Mrs. Scrooge McDuck.


Se også: Jeg videoblogger om den syntetiske Replayjakka mi. 

Tweet

Var barne-tv bedre før??

Freud mente at barndommen var viktig for å kunne forstå menneskesinnet. Barndommen min besto av følgende: 


1.) Portveien 2
2.) Dingle rundt i en tretopp
3.) Bikkjer


Strengt tatt skulle jeg vel derfor endt opp som en kvinnelig utgave av Finn Schjøll med veskehund og Eli Rygg-røst. Nå har riktignok ikke det skjedd, men jeg har spekulert mye i hvordan Portveien 2 greide å påvirke alle som var barn i 80-åra. Jeg synes for eksempel at giraffer er skumle, og lærte meg ukedagene med å gaule 'Hvilken dag er det i dag?? Hvilken dag er det i dag??' hver morgen. Jeg syntes forøvrig at programlederne var litt smådumme som ikke skjønte at det var en giraff i huset. Hallo. 

Litt daff giraff

At giraffen var litt daff, og at ukedagene blei lært gjennom sang er nå uskyldige ting. Men det jeg har oppdaga i barndomsgrafsinga mi er at programlederne den gangen snakka veeeeeeldig sakte. Og da lurer jeg på hvorfor det?? Det kan være at de trudde at 80-tallsbarna var litt tungfatta og måtte ha ting inn med et litt sakte tempo. Samtidig veit jeg ikke om dagens barne-tv med skrik, skrål og høgt tempo er noe bedre. Ser for meg at om tjue år så går unge voksne rundt og kommenterer at noe er 'snabelbra'.

Var barne-tv bedre før?? Og hvorfor snakker Jarl Goli så sakte? Sjekk klippet under! 

When I grew ut there was a Norwegian tv show for children called 'Portveien 2'. That program had two program managers and a secret giraffe that only the child viewer could see. What I recently discovered was that those on the show are speaking very slowly compared today's show for children. And why is that..?? 

Tweet