Viser innlegg med etiketten peer gynt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten peer gynt. Vis alle innlegg

onsdag

Balubateateret lyver! Iallefall litt.

Jarle Pedersen


Snart er Balubateateret i gang med produksjon. Det er liksom det store målet, eller rosinen i pølsa om en vil når en driver med teater. Balubastyret består av åtte damer med teaterbakgrunn, og vi har brukt en del på å finne ut av hva som skal settes opp. Heldigvis kan alle våre medlemmer være med neste år og bestemme stykke gjennom avstemming og benkeforslag. Men i år er det styret som har bestemt, og loddet falt litt på Henrik Ibsen og litt på Knut Nærum. Mest på Knut Nærum, egentlig. Han har rett og slett skrevet om Ibsens stykke i beste Nærum-stil! Mannen er et kvalitetsstempel i seg sjøl, og det er vel ingen i dette langstrakte land som IKKE har fått med seg hans tørre og vittige kommentarer i Nytt på Nytt-panelet. Nærum er mye mer enn en dyktig vitsemaskin, han er også forfatter, foredragsholder og illustratør - og har uttalt at 'Peer!' (som stykket heter) passer for alle med Ibsenvegring. De finnes det sikkert mange nok av rundt omkring, men jeg er helt sikker på at alle uten ei slik vegring også vil ha stor glede av stykket. God humor passer alle!  

Utover Knut Nærum, så er det  veldig mye bra folk med i alle ledd i Balubas oppsetning. Frilynt har hjulpet oss i hele høst med å planlegge og gjennomføre oppstart, samtidig arrangerer vi kurs og gjennomføring av NM-uttak i teatersport for juniorer sammen med dem og Setskog UL. Frilynt sitter på bøtter og spann av kompetanse og ressurser, som vi har hatt vett nok til å forsyne oss av. Gjennom Frilynt har Baluba også kommet i kontakt med han som skal være instruktøren vår; Heljar Berge. Mannen har over 20 år med erfaring som skuespiller, regissør og dubber - og det blir spennende å få snuse mer på ham når han kommer 5.desember for å avholde skurkekurs i Balubateateret. Jeg mistenker at mannen har en slags glorie av entusiasme rundt seg og kan få hvem som helst til å gjøre hva som helst. 

For meg personlig er teater mye mer enn å sette opp forestillinger. Det handler om å skape et miljø, få andre til å blomstre og utfolde seg i tillegg til å være med å bygge et tilbud som mange kan nyte godt av. I barndommen var jeg på en eneste teateroppsetning (sånn går det når foreldre bor langt til skogs og knapt eide nåla i veggen) og det var 'Annie'. Vi satt på de dårligste plassene, men jeg hang over balkongveggen og sugde til meg hvert eneste bevegelse, tone og replikk. Som voksen har jeg hatt mange gode teateropplevelser, og det er øyeblikkets magi som stadig er like fascinerende. Det er noe upolert over å se levende skuespillere innta scenen og spille ut ei handling. 

Baluba er et amatørteater, og det skal det få lov til å være. Responsen på initiativet har vært veldig god, og styret er både glad og takknemlig for alle tilbakemeldingene som har kommet. Det er stadig nye ansikter innom, og det setter vi umåtelig stor pris på. På en måte er dette første året en slags dannelsesreise for oss alle, der magien kommer for eksempel til syne i en teaterleikøvelse som frambringer smil og latter hos noen eller at noen møter hverandre for første gang og blir kjent.

Vel møtt til samling i morgen! #smil

mandag

Om det å skrive en master

Før, i gamle dager (altså før Lånekassa), så var det nerdene og folk med litt ekstra kroner på bok som skreiv mastere. I dag skriver nesten alle en master. Iallefall hvis du karrer deg opp i et høgere utdanningssystem. Så skal du blafre rundt med en skrytetittel nå i dag, så må du skilte med en doktorgrad. Eller PhD som det heter i USA. Og da kan du begynne å løpe rundt på konferanser, skrive lure artikler for tidsskrifter ingen leser og undervise studenter. Veilederen min er på konferanser hele tida og kommer tilbake med en stabel bøker under armen. Hun har ingen fra før av i de meterlange hyllene sine på kontoret sitt.

Ingen av mine medmasterstudenter var forøvrig nerder. De var sunn norsk ungdom, med pedagogiske ambisjoner og et behov for å drive på med noe. Målet er å få opparbeida seg såpass mye studielån at en må bruke resten av livet på å betale det ned. Vi går alle i den fella, vi som vikler oss inn i litt høgere utdanning enn de som tar vanlig, høg utdanning. Og med lærerlønn så vil vi bruke omtrent ti år ekstra på å betale ned det samme lånet en lege har. Sånn sett burde lærerstudenten fått mer stipend for å veie opp for lønnsforskjellene seinere.

Flere kvelder på rad har jeg vært en flink masterstudent. Mye flinkere enn jeg liker å innrømme. Har nesten ikke skrevet ett eneste blogginnlegg mens jeg samtidig skriver om den mest krevende fyren i norsk litteraturhistorie; Peer Gynt. Har heller nesten ikke falt helt i staver over å lese om siste nytt om Kristen Stewart og Robert Pattinson på Perez. Det eneste jeg har fått med meg i dag er de siste betraktninger rundt dommen til Anders Behring Breivik. Mannen, som i grunnen er en ekstrem variant av den postmoderne Peer Gynt, og som Norge nå helst bare vil glømme. Ihvertfall for en stund. Noen har sikkert lyst til å glømme Peer, også. Slik jeg har når samarbeidet mellom oss ikke er bra. Men heldigvis er Peer bare en fiktiv skikkelse, og det er i grunnen godt - vi har i grunnen mer enn nok med å håndtere den virkelige Breivik.

Ofte omtaler jeg masteren som Peer og jeg. Akkurat som om vi er et gammelt ektepar. Og det er vel der vi ender opp når oppgava er ferdig skrevet og jeg kan rusle tilbake til en fulltidsjobb som lærer. Jeg kommer til å drasse ham med meg rundt omkring i alle klasseromma jeg kommer borti. Elevene kommer til å stønne høylydt over å få han på besøk. Men når du først har hatt ham en tur innom - da klorer han seg fast og blir der for alltid. Faktisk.

lørdag

Teatertanker, og noen spennende kjøkkenprosjekter på gang

I dag skulle jeg egentlig vært på Åpent Hus i Oslo. Et av byens største teater, Oslo Nye, åpner opp dørene for publikum, slik at en kan komme inn der å glo og lære. Antar at mye foregår på scenen og backstage, og ingenting hadde vært gøyere enn å snuse litt i noen teaterkroker!

Men Oslo Nye er faktisk ikke det teateret jeg har vært mest på de siste åra. Den siste forestillinga jeg så der var musikalen My Fair Lady med Kåre Conradi og Heidi Gjermundsen Broch. Mitt teaterhjerte ligger hos Det Norske Teateret. Det er der jeg har sett komediemusikalen Evig Ung to ganger, Broadway-suksessen Next to Normal og ikke minst; hatt med elever for å se Den Hemmelige Hagen. Det siste der var et spennende prosjekt, ettersom elevene er veldig passe fornøyd med nynorsk, og Den Hemmelige Hagen ikke ruva på topp 10-listene over lest litteratur, så gikk en blid gjeng BVS-2.klassinger ut fra salen i etterkant og erklærte at 'det der var bra saker!'. Og de mest entusiastiske var guttene! Utrolig nok.

Jeg liker dette teaterets assemble, prosjektene deres og det sceniske uttrykket. Også er det dialektens og nynorskens teater. Det liker jeg, også! Jeg er en av de få i dette langstrakte landet som faktisk LIKER nynorsk. #shootmeifyoudare

Uansett, det blir ingen teatertur på meg i dag. Jeg skal taste rundt på Per Gynt og lage ett eller annet spennende i kasserolle. Men hva?! Hm. Baking soda, arrow root, coconut oil, shea butter og duftoljer. Hva kan det være for noe merkelige greier, da? Mat?

Resultatet presenteres på bloggen seinere. Stay tuned you crazy people!



mandag

Gressallergi året rundt

Ok. Noen ganger må en gå til det djupeste sjeleliv for å finne motivasjon til å skrive ei 100 siders avhandling om Peer Gynt. En viktig regel er å komme seg ut av huset. Et hus har altfor mange fristelser til at det blir noe særlig effektivt. Treneringshus. En annen viktig regel er å lese veilederens tilbakemeldinger. Jeg har en veileder som er veldig rett på sak; er noe møkkdårlig, så sier hun det. Litt ekkelt, men veldig nyttig. Jeg prøver å tenke sånn på det.

Så i dag møtte jeg på BVS for å burde meg inne på et rom og få skrive i ro og mak. Hjalp ikke veldig på humøret at skaftet tetna og blei sittende på deg rommet og pese over pc-en. Jeg er utstyrt med den mystiske gressallergien som varer året rundt, og i dag slo den til med full kraft inne på et rom fritt for grønne planter.

Det blei ei selsom sisteøkt med tett skalle og uhyre interessante nyheter om hvem som skal spille mormor i den nye Mormor og de åtte unge-filmen.




torsdag

Den ensomme


Ingenting er som å sitte på et stille bibliotek og nyte sin eget selskap, titte i bøker og knaste litt på masteren innimellom. Peer Gynt er i ferd med å oppstå som den postmoderne skikkelsen han er, og jeg avlaster knollen med å lese dikt. I dag er det Gunvor Hofmo på menyen. Føler meg litt som en sånn trendslave på litteraturfronten ettersom diktlesinga mi plutselig fikk ekstra fart på da jeg leste en artikkel om at næringslivstopper er i ferd med å skape ny diktgyv på landsbasis. Akk, mennesket er så lett påvirkelig. 

Anbefaler alle lesere å gå til anskaffelse (eventuelt låne på biblioteket) av Gunvor Hofmos Etterlatte dikt. Den inneholder et bredt utvalg av dikta hennes fra hele hennes forfatterskap. Her finnes det mengder av visdom som både unge og gamle kan høste noe av. Jeg likte umiddelbart dette diktet om Den Ensomme, som viser at det å være aleine er mye mer å være aleine på en hybel. 

Lese flere fine dikt? Sjekk linken under :)

fredag

En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!


Da jeg en gang mellom høstferien og juleferien i fjor bestemte meg for å skrive om Peer Gynt i masteravhandlinga mi, så kunne jeg omtrent ha skutt meg i foten i samme øyeblikk som valget var gjort. Det er noe voldsomt, komplisert og uforståelig med Henrik Ibsens dramatiske dikt. En kan aldri forstå det fullt og helt på et vis. Samtidig gir det stadig nye muligheter for å gå inn i nye landskap sammen med ham. Fordi Peer Gynt er ikke bare en mytisk, nasjonalromantisk karakter - han tråkker også rundt i den eksistensialistiske salaten og plukker opp stadige ingredienser ved det å være menneske. Han er ikke bare en stor løgnhals, sjølsentrert og viljesterk, men også usikker, redd og ensom. Og han leter etter det umulig svaret på; Hvem er jeg, sånn egentlig?

I masteravhandlinga mi har jeg valgt å ikke fokusere på ei nasjonalromantisk tolkning av stykket. Dette er fordi det allerede finnes mange av dem, men også fordi jeg synes det er langt mer spennende å se på hvilke strømninger som finnes i dagens samfunn og heller lese Peer Gynt med utgangspunkt i egen nåtid - enn å se stykket opp mot Ibsens egen samtid. Jeg har valgt å kalle nåtida for postmoderne, hvilket er en benevnelse en del akademikere ikke er voldsomt begeistra for. Men jeg mener at den benevnelsen er like god som noen annen ettersom samfunnet i dag er noe annet enn modernismen, og da er det liten forskjell på å kalle den for seinmodernisme eller postmodernisme.

Peer Gynt og jeg har fram til nå hatt ei lang reise sammen. Jeg har til tider vært ganske oppgitt over ham fordi han som karakter til enhver til gjør krav på få være narsissistisk, at han framstiller seg sjøl som en grandios mann og ljuger på seg både gull og grønne skoger. Men samtidig er dette en flik av hva vi alle er. Og noen i større grad enn andre, riktignok. Fordi mennesket har et slags behov for å framstille seg sjøl som noe bedre enn hva det egentlig er fordi ingen er perfekte, vår narsisstiske tilbøyelighet kommer stadig til uttrykk og løgn forfølger oss hele livet. Og det er dette som er irriterende, for vi har alle faktisk har en flik av Peer Gynt i oss, og dette har gått mer og mer opp for meg denne uka da jeg leste 5.akt om igjen. Som Peer sjøl sier; En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!

Ellers anbefaler jeg alle å ta en tur til Gålåvannet i sommer for å se Peer Gynt-oppsetninga der.I fjor spilte Charlotte Frogner fra Momoen spiller Den Grønnkledde, Ingrid og Anitra, mens Dennis Storhøi hadde rolla som Peer. Dette er ei nasjonalromantisk tolkning av stykket, men ingenting er så flott som friluftsteater. Til høsten settes ei langt mer modernistisk oppsetning på Torshovteatret i Oslo. Dette er ei forestilling jeg har store forventninger til!

For å lese mer om Peer Gynt på Gålå, klikk her!
For å lese mer Torshovs oppsetning av Peer Gynt, klikk her! 




Les også: 
Next to Normal var Det Norske Teatrets store musikalsatsing i fjor. Ei sterk opplevelse, men jeg var ikke helt fornøyd likevel. Les mer på Klinkekula!
Dette er humor fra scenekanten! Se og hør Ylvisbrødrene synge Pepperkakebakesangen her!  



onsdag

Hvordan få flere lærere?


Dette året har har jeg hatt ei masteravhandling om Peer Gynt gående, og da er det ikke så rart at en kollega poster denne kampanjefilmen på tidslinja mi inne på Facebook. Norskfaget blir nok oppfatta som ganske kjedelig og lite spennende av en del elever, og det kommer vel til uttrykk i starten av filmen. Men så kommer Anders Baasmo Christiansen og Agnes Kittelsen hoppende inn som henholdsvis Peer Gynt og Den Grønnkledde. Og det jeg lurer på; Kan ikke dere komme hoppende inn i mitt klasserom, også? Det hadde vært så utrolig stas! Også vil jeg gjerne ha med de to felegnukkerne bak der. Ingenting er som levende musikk!

Ok da. Er littegranne sarkastisk. Tiltaket er morsomt, og kampanjefilmen lå lenge på førstesida på VG Nett. Målet er å få studenter til å søke lærerutdanning, og det får den sikkert til, også! Gnist-kampanjen har vært en del av det rødgrønne prosjektet om å få flere til å bli lærere. For vi trenger lærere!! Når det lekker i yrket både foran og bak, så sier det seg sjøl at det er på tide sette inn noen tiltak. Jeg og ei venninne fra lærerstudiene blei spurt i etterkant av forsideoppslag i Aftenposten om vi kunne tenke oss å være med på å jobbe for kampanjen. Det takka vi pent nei til fordi det hjelper lite å rekruttere studenter så lenge arbeidshverdagen er for krevende (for mange) og utdanninga er bom i forhold til arbeidslivet. 

Når det er sagt, så liker jeg veldig godt å jobbe som lærer i dag. Men det har vært en lang prosess å finne ut av ting. Det jeg lurer litt på i forhold til kampanjefilmen er budskapet om å gjøre ting levende i klasserommet. Men skal skolen være tufta på opplevelser? Og hvis det langt på vei er tilfelle, da burde vel lærere også gått teaterskolen i tillegg? Nå er jeg helt sikker på at den kreative læreren er et stort pluss, men det er prinsippene bak jeg setter spørsmålstegn ved. 



Les også:

Never Give Up


I disse dager henger jeg over Peer Gynt som en hauk med det analytiske øyet godt festa ned i pc-skjermen. Det å skrive en master er omfattende, mye arbeid, mye motivasjon og veldig mye disiplin. Noen ganger sitter det en følelse fast i kroppen om at jeg kommer aldri til å komme i havn med dette her. Det er bare så altfor mye som skal gjøres, teoriene brukes helt feil og jeg får ikke analysene til å henge sammen med teorigrunnlaget. 

Derfor gjelder det ikke å gi opp. Og da burde jo Churchill være rette mannen å ta lærdom av. Han har ikke  ikke gått noen motbakker, liksom. 

Les også: 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...