Da jeg en gang mellom høstferien og juleferien i fjor bestemte meg for å skrive om Peer Gynt i masteravhandlinga mi, så kunne jeg omtrent ha skutt meg i foten i samme øyeblikk som valget var gjort. Det er noe voldsomt, komplisert og uforståelig med Henrik Ibsens dramatiske dikt. En kan aldri forstå det fullt og helt på et vis. Samtidig gir det stadig nye muligheter for å gå inn i nye landskap sammen med ham. Fordi Peer Gynt er ikke bare en mytisk, nasjonalromantisk karakter - han tråkker også rundt i den eksistensialistiske salaten og plukker opp stadige ingredienser ved det å være menneske. Han er ikke bare en stor løgnhals, sjølsentrert og viljesterk, men også usikker, redd og ensom. Og han leter etter det umulig svaret på; Hvem er jeg, sånn egentlig?
I masteravhandlinga mi har jeg valgt å ikke fokusere på ei nasjonalromantisk tolkning av stykket. Dette er fordi det allerede finnes mange av dem, men også fordi jeg synes det er langt mer spennende å se på hvilke strømninger som finnes i dagens samfunn og heller lese Peer Gynt med utgangspunkt i egen nåtid - enn å se stykket opp mot Ibsens egen samtid. Jeg har valgt å kalle nåtida for postmoderne, hvilket er en benevnelse en del akademikere ikke er voldsomt begeistra for. Men jeg mener at den benevnelsen er like god som noen annen ettersom samfunnet i dag er noe annet enn modernismen, og da er det liten forskjell på å kalle den for seinmodernisme eller postmodernisme.
Peer Gynt og jeg har fram til nå hatt ei lang reise sammen. Jeg har til tider vært ganske oppgitt over ham fordi han som karakter til enhver til gjør krav på få være narsissistisk, at han framstiller seg sjøl som en grandios mann og ljuger på seg både gull og grønne skoger. Men samtidig er dette en flik av hva vi alle er. Og noen i større grad enn andre, riktignok. Fordi mennesket har et slags behov for å framstille seg sjøl som noe bedre enn hva det egentlig er fordi ingen er perfekte, vår narsisstiske tilbøyelighet kommer stadig til uttrykk og løgn forfølger oss hele livet. Og det er dette som er irriterende, for vi har alle faktisk har en flik av Peer Gynt i oss, og dette har gått mer og mer opp for meg denne uka da jeg leste 5.akt om igjen. Som Peer sjøl sier; En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!
Ellers anbefaler jeg alle å ta en tur til Gålåvannet i sommer for å se Peer Gynt-oppsetninga der.I fjor spilte Charlotte Frogner fra Momoen spiller Den Grønnkledde, Ingrid og Anitra, mens Dennis Storhøi hadde rolla som Peer. Dette er ei nasjonalromantisk tolkning av stykket, men ingenting er så flott som friluftsteater. Til høsten settes ei langt mer modernistisk oppsetning på Torshovteatret i Oslo. Dette er ei forestilling jeg har store forventninger til!
For å lese mer om Peer Gynt på Gålå, klikk her!
For å lese mer Torshovs oppsetning av Peer Gynt, klikk her!
Les også:
Next to Normal var Det Norske Teatrets store musikalsatsing i fjor. Ei sterk opplevelse, men jeg var ikke helt fornøyd likevel. Les mer på Klinkekula!
Dette er humor fra scenekanten! Se og hør Ylvisbrødrene synge Pepperkakebakesangen her!
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar