Stjernetasten

Da jeg sneia over 30-tallet i alder så var det den skrekkeligste dagen i mitt liv. For de som kjenner meg, så var frasene at jeg 'likte 20-åra så godt' og 'dette er nesten deprimerende'. Et par stykker sa ganske beskt til meg at alternativet til å bli eldre er vel heller ikke noe spesielt hyggelig. Og det har de jo rett i, men i dagen samfunn trur jeg mange er like redd for å bli eldre som for å dø.Og i etterkant har jeg skjønt at det med å fylle 30 henger sammen med en følelse av å være eldre. Og som karakteren Alice i Stjernetasten, så gjør det meg rasende. 

Benoite Groults roman beskriver hvordan det kan oppleves å bli gammel. Alderdom har lav status på alle mulige måter. Du mister en stemme og får flere rynker. Verdien på livet ditt synker drastisk fordi du ikke lenger klarer å gjøre de samme tingene lenger. Og du blir ensom. Min grandtante sa en gang før hun døde at det var slitsomt å bli gammel fordi det var så mange begravelser å gå i, så mange mennesker en deler minner med som forsvinner -og en blir sittende med igjen aleine med minnene. 

Stjernetasten er ei forunderlig bok fordi den vevet sammen av tre fortellerstemmen. Moira er skjebnegudinnen som sitter og ser på menneskets streben etter lykke, og kommenterer den med skarp tunge. Alice er ei godt tilårskommen dame som i beske ordlag kommenterer sitt eget liv. Hun veksler mellom sårbarhet til giftighet over at at ens om gammel blir skvisa ut av arbeidslivet før en ønsker det sjøl og at omgivelsene betrakter en som idiot fordi alderen blir høg. Et par passasjer er så hysterisk morsomme at det er vanskelig å la være å le. Dette gjelder for eksempel der hun foreslår selgeren av en steikeovn med keramisk topp at hun må røre i kokekarene med sopekost fordi det er en fare for at hun kommer nær kan sette i gang en ovnsfunksjon som ikke er ønskelig. Den tredje fortellerstemmen er Alices datter, som elsker to menn og gjennom hele livet lever med en ektemann og en elsker. Hennes beretning omhandler stor kjærlighet, og alle hennes betraktninger om hvordan det er mulig å elske to menn samtidig gjennom et langt liv.

Stjernetasten er mye livsvisdom på få sider. Den handler om feminisme som en evig kamp for rettigheter, om alderdom, abort og og aktiv dødshjelp. Om at det å bli gammel ikke er noe for feiginger. 

Les også: 

Øya av Victoria Hislop fikk veldig god omtale. Og det trur jeg henger sammen med den miljøet i boka (altså en gresk øy for spedalske) og ikke så mye om kvaliteten på fortellinga. Les mer her på Klinkekula!

Jeg lo godt da det kom kritikk mot boka 'The Help' at den ikke gav en veldig realistisk skildring av forholdene mellom hvite og svarte i sørstatene på 60-tallet. Men er ikke det litt av poenget med fiksjonen? At den trenger ikke å være realistisk? Les mer på Klinkekula.

Tweet

Water for elephants

I etterkant av filminnspillinga så forklarte Robert Pattinson til den britiske avisa The Independent at han synes ofte det var mer givende å jobbe med dyr og barn på settet fordi med profesjonelle skuespillere utvikler det seg gjerne en slags intern konkurranse. Det blir fort gjerne mange om beinet i denne bransjen, og da gjelder det å få vist seg best mulig fram. 

Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg har Pattinson er en liten favoritt blant bransjens unge talenter. Etter Twilight har han gjort flere filmer som ligger veldig langt unna den glitrende, overbeskyttende og delvis sutrende vampyren Edward. Som karakter har aldri Edward vært spesielt spennende, men Pattinson som skuespiller har et nærvær i alt han foretar seg på lerretet - enten han er vampyr eller dyrlege. Det hadde vært utrolig spennende å sett Pattinson i en skikkelig slem rolle. Jeg håper han blir modigere på den fronten etterhvert!

Uansett, Water for Elephants bygger på romanen med samme navn. Jeg har prøvd å lese boka et par ganger, men aldri kommet meg gjennom. Det er ikke fordi den er dårlig, men den har blitt bortprioritert av andre leseprosjekter. Boka er perfekt for et filmmanus med sin dramatiske, igangsettende begivenhet der foreldrene til Jacob Jankowski dør i ei bilulykke - og sønnen reiser avgårde fordi foreldrenes finanser ikke er i orden. Han hopper på et tilfeldig tog (da et sirkustog) og blir en del av det omreisende følget som besitter mange, forskjellige dyr. Med sin veterinærbakgrunn, blir Jankowski oppnevnt som dyrepasser og får hovedansvaret for elefanten Rosie, som blir kjøpt inn som sirkusets hovedattraksjon. 

Jankowski er stadig i konflikt med sirkusets brutale hovedtrener, og derfor løper Pattinson rundt med skrubbsår både her og der i store deler av filmen. Alt kulminerer i et voldsomt oppgjør mot slutten, stor kjærlighet kommer på banen og filmens store stjerne, elefanten Rosie, får vist seg fram som den store elefanten hun er. 

Og det er dette som er filmens mest sjarmerende øyeblikk, der skuespillet til Pattinson og Witherspoon går over i improvisasjon fordi elefanten gjør noe uventa. Blant annet er elefantens snabel å finne på de mest merkverdige steder ved flere anledninger.  

Les også:

Jeg kom aldri dit at jeg fant ut at The Hunger Games var det store nye etter trollmenn og vampyrer. Men så tok jeg meg en tur på kino og fant ut hvorfor. Les mer på Klinkekula! 

En av fjorårets fineste filmer må ha vært The Help. Og Octavia Spencer fikk stjernestatus i løpet av noen få timer. Les mer om filmen og stjerneskuddet på Klinkekula!

Det er så typisk at Hollywood må lage sin versjon av utenlandske filmer. Jeg var særs skeptisk til å bruke Daniel Craig som Mikael Blomqvist i filmen om Salander. Og jeg fikk rett i de antagelsene, MEN Mara Rooney gjør ei god tolkning av Salander. Les mer filmsnadder på Klinkekula! 

Tweet