På lørdag kom det et par småbjeff fra meg om folk som labber rundt på senteret istedenfor å titte innom Stassjon på julemarked. Der var det bål i gryte, trivelige folk, fine ting i butikken og Team Søndre som sang julesanger. Så jeg tok meg den frihet og filme litt. For dette er hva som gir meg julestemning!
Susanne Sundfør er ute med ny musikkvideo, og Dagbladet knalla til med overskrifta'Sado-og lolitasex'- og får nok en god del klikk på akkurat det.
Jeg synes ikke at den rompa som dukker opp er spesielt mye å henge seg opp i. I motsetning til Tone Damli, som bevisst spiller på sex for å selge, så tasser Sundfør rundt i en rosa pysjkjole i sin musikkvideo og spiller ei birolle i sin egen låt.
Musikkvideoen er veldig spesiell, og den plastiske operasjonen mot slutten ender med at hovedkarakteren ser ut som en kvinnelig utgave av Voldemort. Hvor provkativt er ikke det, liksom? Det er iallefall noe ekkelt over det.
Så utrolig artig å se elever fra Bjørkelangen videregående skole i full musikalsk flyt for linja si og for helsefaget generelt. Topp initiativ å lage en musikkvideo og få lagt den ut på YouTube! Gratulerer til alle som har bidratt. Det finnes mye fin ungdom! Det viser jo bare denne musikkvideoen; Empati.
Dette må være en av de beste duettene sunget noen gang! Jeg har tidligere uttrykt begeistring for sangprestasjonene av gjengen i Glee, og Lea Michele får det til å vrenge seg innvendig når hun synger. Dessuten er det veldig moro å høre Lady Gagas låt som en duett og i en helt annen versjon enn den som hamrer rundt i radioen. All ære også til Idina Menzel som synger sammen med Lea Michele i denne duetten. Chills!
Haha! Dette må være tidenes kollisjon på Bislett! Og den fikk alle overskriftene i VG i går kveld, selvfølgelig. Usain Bolt løper ned ei blomsterjente, kjapper tak i henne i fart for å unngå at hun ikke slår seg og regelrett løfter henne opp på beina igjen. Jenta får til gjengjeld tidenes *eh* møte med verdens raskeste mann . Sikkert mange som er henne evig misunnelig! Bli løfta opp av sjølveste Usain Bolt, liksom. Hvem får oppleve det?!
Det gøyeste med hele seansen er jo at Usain Bolt først prøver å hoppe over henne. Bruke henne som en hekk, rett og slett. Og det er faktisk ingenting å utsette på spensten, han går himmelhøgt. Men norske jenter er sjelden så små, så han mislykkes til tross for sin respektabel svevetur. Og da er det jo ikke noe mer gentleman-like enn å sørge for at hekken ikke går i bakken med et brak. Dessuten kunne han jo blitt sint og skjelt henne ut. Men det gjorde han ikke. Bra mann! Se hendelsen i klippet under :)
Noen ganger kan det bare være så lurt å kjappe med seg to porsjoner Pekingsuppe fra Shanghai House og deretter stikke innom ei venninne for en hyggelig lunsj. Og når da vedkommende kan tipse om bra musikk, så er liksom dagen fullkommen.
Anbefaler alle lesere om å høre Gary O.Kanes låt The Road Back To You. Mannen som starta som trommis, men ettersom det kan være ganske så tuklete å sitte bak et trommesett og ha hovedvokalen samtidig - så endte han opp med gitaren, istedenfor. I fjor turnerte han i Tyskland for første gang, og et nytt album, Forever Dreams, blei sluppet i februar. Lytt og nyt!
Det er ingen tvil om at Det Norske Teatret er helt tipptopp når det gjelder å sette opp interessante forestillinger. Enten det er en fotballopera eller gamlehjemsmusikal. Forrige gang jeg besøkte teatret, så var jeg der med mamma, og da så vi Next to Normal. Det var ei fin forestilling, men lyden var ikke bra. Og da ødelegger det en god del for opplevelsen. Denne gangen var jeg atter en gang på plass i salen for å se Charlotte Frogner spille seg sjøl som gammel. Og sammen med et strålende ensemble, så er dette ei forestilling som en bare må ta av seg hatten for. Den er faktisk så god at det er andre gangen jeg ser forestillinga, og det har vel aldri skjedd før. At jeg har sett ei forestilling to ganger, altså. Men den er verdt hver eneste krone! Legger ved et klipp fra forestillinga under her :)
Flere musikaliteter? Ta en kikk på linkene under :)
Denne musikkvideoen fra gjengen i Torsdagkveld fra Nydalen er helt glimrende å bruke i undervisningssammenheng. Jeg har alltid hatt stor sans for nynorsk, men registrer at velviljen til å lære skriftspråket ikke er helt til stede hos andre. Det er litt trist fordi nynorsk er utrolig vakkert! Og det er en viktig del av språkhistoria vår. Sjøl skriver jeg på radikalt bokmål fordi dette ligger nærmest slik jeg snakker. Det er et viktig prinsipp! Det er ingen som snakker et konservativt bokmål (bortsett fra noen vest for Akerselva), så hvorfor blir skriftspråket da stadig mer konservativt? Hadde jeg hatt mulighet, så ville jeg skrevet enda mer radikalt. Men det tar seg liksom ikke helt ut når en skal snekre sammen en mastergrad for eksempel. Men det er faktisk ikke så veldig lenge sia Norsk Språkråd tok vekk formen 'åssen' fra ordlista fordi det var 'nesten ingen som bruker den formen lenger' (jeg ringte og spurte). Neivel, da har de ikke vært lenger en til bygrensa, antakeligvis. Her hvor jeg har tilhold brukes den formen i muntlig tale hele tida.
Uansett, musikkvideoen fra Nydalen-gjengen er verdt å se. Med seg på laget har de fått med SV-politiker Bård Vegar Solhjell og SP-politiker Liv Signe Navarsete. Og på toppen av kaka troner selvfølgelig Herborg Kråkevik.
Det må ha vært noe mystisk med castinga av kvinnelige skuespillere til rollene i Vampire Diaries. Flere av dem er sånne litt ekle mulittalenter. Slike som er flinke til kule ting som å synge, danse og skuespille. For ikke lenge sia slapp Kat Graham singlen Put Your Grafitti On Me, og hun synger og danser uforskamma bra. Til vanlig spiller hun heksa Bonnie i Vampire Diaries. Candice Accola er heller ikke langt bak, hun har allerede gitt ut plate og har sunget i en av tv-episodene. Jeg trudde selvfølgelig at det var bare voiceover, men det er faktisk ikke det. Hun synger sjøl, hun! Accola spiller vampyren Caroline i tv-serien.
Lyst til å lese om flere vampyrer? Klikk på linkene under :)
I etterkant av filminnspillinga så forklarte Robert Pattinson til den britiske avisa The Independent at han synes ofte det var mer givende å jobbe med dyr og barn på settetfordi med profesjonelle skuespillere utvikler det seg gjerne en slags intern konkurranse. Det blir fort gjerne mange om beinet i denne bransjen, og da gjelder det å få vist seg best mulig fram.
Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg har Pattinson er en liten favoritt blant bransjens unge talenter. Etter Twilight har han gjort flere filmer som ligger veldig langt unna den glitrende, overbeskyttende og delvis sutrende vampyren Edward. Som karakter har aldri Edward vært spesielt spennende, men Pattinson som skuespiller har et nærvær i alt han foretar seg på lerretet - enten han er vampyr eller dyrlege. Det hadde vært utrolig spennende å sett Pattinson i en skikkelig slem rolle. Jeg håper han blir modigere på den fronten etterhvert!
Uansett, Water for Elephants bygger på romanen med samme navn. Jeg har prøvd å lese boka et par ganger, men aldri kommet meg gjennom. Det er ikke fordi den er dårlig, men den har blitt bortprioritert av andre leseprosjekter. Boka er perfekt for et filmmanus med sin dramatiske, igangsettende begivenhet der foreldrene til Jacob Jankowski dør i ei bilulykke - og sønnen reiser avgårde fordi foreldrenes finanser ikke er i orden. Han hopper på et tilfeldig tog (da et sirkustog) og blir en del av det omreisende følget som besitter mange, forskjellige dyr. Med sin veterinærbakgrunn, blir Jankowski oppnevnt som dyrepasser og får hovedansvaret for elefanten Rosie, som blir kjøpt inn som sirkusets hovedattraksjon.
Jankowski er stadig i konflikt med sirkusets brutale hovedtrener, og derfor løper Pattinson rundt med skrubbsår både her og der i store deler av filmen. Alt kulminerer i et voldsomt oppgjør mot slutten, stor kjærlighet kommer på banen og filmens store stjerne, elefanten Rosie, får vist seg fram som den store elefanten hun er.
Og det er dette som er filmens mest sjarmerende øyeblikk, der skuespillet til Pattinson og Witherspoon går over i improvisasjon fordi elefanten gjør noe uventa. Blant annet er elefantens snabel å finne på de mest merkverdige steder ved flere anledninger.
Markus Krunegård må våre musikkverdenes ADHD-gutt. Han er sentral i hele fire forskjellige band og skriver låter for Veronica Maggio. På dette fjerdealbumet, Mänsklig Värme, har mannen skrudd sammen storslagen pop fra 80-tallet med der svenske observasjoner smelter sammen med engelske verselinjer. Min favoritt fra albumet er Everybody Hurts. En slags allusjon til R.E.M-låta med samme tittel.
Det sies at The Hunger Games er det nye store etter at Twilight og Harry Potter sakte, men sikkert, vil rusle ut bakdøra. Jeg har ikke fått med meg hvor store disse bøkene har vært, og mye av grunnen er nettopp at de to foregående ikke har vært avslutta enda. Men så hadde det seg slik at ved en tilfeldighet så landa kinovalget på filmen, og jeg dra avgårde med noen venninner for å se den forrige uke. Og jeg blei positivt overraska.
Dette er ei framtidsfortelling, og det finnes det ingen parallelle verdener - slik som i Harry Potter og Twilight. Av en eller annen grunn (som jeg ikke helt fikk med meg, dessverre) så har det som tidligere var USA blitt delt opp i 13 distrikter, og hvert år sendes to representanter mellom 12 og 18 år til en konkurranse hvor målet er rett og slett å overleve. Spillereglene er slik at det er lov å drepe hverandre, hvilket også gir god TV-underholdning ettersom alt sendes direkte i et reality-konsept. Og det er vel dette som er noe av det genuine med fortellinga; den tar opp problemstillinger med reality-sjangeren. Hvor langt går det an å strekke dette konseptet?
Heltinna er da Katniss Everdeen, som sendes som frivillig representant fra trettende distrikt fordi lillesøstera egentlig blei trukket ut. Hun er en slags kvinnelig utgave av Robin Hood ved at hun er en eksepsjonell god bueskytter samt har de riktige verdiene. Hun er modig, intelligent og oppofrende, en slags Jesus med pil og bue. Hun går ikke aktivt ut for å drepe noen kaldblodig, men må gjøre det i sjølforsvar eller for noen av de hun får en relasjon til; lille Rue eller medrepresentanten fra samme diskrikt; Peeta. Hele konseptet har tydelige henvisninger til gladiatorkampene, der publikum blodtørstige sitter og heier på sin representant eller den de har gitt sponsormidler til. For min del blei det kanskje litt mye lusking og løping rundt i skogen, mange trær som skulle klatres i og hindringer som måtte forseres. Kan lett gi assosiasjoner til alt vannet under Titanic-filmen. Det ville ingen ende ta, liksom. Men det er nydelig å se mindre kjente fjes på lerretet, slik som hovedrolleinnehaverne Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson.
På torsdag valfarta jeg til Lillestrøm for å se filmen The Hunger Games. Hadde egentlig tenkt til å se Snøhvit-filmen med Julia Roberts, men den var plutselig bare å finne som dubba versjon. Og det er ikke særlig spennende. Derfor blei det hurtig gjort endringer i planene, og da falt valget på denne filmen. Bøkene har vært det store etter Twilight og Harry Potter, og jeg lover å blogge mer om filmen litt seinere - men jeg må bare ta for meg hun som spilte hovedrolla i filmen; Jennifer Lawrence.
For det første så lurer jeg på hvor mange Jennifere det er plass til i filmbyen. Fra før av har vi den o' store Friends-dame Jennifer Aniston. Så er det syngedame Jennifer Lopez, skuespiller og Ben Affleck-kone Jennifer Garner og til slutt den kanskje ikke fullt så kjente Jennifer Love Hewitt. Og nå kommer det altså en ny Jennifer på toppen av alle de andre. Hun er 22 år gammel, veldig lite amerikansk fordi hun snakker rett fra levra og her sterke meninger om kropp, slanking og kommer med freidige skotupper til magre kolleger.
For ikke altfor lenge sia besøkte hun Letterman (som sammen med Ellen er det beste talk showet amerikanerne har å by på (bortsett fra alt i mellom, da) når det gjelder intervjuer) - og der legger den nye Jennifer ut om hvordan hun oppfører seg om en chiuaua når hun er nervøs og får klamme hender av å bli intervjua av Letterman. Intervjuet er litt langt, men ta tida - dette er et fyrverkeri!
Etter at tv-serien Glee hadde Sound of Music-innslag (og da selvfølgelig sengescenen), så var jeg i full gang med å leite opp klipp på YouTube etter originalen. Dette er barndomsminner fra nyttårsaften for min del, da bunkra vi opp foran tv-skjermen både liten og stor for å se Maria få skikk på sju viltre unger med en pipeblåsende pappa. My Favourite Things er filmens nydelig ste sang. Hør bare på det første verset:
'I'd like indicted war criminals to enjoy the same level
of celebrity as me. That seems fair.'
-George Clooney
Det eksploderer på Facebook og Twitter om dagen i forbindelse med denne globale kampanjen som går ut på å gjøre terroristen og overgriperen Kony berømt. Målet er å få fatt i ham, slik at han kan bli arrestert og dømt for særs grove og brutale overgrep mot flere titusen barn i Uganda gjennom de siste tjue åra. I løpet av tre dager har nå 21 000 000 mennesker sett kampanjefilmen på YouTube, og jeg anbefaler alle å se den. Den er proppa med retorikk, selvfølgelig, men initiativet er helt fantastisk. Og Kony er i ferd med å bli like berømt som George Clooney. Heldigvis. Hjelp til med å spre budskapet!
Chelsea Gills satte seg foran kameraet og dikta opp en sang til sin store helt; Jason Segel. La det rett ut på YouTube (gærne dama) og fikk så mye oppmerksomhet at det nådde helt fram til Segel. Og karen var ikke snauere enn at han inviterte henne med ut på date! Jeg har lurt litt på om samme strategi må til for å oppnå nærkontakt med min store helt; Colin Firth. Eller at jeg sørger for å bli veldig berømt gjennom en filmproduksjon og dermed blir nominert til en BAFTA. Og når jeg vinner prisen, så skal jeg sørge for å miste skoen i trappa slik har Hr. Firth må løpe etter meg og sette den på igjen. Og da er det tydeligvis lov å kysse fyren.
Atter en gang viser Firth seg å være en gentleman av rang. Ei venninne av meg har møtt ham, hatt nærkontakt og kan bekrefte det jeg har hatt mistanke om lenge; han er en ekte, britisk gentleman og helt uten nykker. Trur jeg.
I mangel av fritidsaktiviteter, så spurte jeg ei venninne om hun hadde tips på gode tv-serier som det er verdt å se på. Jeg har nok sett meg litt lei på Frustrerte Fruer (men mener samtidig med påholden hånd at det er trist at serien går på mot slutten), og trengte noe nytt. Og da kom det et forslag på How I Met Your Mother. Amerikansk sitcom om det å være i overgangsfasen fra å være fri student til et mer forpliktende liv der en liksom skal være voksen. Passer meg perfekt! Og How I Met Your Mother er bare morsomt, men kanskje aller mest morsomt for unge voksne som kjenner seg igjen? Dessuten er det gjennom denne serien at jeg har funnet Hollywoods søteste mann. Jason Segel fikk en syngende invitasjon av teaterstudenten Chelsea Gills via YouTube om date, og han takker ja og tok henne med på promotering av en film. Fy fasan, det er mannen sin, det!!
Snart er mannen premiereklar med filmen Cyrus. Der spiller han mot Susan Sarandon og Ed Helms. Romantisk komedie om familie og skjebne. Se traileren over!
YouTube er et perfekt nettsted for å vise fram et talent eller for å skaffe seg en date med en kjendis(les Jason Segel). Disse to jentene skal ikke sjekke opp noen som helst (bortsett fra noen i musikkbransjen, kanskje), men de har lagt ut flere opptak av seg sjøl hvor de synger og spiller. Og de er jo riktig så bra!! Jeg synes forøvrig det er veldig artig at hun som ikke har gitar sitter med en slags lilla hoppeball i fanget i mangel av et instrument. Uansett, disse to minuttene med sang er verdt å få med seg! Natalie Holmes og Lauren Aquilia synger nesten bedre enn Rhianna og Jesse J (som sitter på originalen), så talent trenger ikke nødvendigvis å måles etter hvor kjent en er. Det jentene har gjort er å blande to låter til èn, nemlig Rhiannas We Found Love og Jesse Js Who You Are. Veldig morsom vri! Og det låter så bra!
Barack Obama er en luring. Presidenten deltok på en innsamlingsaksjon i New York, og der brukte han talen til å takke den renommerte blues-sangeren Al Green ved å nynne noen verselinjer fra sangen hans; Let's Stay Together. Og presidenten er ytterst sjarmerende, viser retorisk overlegenhet og har kameratekke som andre bare kan drømme om. I tillegg finnes det jo ikke noe politisk budskap i et slikt opptrinn med en slik sang. Det nådde selvfølgelig alle tv-stasjoner, samt smalt inn i de sosiale mediene på rekordtid. Sjøl har jeg definitivt sans for en president som nynner til folket. Det er noe flere politikere burde ta lærdom av. Nynning, ikke synging.
Husker dere jenta som la ut Jason Segel Song på YouTube?? Chelsea Gill fikk sin date med skuespilleren, hun! Jason Segel tok kontakt med henne gjennom agenten sin og inviterte både henne og søsteren med på Chicago Film Critics Awards. En av Hollywoods søteste menn gjorde den søteste ting i verden. Og slik forklarte Chelsea det hele:
'He's really a wonderful person. He is so down to earth, sweet and humble; just a sweetheart.'
Sukk. Dette er jo bare helt Askepott. Hele Gills-stuntet gav meg forøvrig en ny idè. Snart jeg har lært meg noen grep på gitaren, så skal jeg legge ut min egen musikkvideo til min store filmhelt; Colin Firth. Eventuelt Clive Owen. Ihvertfall ikke Brad Pitt.
