La meg introdusere den fjørløse høna

Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å eie en skikkelig ekte nakenhøne. Nakenhund og nakenkatt er for pingler, nå er det nakenhøna som gjelder. Den skal ha på seg en hjemmestrikka genser (slik som du får til hund) og leggings. Hvis det blir ekstra kjølig om vinteren og vi skal ta oss en rusletur på byggefeltet, så må den også ha skjerf og lue.

Da jeg leste at den israelske forskeren, Avigdor Cahaner, hadde gjennom aktiv laboriatoriumsvirksomhet skapt ei høne uten fjør - så var min første tanke; DEN må jeg bare anskaffe! Nå har riktignok Cahaner lagd høna for folk i varmere strøk (hvilket jeg oppfatter som diskriminering), slik at de slipper å tenke på kjøleanlegg. I tillegg vokser de fortere enn vanlige høner! Og det er jo fint for alle med økonomiske interesser i bransjen. En annen ting som jeg har tenkt på, som går mer på det praktiske, er jo at en slipper å plukke høna etter slakting. Hvor bra er ikke det, liksom?!

Ettersom jeg skal ha nakenhøne som kjæledyr, så er det ikke så nøye at denne nye rasen har problemer med å formere seg naturlig ettersom hanen ikke klarer å flakse med vingene og hakker høna til blods fordi det er ikke noen fjør han kan feste nebbet i under akten. Heller ikke at nakenhøna blir solbrent bør jeg tenke nevneverdig på ettersom jeg bor i et land med stadig solmangel (veldig mange nordmenn har d-vitaminmangel pga. det, faktisk!)

Nå veit jeg ikke om nakenhøna har nådd det kommersielle markedet enda, sånne ting blir gjerne ikke snakka om. Men hvis noen av dere oppdager nakne høner på turer til de sydligere strøk, så gi meg et lite hint! Ok?

Tweet

Om det å skrive en master

Før, i gamle dager (altså før Lånekassa), så var det nerdene og folk med litt ekstra kroner på bok som skreiv mastere. I dag skriver nesten alle en master. Iallefall hvis du karrer deg opp i et høgere utdanningssystem. Så skal du blafre rundt med en skrytetittel nå i dag, så må du skilte med en doktorgrad. Eller PhD som det heter i USA. Og da kan du begynne å løpe rundt på konferanser, skrive lure artikler for tidsskrifter ingen leser og undervise studenter. Veilederen min er på konferanser hele tida og kommer tilbake med en stabel bøker under armen. Hun har ingen fra før av i de meterlange hyllene sine på kontoret sitt.

Ingen av mine medmasterstudenter var forøvrig nerder. De var sunn norsk ungdom, med pedagogiske ambisjoner og et behov for å drive på med noe. Målet er å få opparbeida seg såpass mye studielån at en må bruke resten av livet på å betale det ned. Vi går alle i den fella, vi som vikler oss inn i litt høgere utdanning enn de som tar vanlig, høg utdanning. Og med lærerlønn så vil vi bruke omtrent ti år ekstra på å betale ned det samme lånet en lege har. Sånn sett burde lærerstudenten fått mer stipend for å veie opp for lønnsforskjellene seinere.

Flere kvelder på rad har jeg vært en flink masterstudent. Mye flinkere enn jeg liker å innrømme. Har nesten ikke skrevet ett eneste blogginnlegg mens jeg samtidig skriver om den mest krevende fyren i norsk litteraturhistorie; Peer Gynt. Har heller nesten ikke falt helt i staver over å lese om siste nytt om Kristen Stewart og Robert Pattinson på Perez. Det eneste jeg har fått med meg i dag er de siste betraktninger rundt dommen til Anders Behring Breivik. Mannen, som i grunnen er en ekstrem variant av den postmoderne Peer Gynt, og som Norge nå helst bare vil glømme. Ihvertfall for en stund. Noen har sikkert lyst til å glømme Peer, også. Slik jeg har når samarbeidet mellom oss ikke er bra. Men heldigvis er Peer bare en fiktiv skikkelse, og det er i grunnen godt - vi har i grunnen mer enn nok med å håndtere den virkelige Breivik.

Ofte omtaler jeg masteren som Peer og jeg. Akkurat som om vi er et gammelt ektepar. Og det er vel der vi ender opp når oppgava er ferdig skrevet og jeg kan rusle tilbake til en fulltidsjobb som lærer. Jeg kommer til å drasse ham med meg rundt omkring i alle klasseromma jeg kommer borti. Elevene kommer til å stønne høylydt over å få han på besøk. Men når du først har hatt ham en tur innom - da klorer han seg fast og blir der for alltid. Faktisk.

Tweet

Bassengkåseri

Jeg har et problem med det å bade i basseng.Vanligvis unngår jeg et slikt bassengliv med snedige unnskyldninger og dobbel planlegging, men noen ganger kommer enn ikke utenom. Noen ganger finnes det rett og slett ingen andre utveier enn å hoppe med begge beina i dette store badekaret som deles med så mange andre andre mennesker. 

Som oftest starter problemene mine allerede i garderoben. Der jeg er nødt til å stå klemt oppe i et hjørne for å prøve å lirke meg inn i ei litt umulig badedrakt. Små barn titter på meg med store øyne og spør om hvorfor jeg har rød BH istedenfor svart, fordi mamma har bare svarte BH-er. Som et resultat av befippelsen over spørsmålet, så greier jeg ikke å passe på kleshaugen min som ligger igjen etter skiftet. Den ramler selvfølgelig ned fra den merkelig smale benken, og jeg får straks ubehagelige assosiasjoner til både fotsopp og kakerlakker. 

Neste utfordring er dusjrommet. Noen dusjer kan være riktig lumske fordi de enten har bare varmt eller kaldt vann. Eventuelt at strålen er så sterk at en blir slått rett ned knestående når den først finner veien ut av dusjhodet. Er en riktig heldig så får en begge disse samtidig, og det kan gi en riktig kvalitativ pangstart på vannbekjentskapet. Ettersom de fleste dusjgarderober er veldig miljøbevisste - så betyr det at vannet plutselig kan stoppe å renne, sånn helt av seg sjøl, etter en viss tid. Helt uten forvarsel står en der med knollen full av såpe og ikke noe vann. Da gjelder det å famle seg fram til den magiske vannknappen for å få maskineriet i gang igjen. Det er nemlig ikke lov å gå rett i bassenget med såpeparykk. 

Det er først når en kommer ut i bassengrommet at angeren over egen bassengbekledning kommer. For en ting er sikkert som banken; med en gang en kommer inn i rommet så sitter det tjue par øyne limt til kroppen din. I samme øyeblikk deiser angeren inn over valget av turkis badehette og  at bikinien blei foretrukket framfor badedrakta (eventuelt burkaen). Situasjonen blir ikke bedre når du skal prøve å lure seg ned i bassenget via trappa heller, for der sitter det garantert en luring og okkuperer hele stasen. Her gjelder det da å finne fram til den mest ålete teknikken en lærte på turn som barn, for å kunne passere  trappehinderet uten at bikinioverdelen hekter seg fast i noe (eller noen) - før den totale hengivelsen til bassenganarkiet inntreffer ved første svømmetak. Med klordamp som rusmiddel manøvrerer jeg meg mellom vanntorpedoer, gummimadrasser og små busemenn for å unngå ubekvemme møter. Det aller beste er å finne seg et rolig hjørne hvor en kan være nokså godt beskytta mot uforutsette hendelser av ulik kvalitet. Neste gang vi møtes i bassenget, så finner du meg nok der. 

Les også:

• Om hvorfor det kan være vanskelig å ønske et nytt år velkommen
• Knask eller knep og om slu godisinnkjøp
• Hvem av disse fortjener ikke å leve? 

Tweet

Flått og godt!

Hvert år går jeg sommeren i møte med en oppfatning om at i år er det min tur til å bli bitt av flått og dermed går den den sikre død i møte. Flåtten invaderer dette landstrakte land, og det tryggeste er i grunnen å holde seg innendørs - sjøl om du ikke skal være for trygg der heller, beistet kan nemlig dukke opp i senga di, også.

Derfor var det en utrolig lettelse å lese i Vårt Land (som forøvrig er ei avis med avisbeina planta fornuftig nede på bakken) at det er ingen grunn til panikk, jeg kommer ikke til å dø av flåttebitt i år heller. Det er i grunnen nesten ingen som dør av flott sammenligna med trafikkulykker, så hvorfor går da nordmenn og er engstelig for denne hvite, dog ekle, blodsugende skapningen? Vi er da ikke redd for mygg? (I enkelte land bør alle med sunn fornuft og en dose vett være redd for mygg da den dreper tusenvis av mennesker hvert år). Jeg trur det henger sammen med aviser også må selges om sommeren, og hva er da ikke mer lett tilgjenglig et kryp som ikke akkurat appelerer til morstinstinktet (og som faktisk et par stk. unektelig har dødd av opp gjennom årene) som passende sommerlektyre?

Når det er sagt, så vil jeg oppfordre alle til å utvise en viss skepsis til å kjøre bil i sommerhalvåret. En stor prosentandel av bilulykkene skjer i disse tider. Fest beltene.

Tweet