På lørdag var avgårde for å se en av de store, norske filmene i år; Kon-Tiki. Og jeg kan avkrefte at filmen er en Oscarkandidat. Det kommer ikke til å skje! MEN filmen er bra, og den slår selvfølgelig godt an hos det norske publikum fordi den portretterer en norsk helt. Nordmenn liker norske helter, bare se på suksessen med Max Manus.
Filmen er god den altså, men litt for lang. Og det er for mange animerte haier og hvaler overalt, kan virke som om animasjonstudioet bare har fått frie tøyler når det gjelder sjødyr. Konflikteopptrappinga mellom karakteren Herman Walztinger og resten av flåtebesetninga er helt på din plass, til tross for protester fra Waltzingers datter - som mente at karakteren ikke var sannferdig. Men fiksjonen trenger den den nervøse Watzinger, og han var tross alt ingeniøren. Det jeg ikke helt skjønner, og som er en logisk brist i filmen, er at Waltzinger (som ingeniør!) hiver en harpun i knollen på en hval. Hvaler blir ikke veldig blide av sånt, og ei flåte får plutselig voldsom fart på seg når dyret stryker avgårde i smerte.
Ellers er det bare å gi skuespillerne ros for prestasjonene. Pål Sverre Valheim Hagen har jeg hatt i øyekroken etter at han spilte en pjuskete mann i DEUSynlige, men i denne filmen er han nærmest et sexsymbol der han løper rundt på flåta i bar overkropp og solbleika, halvlangt hår. Og Pål Sverre; mitt beste tips er at du beholder det håret! Du trenger ikke den taustompem rundt panna, men hårfargen og sveisen trenger du! #dån
