Mannen bak litterære klassikere som The Adventures of Tom Sawyer og The Adventures of Huckleberry Finn har noen veldig kloke tanker rundt hvem en skal bruke tid sammen med. Fordi det er alltid sånn at noen skal plukke en ned, mens andre gir en dytt i stumpen. Jeg er en langt større tilhenger av stumpdyttere en nedplukkere.
Det er meg ei gåte hvorfor Astrid Lindgren aldri fikk Nobels litteraturpris. Etter å ha traksa rundt i Astrid Lindgrens Värd i to dager, så er det ingen tvil i mitt litteraturhjerte at hun må være blant de største - og da tenker jeg ikke bare som barnebokforfatter - men generelt! Men det er ikke alltid fine og flotte herrer og damner i ulike komiteer alltid forstår det. Henrik Ibsen fikk heller aldri litteraturprisen. Det er minst like rart.
Som nenvt tidligere, så foregår det kun friluftsteater i Lindgrens park. Det gir en en slags ny dimensjon til teatret fordi plutselig er det en fugl som raper eller regndråper i håret. Nå skal det sies at jeg var nok den i hele reisefølget som var ivrigst på å komme meg rundt. Egentlig burde alle voksne ha en dag i parken i aleine, fordi barn blir slitne av å trave rundt en hel dag for å se på teaterforestillinger. De vil gjerne løpe litt, klatre litt og spise is.
Brødrene Løvehjerte er en av de flotteste fortellingene some har kommet ut av pennen til Lindgren. Hun fikk massiv kritikk (noe hun gjerne fikk ved flere av utgivelsene sine) for å skrive om døden for barn. Fordi det er faktisk slik at det er to brødre som dør i fortellinga; Jonathan og Kavring (eller Skorpan på svensk, da). De møtes i Nangijala og drar avgårde på et farlig oppdrag sammen for å redde freden i dalen de bor i; Kirsebærdalen. Derfor er ikke Brødrene Løvehjerte ei bok om bare sorg, men om å våge ting, om å ofre noe og ikke minst; håpet om etterlivet.
Jeg kom meg avgårde til dagens første Løvehjerteforestilling under oppholdet i parken, og blei møtt med en liten scene og en gressplen (som var veldig våt for stumper uten teppe) som amfi. Men den steinbrua var der og begge brødrene var ikledd blått. Altså, fargen for renhet. Legger ved et lite filmklipp fra forestillinga. Kos deg, du også!
På fredag var det en stor dag i Karianne Lotteruds liv. Da var jeg på min første boksignering og forfatteren hadde tilogmed tid til å ta en kaffekopp og skravle! Åstedet var Stassjon på Bjørkelangen, og det skal riktignok nok nevnes at bokforfatteren og bloggforfatteren kjenner hverandre - men ikke desto mer hyggelig!
To Blå Hus er en absurd barnebok med ullsokker, koteletter og teposer. De kommer gående, flygende eller snikende i ulikt antall uten å være numerisk rekkefølge, og de utveksler korte og morsomme samtaler med de to blå husa. Det er fargesterke illustrasjoner, og min favorittside er de to gamle stolene som skal selges på loppemarked. På spørsmålet om de blå husa vil være med, så svarer husa at de allerede er kjøpt og betalt. Jeg ler av slikt! Og det trur jeg også barn gjør.
All ære til Rut Teian som har gitt ut ei flott barnebok! Det går rykter på den lokale Librisen om at 1.opplag allerede snart er utsolgt.
Signering er sikra. Jeg er heldig eier av ny barnebok!
Russisk litteratur er et svart hull i min bokhylle. Altså, klassikerne befinner seg i bokhylla, men jeg har aldri lest noen av dem. Men de som har lest Tolstoj, sier at det er stor litteratur. Lidenskapelig og samfunnskritisk. Så det spørs vel ikke om jeg bare må til pers. Men akkurat nå om dagen så går det mye i vampyrfiksjon, så trenger bare å omstille knollen på noe annet.
Jeg har fått snappa opp at Tolstjos Anna Karenina snart kommer på lerretet. Jeg irriterer meg selvfølgelig grenseløst over at det velges britiske skuespillere og at filmskaperne må absolutt velge Keira Knightley til en hovedrolle. Da hun spilte Elizabeth Bennet i Stolthet og Fordom, så var hun altfor tynn i forhold til samtidas kroppsideal. Pinnete damer blei ikke sett på som vakre. Noe av det samme må være gjeldende for denne filmen. MEN Jude Law ser forøvrig veldig bra ut. Helskjegg, høgt hår og runde briller. Det får ikke blitt bedre!
Jeg har for første gang i hele mitt nokså korte liv fått en invitasjon til en lanseringsfest! Og det av forfatteren sjøl. Så til uka skal jeg muligens løpe rundt i Akersgata et sted med klirrende glass og skryte hemningsløst av forfatteren. Ser egentlig for meg at det kan bli litt som de hagefestene forlaga har rundt omkring. Bare inne i Cappelen Damms bokhandel, da.
Uansett, en stor gratulasjon til aurskogingen Rut Teian som debuterer med barneboka To blå hus. Jeg gleder meg til å lese den! Det ryktes om absurd humor, og det er jo min gate.
Da jeg sneia over 30-tallet i alder så var det den skrekkeligste dagen i mitt liv. For de som kjenner meg, så var frasene at jeg 'likte 20-åra så godt' og 'dette er nesten deprimerende'. Et par stykker sa ganske beskt til meg at alternativet til å bli eldre er vel heller ikke noe spesielt hyggelig. Og det har de jo rett i, men i dagen samfunn trur jeg mange er like redd for å bli eldre som for å dø.Og i etterkant har jeg skjønt at det med å fylle 30 henger sammen med en følelse av å være eldre. Og som karakteren Alice i Stjernetasten, så gjør det meg rasende.
Benoite Groults roman beskriver hvordan det kan oppleves å bli gammel. Alderdom har lav status på alle mulige måter. Du mister en stemme og får flere rynker. Verdien på livet ditt synker drastisk fordi du ikke lenger klarer å gjøre de samme tingene lenger. Og du blir ensom. Min grandtante sa en gang før hun døde at det var slitsomt å bli gammel fordi det var så mange begravelser å gå i, så mange mennesker en deler minner med som forsvinner -og en blir sittende med igjen aleine med minnene.
Stjernetasten er ei forunderlig bok fordi den vevet sammen av tre fortellerstemmen. Moira er skjebnegudinnen som sitter og ser på menneskets streben etter lykke, og kommenterer den med skarp tunge. Alice er ei godt tilårskommen dame som i beske ordlag kommenterer sitt eget liv. Hun veksler mellom sårbarhet til giftighet over at at ens om gammel blir skvisa ut av arbeidslivet før en ønsker det sjøl og at omgivelsene betrakter en som idiot fordi alderen blir høg. Et par passasjer er så hysterisk morsomme at det er vanskelig å la være å le. Dette gjelder for eksempel der hun foreslår selgeren av en steikeovn med keramisk topp at hun må røre i kokekarene med sopekost fordi det er en fare for at hun kommer nær kan sette i gang en ovnsfunksjon som ikke er ønskelig. Den tredje fortellerstemmen er Alices datter, som elsker to menn og gjennom hele livet lever med en ektemann og en elsker. Hennes beretning omhandler stor kjærlighet, og alle hennes betraktninger om hvordan det er mulig å elske to menn samtidig gjennom et langt liv.
Stjernetasten er mye livsvisdom på få sider. Den handler om feminisme som en evig kamp for rettigheter, om alderdom, abort og og aktiv dødshjelp. Om at det å bli gammel ikke er noe for feiginger.
Jeg har fått meg ny favorittdame i Hollywood! Hun kom seilende inn i filmverdenen for alvor med sine rolletolkning av den rappkjefta hushjelpa Minnie Jackson i filmen The Help. I etterkant har hun sanka statuetter i omtrent alle kåringer, og hun stakk også av med Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle. Det aller morsomste med Octavia Spencer er at hun er rimelig rappkjefta i virkeligheten også, og når pressen endelig har fått opp øynene for henne - så skvetter det ut gullkorn som når fram til et stort publikum. Hun har erklært at hun er for tjukk og skal bruke statuettene sine til å trene styrke med, hun har kommentert at Hollywood hadde vært lykkeligere hvis kvinnene spiste mer (noe hun mest sannsynlig har helt rett i) og at nå som hun har blitt rik og kjent -så er det på tide å operere puppene. Det er vanskelig å ikke like Octavia, og det er vanskelig å ikke like karakteren hennes i The Help. Både film og bok anbefales til alle lesere da undertegnede har både sett og lest begge. En eller annen sør-armerikansk forening gikk hardt ut etter at boka blei publisert fordi de mente at den gir et urealistisk bilde av et forhold mellom mørke hushjelper og ei hvit jente. Da må jeg le, for poenget med fiksjon er vel at den skal være fiksjon?? Og i fiksjonen er alt mulig. Jeg tviler også på at Harry Potter er spesielt realistisk.
Etter å ha lest romanen Øya av Victoria Hislop, så sitter jeg i grunnen igjen med en ting; lysten til å reise til Spinalonga. Leprakolonien ved Kreta, som holdt det gående fram til 1957, er historisk interessant på alle mulige måter da øya faktisk var et eget, lokka samfunn, adskilt fra resten av verden og helt fram til det kom medisiner mot sjukdommen. Da medisinen kom, så fikk alle de som bodde der kunne få komme tilbake til storsamfunnet. Ved at Hislop tar utgangspunkt i tema som det er så mange myter rundt, så har hun allerede rammeverket til fortellinga. Den mest eksotiske delen av boka er nettopp skildringene av Spinalonga. For hvordan levde de egentlig der? Og hva er egentlig spedalskhet?
Hislops bok fikk strålende kritikker, men det trur jeg henger sammen med at hun fant denne øya - som i seg sjøl har en så spektakulær historie. Fortellinga hennes er i overkant klisjèprega og plottet er lett gjenkjennelig fra annen triviellitteratur. Karakterene er flate, og den mest interessante delen av boka er når Hislop beskriver livet på øya - ikke alle skildringene av kjærlighet og hat. Men som ikke-utfordrende litteratur fungerer boka veldig godt fordi den gir deg ikke motstand. Dessuten har den sine melodramatiske toppunkt som gjør boka veldig publikumsvennlig.
Karin Fossum er en skikkelig røver. Når hun skriver krim, så er det ikke alltid at mysteriet løses skikkelig slik at alle skygger og nyanser kommer fram i dagslys. Det er ikke snakk om å samle alle involverte i en ring der hendelsesforløp og sannhet presenteres omhyggelig fra en herre med bart og god livvidde. Snarere tvertimot, Konrad Sejer halser litt pesende etter en gjerningsmann som ikke er pur ondskap. Johnny Beskow er en hengslete tenåring med god fantasi og veldig dårlige evner til å disponere det på en god måte. Mora lever livet sitt konstant i alkoholrus mens Johnny er opptatt med å klekke ut Emil-hyss, da av langt mer utspekulert og ondskapsfull art. Det morbide ligger i at han varsler om andre menneskers død gjennom å sette inn falske dødsannonser i avisa og tømme blod på en baby som ligger i vogna og sover.
Lenge lurte jeg på om noen i hele tatt kom til å bli drept i denne boka. Er ikke det hele poenget med ei krimbok? Men drapene kommer, og når de først kommer, så kommer de i flertall. Johnny Beskow har helt klart noen veldig lite sympatiske sider, samtidig som han er et grovt forsømt barn som søker tilflukt hos en gammel morfar. Dermed er ikke skurken så skurkete likevel, og det er dette som gjør Fossum helt unik innafor krimlitteraturen. Også gir hun ikke leseren tilfredsstillelsen av at alt blir oppklart. En slags krimens Jon Fosse; en får ikke det en vil ha.
I uka som gikk blei det kjent at Harry goes to Hollywood. Den forfylla etterforskeren ved voldsavsnittet i Oslo skal bli Scorsese-helt, og det kommer mest sannsynlig til å fungere mer enn bra nok. Likevel synes jeg det er litt trist at Norge ikke får lov til å prøve å lage film om ham sjøl først. Alle veit jo hvor bra de svenske filmatiseringa av Lisbeth Salander blei. Det er noe med at enkelte ting greier ikke Hollywood å skape; og den norske mentaliteten er en av dem. Jeg ser for meg at Hole blir mer en actionhelt enn den outsideren han er i bøkene.
Som et resultat av filmlanseringa, så har folk kasta seg inn i debatten om hvem som skal spille Hole. Sjøl mener jeg at Trond Espen Seim er det beste norske alternativet. Han har det rufsete utseende som Hole trenger. Passe sliten, passe einstøing og ganske så sexy.
Beste alternativ
Det har kommet de villeste forslag på hvem Hollywood-Hole skal være. Jeg leste at en eller annen journalist mente at Bruce Willis ville være et godt valg. Men da lurer jeg på om vedkommende har lest samme bok som alle oss andre? Willis er riktignok skalla, men han er vel ikke akkurat noen kjempe. Dessuten er han typisk actionskuespiller.
Kortvokst Harry Hole??
Martin Scorsese har lagt sin elsk på Leonardo DiCaprio, og det spekuleres om han kan være aktuell for rolla. DiCaprio er en dyktig skuespiller, men etter mitt skjønn altfor babyface til å kunne fylle Holes sko.
Babyface-Hole??
Mine forslag går mer i nordisk retning; Aleksander Skarsgård eller Mads Mikkelsen. Begge har høgda, begge er dyktige skuespillere og begge har i seg den nordiske utstrålinga og tenkesettet. Dessuten kan de gjøres styggere og penere alt ettersom hva som er krava. Og det er viktig at Hole ikke blir for pen, at han ikke blir for actionhelt og at han ikke blir for glasert.
Hvem er din skuespillerfavoritt til Harry Hole-filmen??
After it came out last week that Martin Scorcese is going to direct the film about the Norwegian crime investigator Harry Hole (the famous fiction character), there has been a debate on who is best suited to play the character. I suggest the Norwegian actor Trond Espen Seim, but it isn't very likely that Hollywood will pick him. Others have suggested Bruce Willis and Leonardo DiCaprio, but I find them either too action hero-like or too baby face. Therefore I suggest the Danish actor Mads Mikkelsen or the Sweedish actor Stellan Skarsgård for the part. They both have the Nordic aura which I find very important when it comes to Hole.
Det har vært diskutert her inne hvordan det i hele tatt er mulig at vampyren Edward Cullen i hele tatt er i stand til å reprodusere seg sjøl i 'Twilight' ettersom han består av støv. For det betyr vel at det er samme substans som kommer ut av *ehm' tuten?
Uansett, denne kom jeg over på bloggen til Sammensuriumshusetog måtte le litt. For det er faktisk sånn at karakteren Pattnson spiller dør.
For å følge med på Twilight-debatter på bloggen min, sjekk følgende linker:
There has been a discussion on this blog whether Edward Cullen is capable at all to reproduce himself because he consists of dust. What will come out of his...?? I came across this manipulated photo and found it funny. Pattinson's character actually dies in Harry Potter.
I dag fikk jeg endelig dratt meg inn til veileder igjen for å få noen velmenende tips om hvordan få snekra sammen ei masteroppgave. Nå har jeg kanskje ikke satsa helt på riktig hest med å velge Peer Gynt og et postmoderne perspektiv (enkelte har vel steila ganske høgt, egentlig), men har fått beskjed om at det er mulig å komme seg tørrskodd over myra i sandaler.
Ettersom jeg 'bare' er 40%-student, så har jeg ikke helt å gå til anskaffelse av diverse praktiske gadgets. Et nytt studentkort er en sånn. Stort sett kommer jeg jo inn overalt bare jeg venter lenge nok. Dessuten fikk jeg bare et A4-ark med beskrivelse om 'hvoran gjøre det' levert i labben da jeg var nede hos studentkortfolket for å få litt assistanse. Så derfor har jeg hatt en litt Maria Amelisk tilværelse de dagene jeg har tilbrakt på HiO. I dag blei den ekstra Amelisk ettersom den eneste muligheten for å komme seg til veileder var å gå trappene opp til 5.etasje.
Destinasjon: Veileder
Og når vi er inne på Maria Amelie, så har jeg i disse dager lest hennes historie i hennes egen bok 'Ulovlig norsk'. Jeg blogga om saken hennes da plutselig alle oppdaga at vi hadde illegale innvandrerere her i Norge, men ulikt mange av dem så valgte Maria å snike seg inn i utdanningssystemet og få seg en utdannelse. Men årsaken til at jeg blogga om Maria Amelie var ikke på grunn av boka, men fordi jeg synes saken hennes blei rimelig klønete håndtert av politikere. Det hagla med kommentarer, og mange av dem var skrekkelig sinte, og jeg blei litt forfjamsa over hva folk kunne tillate seg å si. Det var den dagen jeg satte på kommentarmoderering.
I dag lovlig russisk med arbeids-
tillatelse i Norge
Etter å ha lest boka til Maria Amelie, så er det faktisk vanskelig å ikke tru på det hun sier. Hun skriver kort fortalt om hvordan hun kom til Norge som flyktning, om livet på asylmottak og hvordan hun smatt inn i utdanningssystemet ved egentlig ikke å gjøre annet enn å få et studentkort. Hun snakker norsk flytende, hun er gløgg, hun har ikke vært til belastning for samfunnet og har levd som nordmann i så mange år at det er vanskelig å se at hun kan identifisere seg som noe annet.
Målet med boka er å gi et innblikk i hvordan det er å bli satt i bås av storsamfunnet, om hvordan hun integrerte seg sjøl og hvordan alt dette har gjort henne til den hun er i dag. Boka fungerer dermed på mange måter som ventileringsportalene hennes, et produkt av bearbeidelse i henne sjøl. Derfor blir den interessant på to nivåer, både politisk og psykologisk.
Det politiske spillet som utspilte seg i etterkant av utgivelsen skapte vel det største rabalderet i norsk asylpolitikken noen gang, og endte opp med ei kjapp lovendring om at asylsøkere skal kunne få lov til å arbeide mens de venter på svar på søknadene sine. Det er ei lovendring som etter mitt skjønn høres veldig fornuftig ut. Den andre sida av saken er mennesket Maria, og hvordan en som leser får tilang til tanker, følelser og opplevelser. Ei side av boka som kanskje kom litt skyggen av den politiske turbulensen som oppsto.
Etter å ha lest forskjellige blogger for å oppdatere meg på hva andre mener om Jo Nesbøs krimserie om Harry Hole, så er det er ikke så mange som slakter bøkene hans. Men det veldig mange er opptatt av er hvorfor en 'blir hekta', og det er et veldig interessant spørsmål. For hva er det med Harry Hole som er så skummelt avhengighetsdannende? Jeg har lest siste boka i serien; 'Gjenferd'.
Kort oppsummert så handler boka om at Harry kommer hjem fordi sønnen til hans store kjærlighet, Rakel Fauke, har havna i fengsel, mistenkt for drap på kompisen Gusto. Og dermed er bøtteballetten i gang, og som den moralske einstøingen med politibakgrunn så vikler Harry seg inn i narko, russisk mafia og suspekte politiske kretser for å finne ut den virkelige sannheten om hva som skjedde med Oleg.
Groteske Nesbø Noe av suksessen bak Harry Hole er rett og slett Nesbøs evne til å klekke ut gode plott. Det er ikke så ofte at jeg som leser har 'skjønt' hva som egentlig foregår. Og i beste Agatha Christie-stil så kommer alle løsningene på siste side og leseren forstår at alle egne antagelser var jo helt feil.
Det andre er Nesbøs evne til det groteske. I 'Gjenferd' blir Harry utsatt for et angrep bakfra på en bar i Oslo der han får en kniv tredd inn i halsen. Nesbø er pinlig nøye med beskrivelsene sine, hvilket han får godt utbytte er i de mer groteske scenene. Det er en tilbøyelighet hele tida mot det sært groteske fra Nesbø som er vanskelig å finne hos andre krimforfattere.
Melodramaet i krimlitteraturen Når en ser alle Harry Hole-bøkene under ett, så burde jo hovedkarakteren vært død for lengst. Med alle de ekstreme farene som Hole konstant er i nærheten av, så er det jo nær sagt et UNDER at han i hele tatt lever. Nå vil det ikke være spesielt taktisk lurt av forfatteren å ta livet av sin etterforsker etter tre bøker, men det er påfallende hvor mye ekstremt som skjer i bøkene. Men samtidig er dette noe av nøkkelen til at en blir fanga av bøkene; melodramaet. De store og dramatiske episodene er et effektivt grep for å hekte lesere på historien sin. I tillegg må en følge med på hvordan det faktisk går med Harry og hans store kjærlighet. Vil de noen gang få hverandre?
Velskrevet Leif Ekle skriver i sin omtale av boka at 'Gjenferd' er ei velskapt og langt på vei innfrir leserens forventninger. Jeg mener at dette er først og fremst ei velskrevet bok til tross for at den har visse svakheter. Som alle Nesbøs bøker så er den rik på metaforer (sjøl der Harry , har et suggerende språk og et utsøkt plott. Ekle kommenterer at bokas fortellergrep ikke vil fungere i ei realistisk setting; bokas første mordoffer, Gusto, som på veldig kort tid får fortalt omtrent hele livshistorien sin før han dør. Dette er jeg enig i, men på den annen side er det et veldig effektivt fortellergrep for å unngå å gi ut alle korta på en gang. Min største irritasjon ligger nok mer på det opplagt banale; at når Harry må hoppe ut fra en vindu - så lander han tilfeldigvis oppi en illeluktende søppelcontainer. Eller at han går rundt med en gaffateip surra rundt halsen halve boka. Samtidig ville dette fungert utmerket i en actionfilm. Så kanskje dette er neste skritt for Nesbø? Han har i alle fall sagt at det ikke er mange bøker igjen om Harry Hole. Og det trur jeg han gjør lurt i. Det er best å gi seg på topp!
Jo Nesbø is a phenomenon in Norwegian crime litterature. In this text I comment his latest book about Harry Hole and I try to discuss why these books are so popular. I think one of the reasons is Nesbøs ablility to use melodrama rather cleverly. Harry is a loner, a police detective with a big heart and a strong morality. And he is in constant danger because of this, and it is a miracle that he is still alive. Now it wouldn't be very wise of the author to kill his own main character after three books, but all these dangerous situations raises the question; Will Harry Hole survive? And the romantic aspect; Will Harry and the love of his life, Rakel Fauke, ever have each other?
I find 'Ghost' well written because Jo Nesbø is a master at creating good plots and his ability to use rather grotesque descriptions on how to kill people. This will work out very well in an action movie, so perhaps that is Nesbø's next step? At this point Harry Hole is about to become a cartoon character in the books.
If you have read the book, or have any views on Jo Nesbø or litterature in genereal, feel free to link to my blog by using the blue link button. Then I'll visit you!
Denne boka tok det meg nærmere seks måneder å lese. Operah Winfrey har hylla romanbiografien sammen med et rimelig samstemt anmelderkorps, og alle er veldig enig om at det er ypperste kvalitet Så hvorfor brukte jeg så lang tid på å komme igjennom den? Her er årsakene:
Den er kjedelig. Elizabeth våkner opp en dag og oppdager på et ytterst melodramatisk vis at hun ikke lever det livet hun ønsker. Derfor skiller hun seg fra mannen sin og drar ut på ei lang reise ut i verden for å finne seg sjøl. Jeg synes synd på mannen.
Det er de færreste som kan gjøre den samme meditative reisa til fjerne guruer og avsides templer pga. økonomi. Og det er sikkert derfor så mange leser boka.
Hun finner plutselig alle svara, samt en ny mann og hjelper ei stakkars kvinne på Bali ut av økonomisk knipe. Hele slutten av boka handler om hvordan denne pengesituasjonen skal løse seg.
Hun kunne sikkert løst alle sine åndelige utfordringer ved og gått til en psykolog. Boka er et eneste stort vitne på en depresjon.
Hvis jeg noen gang skulle finne på å se filmen, så er det ene og alene på grunn av Tuva Novotny (se henne i 'Dag' på TV2).
Denne romanen har jeg nesten brukt et år på å lese, og det er ikke fordi den er spesielt vanskelig eller spesielt kjedelig - men fordi det er så mye annet som også skal leses. Nå er boka vel fortært. og den er veldig lett å anbefale. Et godt plot, et interessant tema og ikke minst; modige damer. Dette er på en måte motstykket til 'Tatt av vinden', den virkelige virkeligheten bak flotte hus og galante kjoler. En verden med motsetninger og urettferdighet, men som var fullt akseptert.
Skeeter er ei ambisiøs dame som tar på seg det omtrent umulige oppdraget å intervjue afro-amerikanske hushjelper. Hun deler fortellerposisjon i boka med Minny og Aibeleen, og i alle hemmelighet forteller de sammen den litt mindre hyggelige sannheten om klasseforskjeller, segresjon og det store paradokset at disse damene oppdro flere generasjoner med hvite barn - men ikke blei tiltrodd å være aleine med husets sølvtøy. Som sagt; paradoksene er mange og med dagens briller er det helt uforståelige at det faktisk var slik. Men i sin samtid var det jo faktisk allment godkjent å mene at fargede mennesker ikke kunne bruke samme toalett som hvite.
Hollywood har kasta seg over boka og snart er det filmpremiere. Traileren kan du se her!
Det er nok mange fagfolk som har gnudd seg litt i skallen over hvorfor 'Twilight' har blitt så populær. For skal en plukke fortellinga fra hverandre så handler den om to ting; 1.) evig kjærlighet 2.) kampen mellom det gode og onde. Serien sklir glatt inn i det melodramatiske tekstuniverset. Nå har melodrama i lang tid vært et skjellsord å betrakte fordi det er synonymt med litteratur av lav kvalitet. Men det blir plutselig litt vanskelig å ignorere et fenomen som selger over 100 millioner eksemplarer. Ikke en ubetydelig størrelse det, akkurat.Men hva er egentlig så galt med melodramaet? Ibsen brukte det som virkemiddel, det samme gjorde Kielland. Begge av at høglitterær herkomst. Jeg trur det er absolutt veldig sunt at Twilight selger i bøtter og spann. Det er pause fra hverdagens konstante støy. Lesere kan gå inn i et univers der det gode alltid vinner og den evig kjærligheta er sterkere enn Karlsons lim.
Det kan hende det er litt spesielt å lese Ibsen på frivillig basis, men det er akkurat hva jeg har gjort de siste ukene. Disse står ikke på noen pensumliste, det er nok av annen litteratur som bør leses og tida er allerede fylt opp av viktige gjøremål.
Men så er det noe med Ibsen som er mer enn bare pirking på ei tjukk skorpe. Han flenger av skorpa og lar blodet renne. I 'Lille Eyolf' renner omsorgssvikten av veggene, i en 'Folkefiende' er flertallet viktigere enn sannhet og i 'John Gabriel Borkman' blir kjærlighet kjøpsvare for makt. Slike temaer går liksom aldri av moten fordi de handler om det å være menneske. Vi har alle litt av dette i oss.
Når jeg leser Ibsen så er det litt som å gå å kjenne på gryende tannverk. Du veit at det kommer til å gjøre skikkelig vondt før eller seinere, og du kjenner ei vag smerte allerede fra første setningsjafs. Og mens du tygger deg gjennom ibsenbrødskiva - så kommer smerten gradvis krypende og erobrer etterhvert hele tanna.
'Når vi døde våkner' er Ibsens siste drama, og framtrer som et desperat, melodramatiske epos om det å ikke være i stand til å leve livet fullt ut. Arnold og Irene vandrer ørkenløst rundt på jorda som levende døde; hans kreative kunstnerevner har slukna og hun livnærer seg på å gjøre alle sine mannlige bekjentskaper gale. En gang elska de hverandre, men til tross; de greide aldri å ta riktige valg som unge elskende. Og i et slags melodramatisk siste toppunkt går de opp på fjellet for så å hoppe ned av det igjen. Denne gangen skal ikke noe få skille dem fra hverandre.
Når det er sagt, så minner min eksamenslesende tilværelse mer om en eksistens enn det å leve. Eviglange tekster skal bearbeides og settes inn i et system. Mitt mentale jeg har lyst til å klatre opp på et fjell.
It is always a hurtful experience to read Ibsen, almost like an upcoming toothache; you can feel the pain slowly coming. These days I've been reading 'When we dead awaken' about Arnold and Irene who fail to make the right choices and end up walking around like living dead. He has lost his creative ability and she feeds herself on making male acquaintances insane. One last time they meet which ends in a dangerous mountain expedition.
My own exam preparations are more a life of existence than living it. Long text must be processed and put into a system. My mental 'me' wants to climb a mountain.
Noen ganger lurer jeg på hvorfor lærerutdanninga ofte legger opp pensum i skjønnlitteratur der lærerkarakteren ikke framstilles særlig flatterende. 'Blod, snørr og tårer' er en ungdomsroman med bøllete Simon som tømmer vann i stefars laptopp og dynker nabokatta i maling slik at den må avlives. Nå er det jo gjerne slik at bølling har et opphav, og Simons opphav er mammas nye kjæreste (som han ikke fordrar) og at bestekompisen - Jan - forsvinner slik at han blir aleine igjen om å få buksevann og bank. Men midt i alt gørret så vokser det fram et vennskap med ei jente, en ny farsfigur og en hemmelig klubb. Det eneste kjipe som blir igjen er... læreren.
I dag sitter jeg her i min ensomhet og leser og funderer over hvordan det har seg at lærere og elever ikke befinner seg på samme jordklode når det gjelder tekstrepertoar. I løpet av dagen har jeg også løpt en tur rundt huset med gressklipperen, men da maskinen gikk tom for bensin - så blei den parkert i uthuset, og jeg rusla inn igjen tilbake mine bekymringer for norskfaget.
For det er jo med en viss bekymring at jeg leser om forskning som viser at veldig mange elever ikke ser meninga med de skjønnlitterære tekstene som leses i skolen. At de oppfattes som kjedelige og meningsløse sammenligna med populærlitteraturen. Noen kommenterte på Facebook-sida mi at norsklærere dreper skrivegleden, og er det sant så betyr det at kommende Ibsener kan bli litterært halshugd i norske klasserom. Når det gjelder min egen holdning til litteratur, så er jeg som Ole Brumm; Ja takk, begge deler! Det ene trenger jo ikke å utelukke det andre.
I'm sitting all by myself reading about why teachers and students seldom meet when it comes to litterature references. Studies show that a lot of students find the teaching boring because the texts are boring and irrelevant compared with popular literature. Someone commented on my Facebook wall that their teacher has killed his joy for writing during the school days, which means that we have potensial Ibsen-to-be killers in our class rooms. My own attitude to litterature is Winnie the Pooh-ish; 'Yes, please. Both!' One does not rule out the other.
Noen ganger lurer jeg på hvorfor lærerutdanninga ofte legger opp pensum i skjønnlitteratur der lærerkarakteren ikke framstilles særlig flatterende. 'Blod, snørr og tårer' er en ungdomsroman med bøllete Simon som tømmer vann i stefars laptopp og dynker nabokatta i maling slik at den må avlives. Nå er det jo gjerne slik at bølling har et opphav, og Simons opphav er mammas nye kjæreste (som han ikke fordrar) og at bestekompisen - Jan - forsvinner slik at han blir aleine igjen om å få buksevann og bank. Men midt i alt gørret så vokser det fram et vennskap med ei jente, en ny farsfigur og en hemmelig klubb. Det eneste kjipe som blir igjen er... læreren. 
For det er jo med en viss bekymring at jeg leser om forskning som viser at veldig mange elever ikke ser meninga med de skjønnlitterære tekstene som leses i skolen. At de oppfattes som kjedelige og meningsløse sammenligna med populærlitteraturen. Noen kommenterte på Facebook-sida mi at norsklærere dreper skrivegleden, og er det sant så betyr det at kommende Ibsener kan bli litterært halshugd i norske klasserom. Når det gjelder min egen holdning til litteratur, så er jeg som Ole Brumm; Ja takk, begge deler! Det ene trenger jo ikke å utelukke det andre.
