Meg og Maria Amelie

I dag fikk jeg endelig dratt meg inn til veileder igjen for å få noen velmenende tips om hvordan få snekra sammen ei masteroppgave. Nå har jeg kanskje ikke satsa helt på riktig hest med å velge Peer Gynt og et postmoderne perspektiv (enkelte har vel steila ganske høgt, egentlig), men har fått beskjed om at det er mulig å komme seg tørrskodd over myra i sandaler.

Ettersom jeg 'bare' er 40%-student, så har jeg ikke helt å gå til anskaffelse av diverse praktiske gadgets. Et nytt studentkort er en sånn. Stort sett kommer jeg jo inn overalt bare jeg venter lenge nok. Dessuten fikk jeg bare et A4-ark med beskrivelse om 'hvoran gjøre det' levert i labben da jeg var nede hos studentkortfolket for å få litt assistanse. Så derfor har jeg hatt en litt Maria Amelisk tilværelse de dagene jeg har tilbrakt på HiO. I dag blei den ekstra Amelisk ettersom den eneste muligheten for å komme seg til veileder var å gå trappene opp til 5.etasje.

Destinasjon: Veileder

Og når vi er inne på Maria Amelie, så har jeg i disse dager lest hennes historie i hennes egen bok 'Ulovlig norsk'. Jeg blogga om saken hennes da plutselig alle oppdaga at vi hadde illegale innvandrerere her i Norge, men ulikt mange av dem så valgte Maria å snike seg inn i utdanningssystemet og få seg en utdannelse. Men årsaken til at jeg blogga om Maria Amelie var ikke på grunn av boka, men fordi jeg synes saken hennes blei rimelig klønete håndtert av politikere. Det hagla med kommentarer, og mange av dem var skrekkelig sinte, og jeg blei litt forfjamsa over hva folk kunne tillate seg å si. Det var den dagen jeg satte på kommentarmoderering.

I dag lovlig russisk med arbeids-
tillatelse i Norge

Etter å ha lest boka til Maria Amelie, så er det faktisk vanskelig å ikke tru på det hun sier. Hun skriver kort fortalt om hvordan hun kom til Norge som flyktning, om livet på asylmottak og hvordan hun smatt inn i utdanningssystemet ved egentlig ikke å gjøre annet enn å få et studentkort. Hun snakker norsk flytende, hun er gløgg, hun har ikke vært til belastning for samfunnet og har levd som nordmann i så mange år at det er vanskelig å se at hun kan identifisere seg som noe annet.

Målet med boka er å gi et innblikk i hvordan det er å bli satt i bås av storsamfunnet, om hvordan hun integrerte seg sjøl og hvordan alt dette har gjort henne til den hun er i dag. Boka fungerer dermed på mange måter som ventileringsportalene hennes, et produkt av bearbeidelse i henne sjøl. Derfor blir den interessant på to nivåer, både politisk og psykologisk. 

Det politiske spillet som utspilte seg i etterkant av utgivelsen skapte vel det største rabalderet i norsk asylpolitikken noen gang, og endte opp med ei kjapp lovendring om at asylsøkere skal kunne få lov til å arbeide mens de venter på svar på søknadene sine. Det er ei lovendring som etter mitt skjønn høres veldig fornuftig ut. Den andre sida av saken er mennesket Maria, og hvordan en som leser får tilang til tanker, følelser og opplevelser. Ei side av boka som kanskje kom litt skyggen av den politiske turbulensen som oppsto.

Les mer: Noen fra UNE kommenterer anonymt på bloggen om Maria Amelie

Tweet