Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg

fredag

Helt all right



Har noen fått med seg om Odd Børretzen har blitt gravlagt enda? Jeg har fulgt nøye med i de største tabloidene for referat. Ser nemlig for meg at det kommer til å stå 'Helt all right' og 'Jeg hater måker!' i program, på sløyfer og kanskje tilogmed på gravsteinen til denne mannen. 

Denne underfundige mannen som ville ha pantemerke har forlatt kloden. Det er trist. Jeg synes alltid det er trist når gamle mennesker dør. Sjøl om de er gamle. Jeg hater utsagn som: 'Men han var jo så gammel.' *Eh* -  ja, og så?? Det er likevel trist. Sorgen trenger ikke nødvendigvis bli noe enklere av at et menneske døde gammelt. 

Det som er fint med Odd Børretzen er at han etterlater seg et mylder av tekster og sanger. Underfundige, rare, geniale og viktige sanger om hverdagslige ting og universale ting samtidig. På en måte er han en slags omvendt rapper. Han snakker når han synger, men 'rappinga' skjer sakte og uten vulgæriteter. Og det viser vel at alle trenger ikke å provosere for å nå fram med et budskap. Jeg sier bare: 'Jeg HATER måker!'

Hvis noen av dere grevlingene snapper opp begravelsen, så si fra. Jeg vil lese referat fra hva presten sa, og hvordan seremonien var. 

Om det å dø stående


I mitt stille sinn har jeg lurt på hvor lenge Gunnar Sønsteby egentlig har tenkt til å holde koken. 94 år er en respektabel alder, men tross sin høge alder så har mannen farta land og strand rundt og fortalt sine historier om igjen og om igjen. Og det er med viten at han har gjort dette. Fordi uten historiene så er det fort å glømme. Og det kan vi ikke tillate. 

Mine besteforeldre på farsida er for lengst døde, men jeg har fremdeles med meg historiene. Om farfar som smugla flyktninger og havna på Grini. Om at familien som husa både motstandsmenn og NS-medlemmer samtidig. Om hvor mange som egentlig var stripete. Om tyskere som stort sett luska rundt og hadde tilhold på bedehuset. Alle dette er fortellinger som jeg forteller videre fordi at neste generasjon heller ikke skal glømme. Og det var dette Gunnar Sønsteby forsto. Hans historier kunne hjelpe kommende generasjoner å huske. 

Jeg har ved to anledninger vært og hørt Gunnar Sønstebys foredrag. Den ene gangen besøkte han arbeidsplassen min på Runni ungdomsskole. Da snakka han til en stor forsamling ungdommer som vanligvis kan ha problemer med å sitte stille. Det problemet hadde de ikke når Gunnar var på besøk. De hadde automatisk en respekt for den tynne mannen som gikk rundt med stokk og fortalte om hva han hadde gjort for at Norge er et fritt land i dag. Det var temmelig magisk å se den gamle mannen kommunisere rett til hjerterota på ungdommen. Den andre gangen var Sønsteby på Bjørkelangen videregående skole for holde et kveldseminar. Aulaen var helt full, og jeg hørte de samme fortellingene en gang til. Men viktige fortellinger kan ikke bli fortalt mange nok ganger. 

Hvil i fred, Gunnar. Vi tar med oss fortellingen dine videre. 

Les også: 



mandag

Alexander Dale Oen


Hvis jeg noen gang skal blogge om svømming, så må det være nå etter at Alexander Dale Oen døde på treningsopphold i Florida. Det er selvfølgelig veldig trist at en mann på 26 dør brått. Det er helt uforståelige at det skjer en topptrent idrettsutøver. Men det jeg ikke skjønner helt er hvorfor dette dødsfallet er så mye mer trist fordi han var ett av de norske gullmedaljehåpa under sommer-OL. Det nevnes opp og ned om gullhåpet vårt som døde.

Jeg blåser i medaljene som kunne vært vunnet. At han var en sprudlende fyr med sjarm og mye empati er det ingen tvil om. Men gjør det dødsfallet enda tristere? Det kan virke sånn når en leser medienes utallige oppslag. Melodramaet får total boltreplass når en sympatisk, talentfull, kjekk og utadvent idrettsutøver går bort. Jeg mener at det er trist når unge mennesker dør, uansett om de er flinke svømmere eller ikke. Talentet har i grunnen ingenting å si, mannen døde for ung og ferdig med det. Jeg tenker på foreldrene som mista sønnen sin, på kjæresten som mista den hun var glad i og på det livet han ikke fikk levd. Dette er min hyllest til Alexander Dale Oen.

Les også:

tirsdag

My Whitney


Søndag blei en veldig snål dag ettersom teaterlaget hadde de siste forestillingene sine og samtidig kom nyheten om at Whitney Houston var død. Jeg satt i garderoben mellom scenene for å få med de siste oppdateringene og prøve å skjønne hvordan det kan ha seg at min barndoms virkelig store sangdronning kunne drukne i et badekar. Og hvem blir den neste? Heath Ledger, Brittany Murphy og Amy Winehouse. Poff. Borte vekk fra jordas overflate. 

Nå er det kanskje litt naivt å tru at Whitney noen gang skulle bli 90 år gammel dame sittende i en gyngestol og se på alle barnebarna løpe rundt. Hun har sjøl innrømmet rusproblemer, og livet hennes blei en lang forbannelse som slave av avhengighet av alkohol og narkotiske stoffer. Mange av opptredenene hennes de siste årene har vært av veldig varierende kvalitet. Men det er ikke slik jeg husker henne. Jeg husker How Will I Know, Saving All My Love For You og Where Do Broken Hearts Go hamre ut av cd-spilleren. Kraftfullt og magisk på samme tid. Sangtalentet hennes var helt ekstraordinært og hun hadde en stemmekvalitet som var sjelden og unik. Min Whitney var soul, blues og pop på en gang. I will always love you. 

Les også: 



LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...