Alexander Dale Oen

Hvis jeg noen gang skal blogge om svømming, så må det være nå etter at Alexander Dale Oen døde på treningsopphold i Florida. Det er selvfølgelig veldig trist at en mann på 26 dør brått. Det er helt uforståelige at det skjer en topptrent idrettsutøver. Men det jeg ikke skjønner helt er hvorfor dette dødsfallet er så mye mer trist fordi han var ett av de norske gullmedaljehåpa under sommer-OL. Det nevnes opp og ned om gullhåpet vårt som døde.

Jeg blåser i medaljene som kunne vært vunnet. At han var en sprudlende fyr med sjarm og mye empati er det ingen tvil om. Men gjør det dødsfallet enda tristere? Det kan virke sånn når en leser medienes utallige oppslag. Melodramaet får total boltreplass når en sympatisk, talentfull, kjekk og utadvent idrettsutøver går bort. Jeg mener at det er trist når unge mennesker dør, uansett om de er flinke svømmere eller ikke. Talentet har i grunnen ingenting å si, mannen døde for ung og ferdig med det. Jeg tenker på foreldrene som mista sønnen sin, på kjæresten som mista den hun var glad i og på det livet han ikke fikk levd. Dette er min hyllest til Alexander Dale Oen.

Les også:

Kevin Costner holdt en vakker tale i begravelsen til Whitney Houston. Les mer på klinkekula om popdronninga og Costners vakre ord til henne her!

Lenge lovet jeg meg sjøl om ikke å blogge om 22.juli for ikke å gi gjerningsmannen noe oppmerksomhet. Men så fant jeg ut at det går jo an blogge hvordan kjærlighet kan være det sterkeste våpenet som finnes. Les mer på klinkekula om at det er ikke bare i terrorhandlinger vi kan dra fram dette våpenet. 

Tweet