mandag

Alexander Dale Oen


Hvis jeg noen gang skal blogge om svømming, så må det være nå etter at Alexander Dale Oen døde på treningsopphold i Florida. Det er selvfølgelig veldig trist at en mann på 26 dør brått. Det er helt uforståelige at det skjer en topptrent idrettsutøver. Men det jeg ikke skjønner helt er hvorfor dette dødsfallet er så mye mer trist fordi han var ett av de norske gullmedaljehåpa under sommer-OL. Det nevnes opp og ned om gullhåpet vårt som døde.

Jeg blåser i medaljene som kunne vært vunnet. At han var en sprudlende fyr med sjarm og mye empati er det ingen tvil om. Men gjør det dødsfallet enda tristere? Det kan virke sånn når en leser medienes utallige oppslag. Melodramaet får total boltreplass når en sympatisk, talentfull, kjekk og utadvent idrettsutøver går bort. Jeg mener at det er trist når unge mennesker dør, uansett om de er flinke svømmere eller ikke. Talentet har i grunnen ingenting å si, mannen døde for ung og ferdig med det. Jeg tenker på foreldrene som mista sønnen sin, på kjæresten som mista den hun var glad i og på det livet han ikke fikk levd. Dette er min hyllest til Alexander Dale Oen.

Les også:

4 kommentarer:

  1. Veldig enig med deg her Karianne!

    SvarSlett
    Svar
    1. You and I :) Blir så lei alt det fokuset på den OL-medaljen.

      Slett
  2. Og det var den fineste hyllesten. Jeg synes også det blant annet på Facebook, var en sånn massesorg som blir veldig unaturlig.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...