Johnny Beskow

Karin Fossum er en skikkelig røver. Når hun skriver krim, så er det ikke alltid at mysteriet løses skikkelig slik at alle skygger og nyanser kommer fram i dagslys. Det er ikke snakk om å samle alle involverte i en ring der hendelsesforløp og sannhet presenteres omhyggelig fra en herre med bart og god livvidde. Snarere tvertimot, Konrad Sejer halser litt pesende etter en gjerningsmann som ikke er pur ondskap. Johnny Beskow er en hengslete tenåring med god fantasi og veldig dårlige evner til å disponere det på en god måte. Mora lever livet sitt konstant i alkoholrus mens Johnny er opptatt med å klekke ut Emil-hyss, da av langt mer utspekulert og ondskapsfull art. Det morbide ligger i at han varsler om andre menneskers død gjennom å sette inn falske dødsannonser i avisa og tømme blod på en baby som ligger i vogna og sover.

Les også: Eli Kristins omtale av boka 

Lenge lurte jeg på om noen i hele tatt kom til å bli drept i denne boka. Er ikke det hele poenget med ei krimbok? Men drapene kommer, og når de først kommer, så kommer de i flertall. Johnny Beskow har helt klart noen veldig lite sympatiske sider, samtidig som han er et grovt forsømt barn som søker tilflukt hos en gammel morfar. Dermed er ikke skurken så skurkete likevel, og det er dette som gjør Fossum helt unik innafor krimlitteraturen. Også gir hun ikke leseren tilfredsstillelsen av at alt blir oppklart. En slags krimens Jon Fosse; en får ikke det en vil ha.

Les også: Hvordan jeg har lært et nytt narkoord i Nesbøs 'Gjenferd'


Follow my blog with Bloglovin

Tweet