Bassengkåseri

Jeg har et problem med det å bade i basseng.Vanligvis unngår jeg et slikt bassengliv med snedige unnskyldninger og dobbel planlegging, men noen ganger kommer enn ikke utenom. Noen ganger finnes det rett og slett ingen andre utveier enn å hoppe med begge beina i dette store badekaret som deles med så mange andre andre mennesker. 

Som oftest starter problemene mine allerede i garderoben. Der jeg er nødt til å stå klemt oppe i et hjørne for å prøve å lirke meg inn i ei litt umulig badedrakt. Små barn titter på meg med store øyne og spør om hvorfor jeg har rød BH istedenfor svart, fordi mamma har bare svarte BH-er. Som et resultat av befippelsen over spørsmålet, så greier jeg ikke å passe på kleshaugen min som ligger igjen etter skiftet. Den ramler selvfølgelig ned fra den merkelig smale benken, og jeg får straks ubehagelige assosiasjoner til både fotsopp og kakerlakker. 

Neste utfordring er dusjrommet. Noen dusjer kan være riktig lumske fordi de enten har bare varmt eller kaldt vann. Eventuelt at strålen er så sterk at en blir slått rett ned knestående når den først finner veien ut av dusjhodet. Er en riktig heldig så får en begge disse samtidig, og det kan gi en riktig kvalitativ pangstart på vannbekjentskapet. Ettersom de fleste dusjgarderober er veldig miljøbevisste - så betyr det at vannet plutselig kan stoppe å renne, sånn helt av seg sjøl, etter en viss tid. Helt uten forvarsel står en der med knollen full av såpe og ikke noe vann. Da gjelder det å famle seg fram til den magiske vannknappen for å få maskineriet i gang igjen. Det er nemlig ikke lov å gå rett i bassenget med såpeparykk. 

Det er først når en kommer ut i bassengrommet at angeren over egen bassengbekledning kommer. For en ting er sikkert som banken; med en gang en kommer inn i rommet så sitter det tjue par øyne limt til kroppen din. I samme øyeblikk deiser angeren inn over valget av turkis badehette og  at bikinien blei foretrukket framfor badedrakta (eventuelt burkaen). Situasjonen blir ikke bedre når du skal prøve å lure seg ned i bassenget via trappa heller, for der sitter det garantert en luring og okkuperer hele stasen. Her gjelder det da å finne fram til den mest ålete teknikken en lærte på turn som barn, for å kunne passere  trappehinderet uten at bikinioverdelen hekter seg fast i noe (eller noen) - før den totale hengivelsen til bassenganarkiet inntreffer ved første svømmetak. Med klordamp som rusmiddel manøvrerer jeg meg mellom vanntorpedoer, gummimadrasser og små busemenn for å unngå ubekvemme møter. Det aller beste er å finne seg et rolig hjørne hvor en kan være nokså godt beskytta mot uforutsette hendelser av ulik kvalitet. Neste gang vi møtes i bassenget, så finner du meg nok der. 

Les også:

• Om hvorfor det kan være vanskelig å ønske et nytt år velkommen
• Knask eller knep og om slu godisinnkjøp
• Hvem av disse fortjener ikke å leve? 

Tweet