Karianne 11.09. 2001: Jeg svinser rundt som student i ei leilighet på Kjeller. Jeg skal på forelesning om engelsk grammatikk og er i full gang med å pakke skolesekken (noen studenter har fremdeles den, ja). Skrur på tv-en mens jeg gomler på ei brødskive. Skal bare sjekke om det er noe dårlig såpe som kan hjelpe meg med å slå i hel litt tid. Ved en tilfeldighet kommer jeg meg inn på CNN og ser at et fly krasjer inn i ett av tvillingtårna. Det andre står allerede i brann. Jeg skjønner ikke helt, er dette en amerikanske actionfilm som har forvilla seg inn på feil kanal? Skrur opp lyden og bare hører fortvilte mennesker skrike: 'Oh my God!! Oh my God!!'. Jeg kom meg aldri på forelesning den dagen.
Karianne 22.97.2011: Det er fulle forberedelser til grilling med venner. Tv-en står på fordi det er Tour de France, noe av det viktigste på jord for enkelte. Farting fram og tilbake i stua for å få fiksa alt. Plutselig kommer det opp ei melding på skjermen om at det har vært en eksplosjon i Oslo. Jaha, da har vel en gassbeholder gått av da, tenker jeg - og løper videre til neste gjøremål. Så plutselig stoppes tv-sendinga fra touren, og da går det opp for meg at noe alvorlig er på gang. Ingen stopper tv-sendingene fra touren uten at det har skjedd noe av betydning. En bustete reporter dukker opp på skjermen nede ved Glassmagasinet og sier at det har vært en stor eksplosjon utafor regjeringsbygget. Ordet terror dukker opp for første gang. Det blei et litt spesielt grillselskap den dagen og den kvelden. Neste dag dro vi ut av landet på ferie. Det var væpna på politi på Gardermoen.
Det har vært et voldsomt engasjement rundt terrorangrepet i fjor. Rosetoget rett i etterkant, minnesermonien og nå i det siste; 40000 samla på Yongstorget for å synge 'En himmel full av stjerner'. Etter 22.juli var Norge tom for roser. Du fant dem igjen utafor Oslo domkirke og ved andre naturlige samlingspunkter rundt omkring i landet. Statsledere fra fjern og nær klødde seg i huet over måten vi valgte å møte terroren. Men det viser bare at mennesket definitivt har en kapasitet til å møte det mest brutale med det sterkeste våpenet; kjærligheten.
Det viser at vi kan, men også at vi kan også gjøre det oftere. Hvert år opplever familier minst like forferdelig tapssituasjoner og må kjempe med flere nebb og klør enn hva de egentlig har ork til for rettferdighet. Men de får ikke den samme offentlige oppmerksomhet. Rettsaken til gjerningsmannen tar stor plass i det offentlige rom, og spørsmålet om tilregnlighet er først og fremst viktig for terroristen. Henrik Syse, som må være en av Norges klokeste menn, kommenterte at gjerningsmannen på ett eller annet tidspunkt slutta å ta 'reality checks' - altså, hvordan står det egentlig til der ute? Det kan være lurt å titte ut av vinduet hvis en lurer på om det regner, ikke bare anta at det gjør det. Men den burde ikke bare gå til ham, men til oss alle. 11.september og 22.juli vil alltid bli huska på grunn av dramatikken og brutaliteten, men hver eneste dag er det mennesker som kjemper sin daglige kamp for å bli hørt. La oss ikke glømme dem.
Les også:
Godt skrevet og reflektert.
SvarSlettTakk :)
Slett