Eclipse me

Jeg har ei litt spiss
hjørnetann på høgre side.
Er i gang med siste boka.

Melodramaets krafsende klør slår stadig sterkere rot i meg nå som det går mot slutten av bokserien 'Twilight'. En kan si mye rart om disse bøkene, men det må jo være en grunn til at de har solgt over 100 millioner verden over. Intellektuelt sett er det ikke vanskelig å se at karakterene er pinlig flate og ikke har helt bakkekontakt med virkeligheta, at Edward og Bellas kjærlighet er sjablongaktig og 'too good to be true', at spenningstoppene er av noe urealistisk art - men LIKEVEL så må det leses videre. Veldig merkelig fenomenen.

Egentlig byr ikke denne boka på noe spesielt mer enn de to foregående; kampen mellom det gode og det onde, intens kjærlighet og slossing. Jacob og Edward tåler fremdeles ikke ferten av hverandre, mens Bella finner ut at hun elsker begge som et slags resultat av at Jacob har tvangskyssa henne. Blodtørstige Victoria skal hevne et vampyrdrap fra første boka og hamstrer opp en ikke ubetydelig vamparme i Seattle, mens politikonstabel Charlie sitter hjemme og gnur seg i hue over alle disse mystiske drapa. Alt bygger seg opp mot et inferno mot slutten der varulver og Cullen-vampyrer sloss mot en felles, farlig fiende. Bellas forsvarer seg med å forsøke å hive en stein på en vampyr, noe som i seg sjøl blir en blanding mellom søtt og tragisk. Heldigvis er hun den eneste som har en helt merkelig beskyttelse mot Voltouri-vampyrenes evner, noe som bare må få betydning seinere. Sånn sett er denne verden ganske forutsigbar.

Tweet