Julian Assange og Lisbeth Salander ville vært to gode parhester som etiske hackere. For meg har det vært totalt ukjent at det finnes et nettsted (Wikileaks) der hvem som helst kan laste opp dokumenter av hemmelig karakter. Nettstedet sikrer anonymitet fordi det er omtrent umulig å spore hvem som publiserer. Opphavsmannen, Assange, er en mannlig og lyslugga utgave av Salander uten tatoveringer, men med USA stadig hakk i hel og med flere porsjoner sterke overbevisninger om at det mye snusk rundt omkring og at det er på høy tid å avsløre dem. Utfordringa med Wikileaks er at nettet gjør at alle har tilgang og informasjonen spres over hele verden i løpet av sekunder. Og har du altfor mange møkkete steiner i sekken da, så blir det straks automatisk en trussel fordi du veit aldri hvor går hull på sekken og det finnes ingen å saksøke. 
Målet med nettstedet er å tvinger undertrykte regimer til mer åpenhet, men strengt tatt trengs det ikke et undertrykt regime for å finne snusk. Wikileaks publiserte dokumenter før Kaupthing-skandalen var et faktum, der lånetakerne skyldte 47 millioner og var slekt og venner av bankens ledelse. Soldaten Bradley Manning publiserte en video som viser at amerikanske helikopre plaffe løs på irakiske sivile samt to journalister fra Reuters. Nå er han tiltalt for å ha lekka hemmeligstempla informasjon, og kongressmannen Mike Rogers vifter stadig med dødstraff som en mulig løsning på et slikt landsforræderi. Hvis siktelsen blir utvida da, vel og merke. Julian Assanger mener at 1000 døde journalister etter 2.verdenskrig ikke er et høgt nok tall. Og han har et poeng; hadde journalister gjort jobben sin, så ville ikke det ikke vært et behov for Wikileaks. På den annen side er Wikileaks langt mer komfortabelt måte å drive avsløringer på, da en slipper å dø i leiteaksjoner etter dem. Det sparer liv og er effektivt.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar