Det sies at The Hunger Games er det nye store etter at Twilight og Harry Potter sakte, men sikkert, vil rusle ut bakdøra. Jeg har ikke fått med meg hvor store disse bøkene har vært, og mye av grunnen er nettopp at de to foregående ikke har vært avslutta enda. Men så hadde det seg slik at ved en tilfeldighet så landa kinovalget på filmen, og jeg dra avgårde med noen venninner for å se den forrige uke. Og jeg blei positivt overraska.
Dette er ei framtidsfortelling, og det finnes det ingen parallelle verdener - slik som i Harry Potter og Twilight. Av en eller annen grunn (som jeg ikke helt fikk med meg, dessverre) så har det som tidligere var USA blitt delt opp i 13 distrikter, og hvert år sendes to representanter mellom 12 og 18 år til en konkurranse hvor målet er rett og slett å overleve. Spillereglene er slik at det er lov å drepe hverandre, hvilket også gir god TV-underholdning ettersom alt sendes direkte i et reality-konsept. Og det er vel dette som er noe av det genuine med fortellinga; den tar opp problemstillinger med reality-sjangeren. Hvor langt går det an å strekke dette konseptet?
Heltinna er da Katniss Everdeen, som sendes som frivillig representant fra trettende distrikt fordi lillesøstera egentlig blei trukket ut. Hun er en slags kvinnelig utgave av Robin Hood ved at hun er en eksepsjonell god bueskytter samt har de riktige verdiene. Hun er modig, intelligent og oppofrende, en slags Jesus med pil og bue. Hun går ikke aktivt ut for å drepe noen kaldblodig, men må gjøre det i sjølforsvar eller for noen av de hun får en relasjon til; lille Rue eller medrepresentanten fra samme diskrikt; Peeta. Hele konseptet har tydelige henvisninger til gladiatorkampene, der publikum blodtørstige sitter og heier på sin representant eller den de har gitt sponsormidler til. For min del blei det kanskje litt mye lusking og løping rundt i skogen, mange trær som skulle klatres i og hindringer som måtte forseres. Kan lett gi assosiasjoner til alt vannet under Titanic-filmen. Det ville ingen ende ta, liksom. Men det er nydelig å se mindre kjente fjes på lerretet, slik som hovedrolleinnehaverne Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson.
Les også:
Jeg skjønte aldri helt hvorfor Hollywood måtte lage en ny Salander-film når den som allerede eksisterte var så bra. Noe fikk de til, noe annet fikk de ikke til. Les hvordan Daniel Craig fungerte som Mikael Blomqvist her!
