lørdag

Vidunderlige Jarle

Etter to år på UiO og Institutt for britiske og amerikanske studier, vandra jeg ut i verden helt hjernevaska på at den eneste litteraturen som er verdt å lese er den som er skrevet på engelsk. Og slik har det i grunnen forholdt seg i ganske mange år, til jeg i fjor ble utfordra av fader'n til å lese Vilhelm Mobergs utvandringsepos på svensk. Etter det har den standhaftige engelskelskeren moderert seg noe, og denne våren har jeg lest to absolutt lesverdige romaner av norske forfattere.

Mannen som elsket Yngve (Tore Renberg):

Dette er en oppvekstroman med røttene godt tredd ned i 90-tallets asfalt. Jarle Klepp er ung, radikal og alt annet enn mainstream. Han liker musikk som skyr hitlistene, har en kjæreste og en kompis - og holder til i oljehovedstaden Stavanger. Sammen med Katrine og Helge forfekter han kapitalismens råttenskap og er i et sultent opprør mot verden. Så kommer pene Yngve tuslende inn på arenaen med sin glatte hud og tennisracket. Og plutselig er ikke streite folk så teite lenger og Jarle vikles inn i et stadig tettere spindelvev av løgn og dobbeltliv for å komme nærmere denne engleskikkelelsen.

Vidunderbarn (Roy Jacobsen):

I likhet med "Mannen som elsket Yngve" så er også dette en oppvekstskildring - denne gangen godt planta på Årvoll i Oslo blant østkantens beste arbeidestrøk. Finn bor sammen med mora si, som etter skilsmissen har låst alle fotos av faren inn i en skuff, og forsøker etter evne å få endene til å møtes ved som butikkskoselger. Plutselig en dag kommer Finns halvsøster med Grorud-bussen og ender opp i den lille familien som et moment som forrykker relasjonen mellom mor og sønn. For hva er det med Linda? Som den respektable forfatteren Roy Jacobsen er, så deler han ikke ut fasiten på akkurat det spørsmålet. Men Lindas annerledeshet vises tydelig og er hovedårsaken til at både Finn og mora lærer ting både om seg selv, men også om hverandre.

Dette er ei kruttønne av ei bok om svik, tapt uskyld og framtidshåp. Om barn som ikke er født med ei sølvskje i kjeften, men som etter evne prøver å gjøre det beste ut av hva som er hverdagen. På mange måter er dette hverdagsrealisme fra 60-tallet, ei politisk og kulturell brytningssone der ideen om ungdomstid forsiktig setter sine første fotavtrykk.



http://bokmerker.org/wp-content/2009/08/jacobsen-roy-vidunderbarn1.jpg

2 kommentarer:

  1. Hehe, jeg er fortsatt i engelskverdenen, jeg. Men vet jo egentlig, innerst inne, at jeg ikke ville hatt vondt av å lese norsk litteratur, for ikke å snakke om litteratur fra andre europeiske land, i tillegg. Må bare få unna de ørti uleste (engelske) bøkene som står i bokhylla mi først! ;)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...