Feskfette

Det er to ulemper ved å sitte på 1.rad under en forestilling der hovedkarakterene er alle over 90 år; 1.) Man risikerer å få en skuespiller i fanget 2.) Man kan bli spytta på. Den store fordelen er at alt av mimikk blir veldig synlig, og derfor var det er en sann fornøyelse å se ensemblet i "Evig ung" saktmodig boltre seg i de gamles mimikk -og bevegelsesmønstre i rundt to timer på Det Norske Teatret.

Det å bli gammel er noe av det vanskeligste mennesket gir seg i kast med, og denne forestillingen avbilder utfordringene som møter den gamle i hverdagen. På et sykehjem sitter et lite ensemble av forhenværende skuespillere. Noen er tomlete, andre har utfordringer av mer bevegelig art. Og i denne lille og cellepregede verdenen skal man beholde sitt verd som menneske. Tidvis særs utfordrende når pleiersken tidt og ofte synger brutale sanger om døden og behandler sine aldrende omgivelser som barn.

Forestillinga bærer veldig preg av å spille på stereotypene, men det er jo ofte her man finner både sannheter og komikk. Selv har jeg opplevd i egen yrkespraksis den fjertende pasienten, som ikke nødvendigvis promper for eget velbehag, men til andres ubehag. Man kjenner seg igjen i stereotypene, de speiler virkeligheten i generelle drag og forespeiler framtida. Om noen tiår sitter en sjøl i en nedprompa stol og provoserer andre.

Forestillingen hadde fabelaktige skuespillere, og Charlotte Frogner er 100 % nydelig som en tomlete utgave av Wenche Foss. Likevel beit jeg meg spesielt godt merke i Maria Bock som vulgær, svartkledd dame med diadem og nordlendingssdialekt. Hvem i hele verden er det som kan si "feskfette" og slippe unna med det?

http://www.oslosurf.com/hvaskjer/bilder/normal/468_2010_01_14_150643.jpg

Tweet