Grand Prix TotusenogTi

Det er viktig å holde det en lover - og her kommer det et saftig innlegg om årets Grand Prix-finale (og gammel benevnelse er fortsatt best).

De siste åra har denne sangkonkurransen blitt fulgt med  to halvt lukka øyer fordi det har vært stor dominanse av tidligere østblokkland som plutselig ramla inn på scena med rare klær og rar musikk. Etter flere år med sirkus kan det virke som om Europa er litt metta og heller vil ha det enkelt - spellemann i hvit skjorte og svart vest (Rybak) - og i år; vinterbleik ungjente i lårkort, svart kjole og dyprød leppestift. Lena Meyer-Landrut var årets annerledeshet, i motsetning til solbrune damer med stort hår og falske øyevipper, var hun sminka snøhvit (det liker vi), lite smykkedill og med passe utrigning. Coco Chanel ville elska henne og hadde applaudert antrekket. Hun er en tekkelig Dita Von Teese rett og slett.

Musikalsk sett spørs det om hun er noe anna en ei døgnflue. Men det er sjelden at Grand Prix-vinnere blir noe mer enn akkurat det. Her er det viktig å ikke ha for høye forhåpninger på artistens vegne. Men hun har tilstedeværelse på scena og sin egen måte å framføre på. Også er hun bare 19 - så om et år vil hun være totalt utkjørt og må ta seg pause for å hente seg inn igjen. Kanskje hun da bestemmer seg for at det heller er mye bedre å bli advokat. Hvem veit.

Programlederne gjorde etter alt å bedømme en god innsats. Erik Solbakken som en ustyrlig valp som står og krafser Nadia på leggen er jo alltid et søtt innslag. Haddy som den store divaen med to fantastiske kjoler (der designeren burde få visninger i Milano på dagen). Og Nadia som TV-moderen i en skrekkelig, rød cocktailkjole (men pen benstilling - i motsetning til Haddy) - men med en nydelig aftenkjole i lilla syrin.

Ellers lurte det seg en tulling opp på scena under Spanias innslag og burde strengt bures inne på livstid for sabotasje. Det burde alle riksdekkende medier også, som gidder å gi fyren forsider og masse spalteplass. Didriken gikk ikke inn i musikkhistorien som noe voldsomt minneverdig heller, men det visste vi på forhånd.

Tweet