I disse VM-tider er det umulig å ikke blogge om fotball. Egentlig har jeg mest lyst til å blogge om de irriterende og høyst unødvendige vuvuzelar som blåser trommehinnene og irritasjonen ut av stilling. Men jeg skal ikke bruke viktig spaltplass på akkurat det, og heller holde fokuset på hva faktisk VM handler om; fotball.
Det skal sies at jeg ikke har noen pasjon for fotball, og skal ikke heller ikke uttale meg for mye om det fotballtekniske - men jeg har ganske bestemte oppfatninger om hva som er underholdende fotball og hva som er god sportsånd. Dessuten liker jeg å følge med uten at jeg er noen ekspert av den grunn.
Først og fremst synes jeg det er på tide å ta ned Italia fra sin høge fotballhest. Enkelte vil si at laget spiller intelligent fotball, men hvis det å stå og trille ball er innovativt og underholdende, så synes jeg det er på tide å ta en kikk på nasjoner som Tyskland og Nederland - som får ballen mye i lengderetning (der den faktisk skal være!). Mange løp, mange mann i angrep og ergo; sjanserikt og underholdende. Italiensk spillestil er å stå og trille ballen på tvers av banen, og når de har gjort det lenge nok - så prøver de å trille den i mål. Og skulle de slumpe til å få den i mål, så er det straks ti mann i forsvar og enda mer balltrilling til klokka har passert 90 minutter. Men en ting skal laget ha - de er ekstremt flinke til å dytte ball! Og det er kanskje ikke så rart etter så mange år med trening.
Ei anna side er at italienske fotballespillere kunne ha jobba mer med sportsånd og sportsmoral. Det er aldri snakk om å ta en Gary Lineker, å snuble seg over sidelinja for ramle der - slik at motstanderlaget slipper kort og frispark. Det gjelder å deise i bakken så fort som råd er, vri seg i intense smerter samtidig som det ropes på dommeren etter kort og frispark. Helst rødt. Zidane skulle aldri stanga ned Mazteratti i forrige VM, men italieneren kunne også passa bedre på eget kjeftament - slik de burde gjøre i de aller fleste kampene sine. Når det er sagt, så har de italienske spillerne fantastiske, individuelle ferdigheter - men som et lag spiller de fotball som er til tider et stort gjesp (bortsett fra når motstanderlaget tar ledelsen mot slutten av en kamp) - og det er viktig å skille snørr og barter her. Eller hårgele og hårbånd om du vil.
Den meritterte fotballtreneren Jose Mourinho uttalte for en stund tilbake, etter to sesonger i Inter, at han ikke liker italiensk fotball. Why? Jeg trur jeg veit svaret.
NRK-programleder Anne Lindmo sa en gang i et intervju at hvis hun fikk ei utfordring av noen, så greide hun ikke å takke nei. "Jeg må bare gjøre det, liksom.." Det mener jeg er et motto å leve etter, at en skal være tøffere til å utfordre seg sjøl og ta i mot utfordringer fra andre. "Så får jeg heller gjøre en vurdering i etterkant om det gikk bra eller ei" forklarte Lindmo reporteren. For litt over ei uke sia fikk jeg ei utfordring på å skrive sju tekster om hjertestarter, asbestanering, muggsoppsanering og ventilasjon. Så her sitter jeg brosjyrer og PDF-filer og en en forvirra knoll, men storkoser meg likevel over å få prøve en ny type tekstskaping. Dessuten plukker jeg også opp litt lærdom her og der. Hjertestarter burde blant anna finnes i alle hjem. Den redder liv.
