Sherlock Hole og Harry Holmes

Det narrative begjæret er sterkere enn det seksuelle har jeg lært dette året som student. Hvis skjønnlitteratur først har fått deg interessert - så slipper den ikke taket og sitter der som munnstykket på en støvsuger i buksebeinet (mine støvsugerferdigheter er til tider svært begrensede). Krimlitteratur har i mange tilfeller denne kvaliteten - den biter seg fast. Og sjøl har jeg i mange år ikke lest krim fordi den har for mange fellestrekk med kiosklitteratur (og det er fy-fy og dørgende kjedelig lesning). Men etter Millenium-triologien spratt opp på scena, så har jeg fullstendig endra mening. Den er faktisk lesverdig sjøl om den minner mye kioskmat. Og etter at jeg i 2008 leste "Frelseren" så har Harry Hole vært min hjertevenn og favorittpolitbetjent. Denne ordfattige einstøingen med skyhøy moral og skremmende god kondis (til tross for massiv røyking og flerfoldige enheter av akoholinntak) snuser opp den ene seriemorderen etter den andre i både innland og utland. Her forrige dagen slo det meg at Harry har mange likhetstrekk med Sherlock Holmes; de har begge et rusmisbrukproblem (men overvinner det hver gang når situasjonen er kritisk nok), de er fysiske (tar gjerne en slosskamp), de har lite sosialt nettverk -  men har likevel dametekke og er godhjerta, sjøl om de ikke alltid følger spillereglene. I "Panserhjerte" blir Harry plukka opp i en kokainrus i leilighet Hong Kong og frakta hjem for å hjelpe voldsavsnittet på Grønnland med en rekke mystiske drap. Krimoppskrifta følges til punkt og prikke, Harry Hole er like ordknapp og smart som før og får massiv konkurranse av en pr-kåt Kripossjef som stikker kjepper i hjulene. Heia janteloven, og heia Nesbø som igjen har skrevet ei bok som driver svetten ut av kroppen.

http://pub.tv2.no/multimedia/na/archive/00730/Jo_Nesb__ENT__7309853x4.jpg

http://aleksandreia.files.wordpress.com/2009/12/sherlock-holmes-thomas-watson1.jpg

Tweet