Joggepinner på løssnø og skare

Det er en sterk overdrivelse å påstå at jeg synes det morsomt å gå på langrenn. Min medfødte ski ble fort tatt av etter fødselen - og jeg har levd et fullverdig liv uten dem i etterkant. Under helgas utflukt i Sverige sto langrennstur på programmet - en aktivitet forbundet med sunn skepsis i mitt hode. Derfor brukte jeg god tid på å finne riktig solbrille i forkant for å være sikker på å kompensere med kule briller mot dårlig teknikk. Alternativene var piloten eller sportslig - og sportsbrilla gikk av med seieren da den beskytter øynene mot UV-stråler.

Etter å ha gått rett opp i ei mil, med vind og blest hylende rundt øra - så var det med tungt hjerte å innrømme at formen kunne vært betraktlig bedre, at teknikken var helt fraværende og at forholdene særledes vanskelig å håndtere. Derfor var det en stor lettelse å bli henta med snøskuter rett før målgang - ettersom gnagsårene truet nede i skiskoa.

(Ovenfor her er snøindianeren Bjørn Harald, klar for å fysisk fostring i fjellheimen. Turens kuleste lueeier.)

Hjemturen ble en konstant kamp med naturen da den bød på flere uforutsette utfordringer. Joggepinnene var smørt med klister, og var en god løsning for bakglatte ski på turen oppover, men gav desto hardere muskelarbeid nedover da skare og løssnø lå lagvis nedover traseen. Det resulterte i både gange, intensiv ploging, rompeaking og flere tryn på hjemturen. Tidevis lå det nordmenn strødd nedover bakkene med staver og ski pekende i alle himmelretninger.

Det gjaldt å unngå å treffe noe hardt på hjemturen. Veiviserpinnene var en konstant trussel.

Svenske fjell på sitt aller beste.

Slik blir man seende ut etter at fjellet har herjet med en. Godt skisesongen er over for denne gang.

Tweet