Etter å ha lest romanen Øya av Victoria Hislop, så sitter jeg i grunnen igjen med en ting; lysten til å reise til Spinalonga. Leprakolonien ved Kreta, som holdt det gående fram til 1957, er historisk interessant på alle mulige måter da øya faktisk var et eget, lokka samfunn, adskilt fra resten av verden og helt fram til det kom medisiner mot sjukdommen. Da medisinen kom, så fikk alle de som bodde der kunne få komme tilbake til storsamfunnet. Ved at Hislop tar utgangspunkt i tema som det er så mange myter rundt, så har hun allerede rammeverket til fortellinga. Den mest eksotiske delen av boka er nettopp skildringene av Spinalonga. For hvordan levde de egentlig der? Og hva er egentlig spedalskhet?
Hislops bok fikk strålende kritikker, men det trur jeg henger sammen med at hun fant denne øya - som i seg sjøl har en så spektakulær historie. Fortellinga hennes er i overkant klisjèprega og plottet er lett gjenkjennelig fra annen triviellitteratur. Karakterene er flate, og den mest interessante delen av boka er når Hislop beskriver livet på øya - ikke alle skildringene av kjærlighet og hat. Men som ikke-utfordrende litteratur fungerer boka veldig godt fordi den gir deg ikke motstand. Dessuten har den sine melodramatiske toppunkt som gjør boka veldig publikumsvennlig.
Les også:
Hvor håpløst oppgitt jeg var over bestselgeren 'Eat Love Pray'. Eneste grunnen til at filmen skal sees en dag er pga. Tuva Novotny.
Hvor håpløst oppgitt jeg var over bestselgeren 'Eat Love Pray'. Eneste grunnen til at filmen skal sees en dag er pga. Tuva Novotny.
