Om det å ønske et nytt år velkommen

Fyrverkeriet gikk til himmels i år like trofast som alltid. Folk kravler seg ut av husa sine med sjampanjeglasset i hånda og jubelen over hvert fargerike stjernesmell i den andre. Likevel går jeg alltid det nye året i møtet med en viss tristhet der jeg står med et halvbrendt stjerneskudd i neven og kikker opp mens det kryr av mannfolk med lighter rundt i veien. Nyttårsaften skal liksom være ei feiring av det året som er gått samt ønske det nye velkommen, og alt sammen skal være så stor stas. Jeg synes ikke det er så stor stas. Hvert smell der oppe på himmelen er en påminnelse om at et nytt år er over og kan ikke leves om igjen. Hvert stjerneskudd som slokner minner meg behørig om en ny stein i alderstårnet er lagt.


Bloggeren Magnhild skriver at hun gjør de samme tingene nå som hun gjorde for ett år sia. Den samme jobben, de samme vennene og de samme navna i telefonlista. Det har med andre ord ikke skjedd all verden. Den berømmelige tralten går ustanselig, og til slutt blir en bare vant til den fordi alt blir vane.


Et vennepar lurer på om de skal ta med seg sine to små barn og reise på et lengre turopphold i utlandet. Farte fra kontinent til kontinent, oppleve og nyte. Først og fremst for å finne tilbake til hverandre, men også for bryte ut av et mønster og kjenne livsnerva slå salto i ryggraden igjen. Jeg kjenner en misunnelse kryper opp langs øra fordi de våger å gjøre noe slikt, og fordi en sjøl så altfor fort setter livet på rutineautopiloten. Hadde jeg hatt mulighet, så ville jeg gjort akkurat det samme.


Nå trenger en riktignok ikke reise jorda rundt for å sette livet i førstegir igjen. Langt mindre prosjekter er mulig å gjennomføre, og for mitt vedkommende blir det å få være med på min første teateroppsetning (bortsett fra å være busk i skoleteateret). Det blir uvirkelig spennende, og sikkert i overkant slitsomt. Men jeg gleder meg, og det er viktigst. Og det trur jeg er viktig i alle liv; ta noen utfordringer og å ha noe å glede seg til. Programleder i NRK, Anne Lindmo, sa en gang i et intervju at hver gang hun får/oppsøker ei skummel utfordring - så må hun bare ta den for å se om hun klarer. Det er et slags motto jeg har prøvd å leve etter det siste året. Og som kanskje gjør at jeg var kanskje litt mindre trist under fyrverkeriet i år enn tidligere.

Les også: Min forsvarstale om retten til å drømme. Det er en grunn til at kinolokalene fylles opp til randen hver gang Twilight har premiere. 

Hvordan jeg fyrer løs på lavkarbodietten. Rett for jul gikk en svensk professor ut og sa at lavkarbo gjør deg dummere. Og dette skal være en livsstil? Urovekkende. 

I feel rather stupid every year when it comes to the celebration for New Year's Eve. People har 

happy and want to say good bye to the old year and celebrate the new one by drinking champagne and looking at fireworks. To me all this only a reminder of another lived year and that I'm getting older. The Norwegian blogger, Magnhild, share my views on New Year's Eve. We both acknowledge that we have done the same things this year as many other years, has the same job and socialize with the same friends. Everything has become a pattern of habit. We do things simply because have got used to them. 

A couple I know is planning to travel around the world for half a year with the family as a way to find back to each other and to break a pattern. I envy them, and wish I had the opportunity to do the same. Still, you don't have go around half of the world to get out of a pattern. In February I'll experience the premiere in a local theatre production. It's new and exciting, and I look forward to it. And I think most people need to have goals like this. Something to look forward to. The Norwegian TV-host Anne Lindmo said in an interview once that when she gets a a 'scary' challenge, there is a deep urge within to accept it just to see if she can do it. I think that is a nice motto to live by. 

Tweet