Jeg vil ikke være den stygge

Haha! Tusen takk til Linda Neidenstam som virkelig treffer spikeren på huet med denne stripa. Det finnes vel knapt jenter som er over 30 som ikke har hatt liknende samtaler. En finner likhetstrekk med de ulike karakteren og fordeler hvem som er hvem. Og Miranda er kanskje den stygge, men også den KULE! Og alle vil være Carrie, selvfølgelig. Men det er fordi hun har så mange kule sko. 

Tweet

Kobi Levi

Noen ganger slår kreativiteten skikkelig kollbøtte på seg og tar helt nye veier. Kobi Levi er en israelsk herremann med utdannelse innen design og kunst, og spesialisert seg på å desgine sko som en ikke akkurat finner på Skoringen. Etter mitt skjønn er resultatet er både humoristisk, surrealistisk og ikke minst; helt fantastisk! Skoene er kanskje ikke så brukervennlige (har ikke prøvd), men synes det er helt nydelig at noen tenker så langt utafor boksen. Besøk gjerne bloggen til Kobi Levi ved å klikke på denne linken! 

Les også:

• Ben Heine bruker folk i maleriene sine. Se resultatet!! 
• Les om den store post it-krigen på Bjørkelangen videregående skole før jul
• Noen har malt en penis igjen. Jaja. What else is new, liksom? 

Tweet

Vintage marine

Kate Middleton er etter hva jeg kan forstå en av den beste i England til å kle seg. Nå er dama på en liten rundtur i Canada, og det ene flotte antrekket etter det andre hopper ut fra kofferten hennes. Det sies at hun er glad i marineblått, om dèt har sammenheng med at hun nå er kongelig - eller om det henger sammen med at hun faktisk liker det vites ikke. Dessuten har jeg litt moro over at hun som 'ei jente av folket' er milevis foran i eleganse enn prinsens kusiner. Nå skal visstnok Beatrice få hjelp av en eksepert til å kle seg bedre. Men hun får ikke lenger livvakt døgnet rundt da, så et sted spares det jo inn for dårlig smak. I helga var Kate og jeg 'sisters in spirits' med tanke på påkledning. I fjor fikk jeg tak i en nydelig danske vintagekjole på finn.no - og den sørga jeg for å få brukt i et bryllup. Kjolen har strikk i livet (veldig smart når mye mat skal spises) og har sølvtråder i stoffet.

Egentlig var jeg ikke spesielt begiestra for lengden på kjolen, syntes beina blei litt korte. Og derfor kompenserte jeg med glitterpumps for å komme opp i høyden og for å få litt lengde på undersåttene. Smykket er kjøpt etter et dødsbo og derfor har jeg ingen anelse om hvor det kommer fra og hvor gammelt det er.

Tweet

Trillende pensumkoffert

Nå vurderer jeg å ta i bruk en trillekoffert for ikke å ødelegge ryggen og nakken i Oslos gater. Allerede har pensumlitteraturen fysisk hopa seg opp, og typisk nok så skal omtrent all litteraturen brukes samtidig - hvilket innebærer at den må være med overalt. På tirsdag fikk jeg et nesten-ryggkink av å hale rundt på en tung pc-veske proppende full av en pc (naturlig nok) og tungvekterne innenfor pensumlitteraturen; kompendier.

Alternativet til kofferten er ryggsekken, men ettersom jeg ikke har en mikro-laptop, så får den ikke plass - og da er jeg like langt. Det er her da mulig å utstyre seg sjøl med en stor fjellsekk, men noe sier meg at det ikke korresponderer helt godt med høge hæler. En trillekoffert er jo langt mer matchende!

Jeg ser også for meg flere fordeler med en trillende pensumkoffert, blant anna kan en pakke med seg ting av mer kosmetisk verdi samt mat og drikke til å være borte en hel dag. Med det nomadelivet jeg lever om dagen, så er jo ingenting bedre enn en koffert på hjul!

Tweet

Hippe Mozart

I sommer var jeg og reisefølget mitt en snartur innom Salzburg - og sjøl om det er nærmest uhøflig å reise til en slik vakker by på dagstur, så gav byen gjenklang i et stadig voksende hjerte for tysktalende land.

Det skal sant sies at det vrimla av turister der og gatene er så trange at en strengt tatt må være strategisk i sin gange for å unngå kollisjoner og tråkking på tærne. Dessuten fester stillettene seg raskt i ristene som har unormalt store mellomrom mellom stengene.

Jeg er av den oppfatning at det er en turistplikt å smake lokale matretter og lokalt drikke. Da det var mattid, så gikk jeg rett på en slags oransje pølse med sterk sennep i grov og fin variant - samt revet pepperot (?) som svidde nesehår og løsna ørevoksen. I tilleg blei det servert hvitt brød. Og det var det.

Salzburg er jo Mozart sin hjemby - og alt som foregår der er i hans ånd - alt fra sjokolade, til kaffe til statuer. Foran den berømte Mozart-statuen sto en trassig og tro hippe av beste 68-generasjon med langt hår og hullete gitar - og sang avslepent og drøvtyggende på en gammel klassiker. Så kontrastenes tid er ikke over!

Som en trofast Sound of Music-entusiast, så lette jeg febrilsk etter stedene som opptaka er gjort. Men det var lettere sagt enn gjort, og ikke har turistnæringa lagt opp til en Sound of Music buss-tour for slike entusiaster som meg. I New York City finnes det et slikt tilbud som tar deg med til steder det er gjort filmopptak. Noen ganger føles det som om USA ligger et hestehode foran.

Tweet

Snehvit og de høye hælene

Ingenting var mer irriterende i tenårene å ha ei venninne som blei gyllen brun bare ved å stikke nesa ut i sola. Perfekt Syden-farge bredte seg utover i høg hastighet og satte griller i eget hode. Det resulterte i at jeg utsatte kroppen for iherdig soling med lav solfaktor over noen dager, for å henge med Syden-fargen til venninna. Merkelig nok tok jeg henne aldri igjen, med så heller ut som en lyserosa griseunge med bikini. Som voksen har jeg kommet til enighet med meg sjøl om at jeg blir aldri brun, men at det er helt ok. Siste gangen jeg var solbrendt var på en Florida-ferie som stor tenåring, der ryggen fikk ei hard natt etter uvøren tilstedeværelse i steikende sol over flere timer. Den natta sverga jeg på aldri mer skulle denne kroppen bli solbrendt, og det har jeg holdt til dags dato. Og når alt kommer til alt, så synes jeg at en skal omfavne sine særpreg - og heller utheve dem. Derfor er Snehvit-huden alltid på plass, uansett hvilken årstid det er. Og jeg passer godt på den.

Et anna tilbakvendene tema er høge hæler. Hvis noen skulle være i tvil, så er jeg glad i bruke sko av sådan art. Det er mange fordeler med det; 1.) En blir høyere 2.) Holdningen blir bedre 3.) En ser slankere ut. Innvendingene er at en ødelegger beina og havner i rullestol som 50-åring. Dessuten er det upraktisk. Men jeg er nøye med å gi beina hvile fra høyden så ofte som mulig. Hjemme rusler jeg stort sett rundt i slippers f.eks. Dessuten har jeg funnet ut at ting kan ikke alltid BARE være praktisk, det blir jo altfor kjedelig.  

Tweet

Jordbærpikene

Etter en periode med grubling har jeg kommet fram til at handlesentre er harry. Det er fryktlig praktisk, men utover det så er det rimelig sjarmløst å vasse rundt på et senter. På lørdager er det strengt tatt plagsomt å være der, da spesielt i førjulstider, hvor andre besøkende enten puster deg i øret eller stjeler varene ut av handlevogna di. Likevel hender det jo at en må sette sine bein pent og pyntelig på innsida av et handlesenter, og for et par uker sia dro jeg til Triaden (etter et godt tips på en god skomaker) for å fikse et par skohæler. Jeg har etterhvert fått et svært personlig forhold ting jeg har på meg, og oppsøker gjerne en reperatør istedenfor å kaste. Denne skomakeren gjorde en  utmerket jobb og kan anbefales. (Men hvor har det blitt av SYDAMA?!?!). Jeg måtte vente en stund på å få skoene tilbake, og i mellomtida brukte jeg tid på å vandre hvileløst rundt i butikker og glane andre medkunder i øynene for kun å få tomme blikk tilbake (må være noe med kjøpesenterlufta, trur jeg).

Jeg fant fort ut at den beste måten å få tida til å gå på er å spise. Derfor begynte en prosess med å lokalisere og vurdere kjøpesenterets spisesteder. Etter ei kort sonderingsrunde, så fant jeg ut at det var et sted som veldig mange andre kundefrender satt (og det bruker stort sett å være en god pekepinn) - og det var på Jorbærpikene. Konseptet er "more the merrier" der hele diskområdet var fylt til randen med godsaker av ulik karakter. Da det blei min tur i kassekøen, blei jeg bare stående og glane på alt som kunne kjøpes og spises - og måtte få sakkyndig hjelp til å bestemme meg for en lunsj. Endte opp med en type kyllingpanini med grønnsaker og bacon, som smakte godt over middels bra, fordi kassadama forstår jeg var sulten. Etter å ha spist på meg litt sjøltillit, gikk jeg og bestilte meg eplekake og en kjærlighet-på-pinne og fikk gratis kaffe med på kjøpet.

Interiørmessig hadde spistedet sin "greie" (som ikke er en nøyaktig definisjon, men som alle likevel forstår) - med jordbæra som tema og rødfargen som gjennomgående. De solgte rød godis, hadde røde desserter, alle kakene var pynta med jordbær, plakatene var røde og det samme var bærebrettet. Alt var gjennomført, og når maten var god og betjeninga hyggelig - så forstår jeg litt mer av åffer det var folketomt på de andre spisestene.

Tweet