Når jeg ser på sommerreklame for Hennig Olsen-is på TV, så skyller ei bølge nostalgi inn over meg. Og den nostalgien rekker liksom helt tilbake til mine besteforeldres barndom; bukseseler, sixpence og råvarer i isen. Det var ei tid hvor alt var naturlig og fint, og alle spiste tydeligvis Henning Olsen-is.
For et par uker sida kjøpte jeg en Friskis fra Hennig Olsen. Jeg hadde ei forestilling om at den måtte være mye bedre enn billigis fra Isbilen ettersom de har reklamert så fint for dette med gamledager. Dessuten inneholder Rulloisen fra Isbilen skokremmiddel. Og jeg kunne ikke forestille meg at noe slikt ville opptre i nostalgiske Hennig Olsen. Det blir litt på samme måte som å si at det ikke var Astrid Lindgren som skreiv Pippi.
Og det var litt den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest hva isen inneholder. Hele seks ulike e-stoffer, og en av dem var skokremen. Skuffelsen var ikke til å bære. Eller briste.
