På lørdag kom det et par småbjeff fra meg om folk som labber rundt på senteret istedenfor å titte innom Stassjon på julemarked. Der var det bål i gryte, trivelige folk, fine ting i butikken og Team Søndre som sang julesanger. Så jeg tok meg den frihet og filme litt. For dette er hva som gir meg julestemning!
Jeg aner ikke hvor resten av Spice Girls befinner seg, mulig de ikke er flinke nok til å synge eller har røket uklar med med disse to - MEN du verden hvor bra Mel C og Emma låter i denne duetten. Jeg er imponert, jeg! Altså, det har IKKE gått meg hus forbi at Mel C har et sangtalent, men jeg har tvilt litt på om de andre har det (#kremt).
Uansett, nå er singelen 'I know him so well' fra Chess altså ute. Og etterhvert kommer det også et album med disse to. Mulig jeg må en tur på iTunes, gitt!
Denne lille perla av ei låt er nok best kjent i Marilyn Monroes tolkning. Men opprinnelig blei den skrevet av Cole Porter til Broadwaymusikalen 'Leave It To Me'. Og så har en haug kjente folk gjort sine tolkinger av den i etterkant. En av de bedre er Sophie Milman, russiskfødt jazzvokalist med hele seks utgivelser bak seg. Enjoy! :)
Gwen Stefani har aldri vært min store favoritt vokalmessig, men 'Don't Speak' er ei veldig bra låt. Og den er enda bedre med Glee-gjengen! Lea Michele, Darren Criss, Chris Colfer og Corey Monteith synger margen ut av kroppen her.
Min nye favorittmann,Hugh Laurie, har tydeligvis også andre talenter enn å spille gretten doktor i 'House'. Han er en veldig dyktig pianist og sanger! Og han og jazzhobbiten Jamie Cullum har gjort en duett sammen; Ray Charles' 'Hallelujah, I love her so'. Og det som er så utrolig søtt er at både legen og hobbiten har døtre, så de synger like mye til sine egne barn som til den innsamlingsaksjonen for vanskeligstilte barn som de er med på samle inn penger til. Også er det ganske gøyalt at det IKKE er jazzpianisten som sitter ved pianoet, men Hugh Laurie.
I november kommer det en helt egen Glee-episode med bare Grease-låter! Så for alle oss som drømte om hårfett, Pink Ladies og Danny Zuko som små, så er det bare å glede seg. Glee-gjengen har allerede snust litt på låtmaterialet i en tidligere sesong, men nå blir det altså en helt egen episode. Helt nydelig. Jeg håper på flere slike temaepisoder!
Så da er det bare å si som Danny: 'You just can't walk out of a drive-in!'
Adeles bidrag til den siste Bond-filmen har blitt kritisert av norske musikkanmeldere for å være kjedelig. Jeg er ikke enig! Med 'Skyfall' så hører en straks at dette er ei Bond-låt med sitt suggerende uttrykk, messinginstrumentinnslag og tilogmed litt korsang! Med en gang jeg hørte den, så visste jeg at dette er ei Bond-låt. Litt på samme måte som en hører ei Abba-låt på radio. En hører bare at det er Abba. Fascinerende, egentlig.
Så Bond kan trygt gå premieren i møte med musikalsk ryggdekning. Jeg gleder meg til å se Daniel Craig lappe til skurker, løpe svett rundt med møkk i fjeset og ei snerten dame hakk i hel. Topp underholdning! Også håper jeg at Bond kan være blond en god stund til. Det kler ham.
I gårsdagens episode av 'Glee' sto Coldplay på menyen. Har et litt ambivalent forhold til bandet, liker noe av det de kommer med - og hater andre ting. Chris Martin er forøvrig er skikkelig fin fyr med sjarm omtrent til månen. Men så fort Glee-gjengen får kasta seg over et låtmateriale, så blir det gjerne bra uansett. Og 'The Scientist' er faktisk ei veldig bra låt! Kos deg med tolkninga.
Av en eller annen grunn går det mye i 80-tallsmusikk om dagen. Litt tilfeldig, men Glee er i gang igjen med ny sesong - og i forrige episode hadde Darren Chris ei nydelig tolkning av låta 'Everybody wants to rule the world' av 'Tears for Fears'. Jeg skal ærlig innrømme at det er en popduo som har gått meg hus forbi (til tross for 22 millioner solgte plater), men det er aldri for seint å oppdage ting og tang! Dessuten er det slik at Glee-gjengen ofte er bedre enn originalen. Ikke at det er tilfelle her, kanskje. Men unektelig ei bra tolkning :) Enjoy!
Den eneste grunnen til at jeg skulle se på Skavlan i kveld var Bjørn Ulvaeus. Jeg er fremdeles offentlig fornærma over at Abba kasta inn håndkleet da jeg var to år og hadde noen mulighet til å få oppleve dem live. De burde arrangere en konsert KUN for oss som av biologiske grunner er født for seint. De lever fremdeles i beste velgående alle sammen og er ikke uvenner. Hva er greia, liksom?! Få rompa i gir! Jeg kommer!
Nå blei ikke Abba nevnt overhode på Skavlan. Bortsett fra Agnetha i en halvmorsom bisetning om at Bjørn var ungkar i ei uke mellom sine to koner. Men noe som virkelig blei nevnt var mormonere. Gosj, så veldig pinlig når en evolusjonsteoretiker hamrer løs på en mormoner og kaller religionen hans for oppspinn og tull, men samtidig forteller at han tar av seg skoene i buddhistiske templer. Mine to første tanker var; 1.) dette var fryktelig lite taktisk (all sympati havner hos rockegutten) og 2.) hva ville du gjort i en mormonerkirke?!?
Jeg kjenner et par religionsskeptikere sjøl (Dawkins er ikke aleine her i verden). Og noen hopper ut av skapet ala Dawkins og skal fortelle deg hvor tåpelig din religion er, mens den andre har en langt mer ydmyk tilnærming. Men greia er at tro handler om følelser, og derfor må skeptikeren respektere den troende, og den troende må respektere skeptikeren. Dawkins har sikkert rett i påstandene sine, men det hjelper ikke så lenge han ikke fikser takt og tone.
Oioioi! Spennende Glee-plakater for kommende sesong har kommet. Rachel og Kurt med hver sin frihetsgudinne på knollen, og Kate Hudson spiller en brutal scenekunstlærer. Dette bør bli konfliktfylt! Jeg ser mest fram til spektakulær sang (både solo, duetter & kor!) og tøffe dansenummere og opptredener, riktignok. Og litt sånn romantisk kliss funker også greit, men det er musikken som er høydepunktet!
Tidligere har jeg hatt det veldig moro med Tone Damlis siste musikkvideo Look Back. Eller, rettere sagt; kanskje helst Terje Sporsems parodi! Den er til å le seg fillete av! #glis
Det er ingen tvil om at Tone er en liten parallell til USAs Britney; starter som uskyldig skolepike og plutselig en dag er det trutemunn og slørete blikk. Misforstå meg riktig, men Tone er sjeldent vakker. Ikke veldig spennende, men pen. Og hun har faktisk snev av et sangtalent. Ikke slik som Marit Larsen og Susanne Sundfør, men likevel. Og nå skal hun være Idoldommer i neste sesong. Sånn musikkfaglig er det kanskje ikke all verden å hente, men jeg er helt sikker på at hun kan bidra med gode tips på kvalitet på opptreden, trutemunnføring og hudeksponering. Dessuten er hun helt sikkert en seermagnet! #sikle
Susanne Sundfør er ute med ny musikkvideo, og Dagbladet knalla til med overskrifta'Sado-og lolitasex'- og får nok en god del klikk på akkurat det.
Jeg synes ikke at den rompa som dukker opp er spesielt mye å henge seg opp i. I motsetning til Tone Damli, som bevisst spiller på sex for å selge, så tasser Sundfør rundt i en rosa pysjkjole i sin musikkvideo og spiller ei birolle i sin egen låt.
Musikkvideoen er veldig spesiell, og den plastiske operasjonen mot slutten ender med at hovedkarakteren ser ut som en kvinnelig utgave av Voldemort. Hvor provkativt er ikke det, liksom? Det er iallefall noe ekkelt over det.
En av de virkelige store gledene ved å oppdage Glee var å oppdage Chris Colfer. Den høgeste tenoren i assemblet, og som gjennom alle sesongene har gitt musikalske bidrag som har gitt meg gåsehud. Han synger som en engel! Ettersom han er født i 1990 (!), så har han ikke rukket å komme seg til noen Broadway-scene, men har til gjengjeld blitt veldig populær i Glee. Ytterst sjarmerende fyr som har sagt følgende om sitt irske opphav:
'I'm very Irish, my family is all Irish and St. Patrick's Day in my house i crazy!'
En av de mest nydelige låttolkningene i Glee har han gjort sammen med Lea Michele. Låta Defying Gravity er fra musikalen Wicked, der Stephen Schwartz står for musikk og tekst. Vanligvis er sangen framført av kvinnelige sangere, og læreren hans på videregående nekta Colfer å synge sangen. Men han fikk sjansen igjen i Glee, og det er jo lang nese til dum lærer.
Som nevnt tidligere, så var noe av det beste med famileparken Astrid Lindgrens Värd all den levende musikken. Enten det var en trubadurgjeng ved et vann eller i forestillingene. Ronja Røverdatter hadde en av de store scenene i parken med en diger borg bygga opp og et stort amfi. Utdrag fra forestillinga blei stadig spilt, og sang og musikk var et viktig innslag også her! Også dansen har sin plass. Se finalenummert på dagforestillinga i klippet under!
Den deiligste parken som jeg har vært i sommer er Astrid Lingrens Värd. Ingen skraklete karuseller, ingen plingete lyder, ingen blinkende lys. Bare en haug med utescener, spisesteder uten suggelmat og aktiviteter for barn i form av hinderløype, stylter og vannrenner. Befriende lite ståhei, bortsett fra en mamma som fika til ungen sin midt i planeten med programmet (og DET i Astrid Lindgrens Värd! Det får'n si...), så var det mye blide unger og mange blide mammaer og pappaer. Tempoet var også veldig fint; lite halsing rundt for å rekke hundreognitti aktiviteter.
Parken har teaterforestillinger kontinuerlig gående, så jeg jogga litt rundt for å få med meg mine favorittfortellinger. Friluftsteater er bare en herlig greie, og hele parken har bygd opp nydelige amfier med bygninger som en del av scenene. Barnevognmafiaen måtte trekke til seg klørne og parkere våpnene langt unna tribunen. Det betyr at mange fikk se, og alle var langt mer glade også av den grunn.
Helt tilfeldig gikk vi på denne gjengen med Lindgrentrubadurer. De sto bare her og spilte en stund til glede for alle som gikk forbi. Ikke noen forsterkere, mikrofoner eller annet dill. Bare ei tromme, en kontra, sax og trekkspill. Som de bare bar med seg videre når de var ferdige. Topp konsept med vandrende musikanter!
Kommentaren mot slutten der er veldig intern. Men veldig morsom for alle som kjenner Mikael! Til orientering :)
Det er mange som opp gjennom åra har sagt til meg at jeg er tålmodig. Jeg har en mor som blir bråsint flere ganger om dagen, en far som er sint hvert tiende år og en bror som konstant skal tirre. Den tirringa lærte jeg meg fort å overhøre, mens mammas stadige ulmende putring blei en vane. Pappa og jeg derimot blir så sjelden sinte at hvis det skjer, så løsner månen fra himmelen og deiser i bakken.
Noe av det som kan få månen til å løsne er voksne mennesker som opptrer uredelig og feigt ovenfor omgivelsene sine. Adferd som går ut på å tråkke andre ned og da gjerne i det skjulte. Og den beste låta som beskriver et slikt sinne i meg er The All-American Rejects 'Gives You Hell'. Her i en nydelig sint Glee-versjon med Lea Michele som solist. God og sint lytting, folkens!!
