I går var det spesielt hyggelig å gå på jobben da en av kollegene mine uttrykte begeistring for ullegenseren min. Den har vær et trofast plagg gjennom vinteren (sjøl det ikke har vært spesielt kaldt), og er strengt tatt den eneste ullgenseren jeg har. De har jo lett for å klø litt, og jeg har ikke overstadig begeistra for slik kløing. Denne er nesten kløfri, og ikke spesielt vennlig når det gjelder fysisk aktivitet som teaterdans, men passer utmerket rundt i kalde klasserom og andre kalde steder. Dessuten er det så fine farger på den! Merket er Sylvo Tricot, som er etter hva jeg kan forstå er et italiensk sportsklærmerke. Men det virker ikke til at det er i produksjon lenger, slik at en må på eBay for å få tak i plagg. Jeg fant mitt på Fretex. Briljant!
Ikke veit jeg hva Scissor Sisters har holdt på med de siste åra, men lungt har det vært. Derfor er det særs hyggelig at Shady Love endelig kommer trippende inn på musikkarenaen igjen. Den er IKKE like bra som monsterhiten I don't feel like dancin', men den er helt klart godkjent. Dessuten er musikkvideoen helt kongelig bra!
Her er det bare å få fart på hoftesvingen igjen og slenge seg med i discorytmene. Jeg skimter discokula i det fjerne. Yay!
Det er en amerikansk tradisjon jeg virkelig er misunnelig på, og det er det lille hoffet som bruden har med seg på bryllupsdagen. Jeg er litt usikker på om alle er forlovere, eller om de bare er til utstilling, men det må være fantastisk å være brud og ha et arsenal av damer rundt seg på en slik høytidsdag. Da kan det omtrent være umulig å få kalde føtter. Og stakkars brudgommen, han må stå til rette for en hærskare ilske damer hvis ting går skeis. Skulle jeg vært brud i morgen, så ville jeg helt klart ha utstyrt meg med MANGE bridesmaides. Og de skulle hatt hoggtenner alle sammen.
Nuvel. Denne jula blei det en del filmtitting på kveldene, med varierende hell av filmvalg riktignok, men 'Bridesmaids' var et av de mer interessante valgene. Seks damer i samme filmbuketten lager en komedie om det å gifte seg. Eller rettere sagt; om alt det som kan skje med en brud i forkant av et bryllup. Manuset er skrevet av bl.a. Kristen Wiig (som norske medier var pinlig opptatt av hadde norske røtter), men hun spiller også hovedrolla som Annie. Nå er det riktignok ikke Annie som skal gifte seg, men venninna hennes; Lillian. Men Annie velges til 'maid of honour', og kort fortalt er det den personen som skal finne på alle de gøyale tingene med bruden i forkant av bryllupet. Og da er ikke filmen mer vanskelig av seg enn at det er det færreste av de gøyale tingene som går helt etter planen, og ender med varierende katastrofer og at vennskapet blir satt på prøve.
Jeg har litt vanskeligheter å godta 'Bridesmaids' som en komedie, sjøl den blei lansert som det. Den innehar definitivt elementer av komikk, og det er en viss doscene der som aldri kommer til å forsvinne fra hukommelsen noen gang, men en ligger ikke på ryggen og gapskratter av alle morsomhetene. For den er ikke morsom. Kristen Wiig er definitivt søt og sjarmerende på alle vis, men plottet er forutsigbart og løfter ikke fortellinga til å være noe å le av, heller. Likevel, masse kudos til at seks damer står i bresjen for prosjektet. Det er vågalt å prøve. Dessuten er det befriende å se rynker og føflekker overalt. Jeg savner det i amerikansk film.
Filmens store stjerne er Melissa McCarthy, som jeg ved en liten uheldig feiltagelse i bilderedigeringa greide å kalle Sookie McCarthy. Det stemmer jo sjølsagt ikke, men hun spilte Sookie i tv-serien 'Gilmore Girls' som gikk på skjermen i mange år - og som jeg glodde trofast på. Sookie er en forholdsvis kjatrete karakter med slitsom stemme og stor lidenskap for kaker. Kontrasten ligger i at skuespilleren i 'Bridesmaids' spiller en heller mandig dame med djup stemme og sans for grove vitser. Overraskelsen var å finne ut at McCarthy har et så stort spekter å spille på.
Ettersom jeg synes bloopersene er morsommere enn sjølve filmen, så legger jeg ved en link der du kan se alle de gøyale tingene som skjer bak kamera. Noen ganger er det underholdning god nok!
I always envied the American tradition to have many bridesmaids when you get married. How wonderful to have a whole court around you on this abnormal day. This Christmas I watched 'Bridesmaids', a movie that shows how bad things can go with the 'wrong' maid of honour. Kristen Wiig is one of the script writers and plays Annie, the bride's best friend and a little bit out of the loop when it comes to arranging pre-wedding activities.
The film was launced as a comedy, but I can't exactly understand why. It certainly has comic elements, and except from the toilet scene, I didn't laugh my shirt off once. But I give credit to the actors for trying, and especially Melissa McCarthy who wonderfully plays the masculine woman Megan. A great character.
Fyrverkeriet gikk til himmels i år like trofast som alltid. Folk kravler seg ut av husa sine med sjampanjeglasset i hånda og jubelen over hvert fargerike stjernesmell i den andre. Likevel går jeg alltid det nye året i møtet med en viss tristhet der jeg står med et halvbrendt stjerneskudd i neven og kikker opp mens det kryr av mannfolk med lighter rundt i veien. Nyttårsaften skal liksom være ei feiring av det året som er gått samt ønske det nye velkommen, og alt sammen skal være så stor stas. Jeg synes ikke det er så stor stas. Hvert smell der oppe på himmelen er en påminnelse om at et nytt år er over og kan ikke leves om igjen. Hvert stjerneskudd som slokner minner meg behørig om en ny stein i alderstårnet er lagt.
Bloggeren Magnhildskriver at hun gjør de samme tingene nå som hun gjorde for ett år sia. Den samme jobben, de samme vennene og de samme navna i telefonlista. Det har med andre ord ikke skjedd all verden. Den berømmelige tralten går ustanselig, og til slutt blir en bare vant til den fordi alt blir vane.
Et vennepar lurer på om de skal ta med seg sine to små barn og reise på et lengre turopphold i utlandet. Farte fra kontinent til kontinent, oppleve og nyte. Først og fremst for å finne tilbake til hverandre, men også for bryte ut av et mønster og kjenne livsnerva slå salto i ryggraden igjen. Jeg kjenner en misunnelse kryper opp langs øra fordi de våger å gjøre noe slikt, og fordi en sjøl så altfor fort setter livet på rutineautopiloten. Hadde jeg hatt mulighet, så ville jeg gjort akkurat det samme.
Nå trenger en riktignok ikke reise jorda rundt for å sette livet i førstegir igjen. Langt mindre prosjekter er mulig å gjennomføre, og for mitt vedkommende blir det å få være med på min første teateroppsetning (bortsett fra å være busk i skoleteateret). Det blir uvirkelig spennende, og sikkert i overkant slitsomt. Men jeg gleder meg, og det er viktigst. Og det trur jeg er viktig i alle liv; ta noen utfordringer og å ha noe å glede seg til. Programleder i NRK, Anne Lindmo, sa en gang i et intervju at hver gang hun får/oppsøker ei skummel utfordring - så må hun bare ta den for å se om hun klarer. Det er et slags motto jeg har prøvd å leve etter det siste året. Og som kanskje gjør at jeg var kanskje litt mindre trist under fyrverkeriet i år enn tidligere.
I feel rather stupid every year when it comes to the celebration for New Year's Eve. People har
happy and want to say good bye to the old year and celebrate the new one by drinking champagne and looking at fireworks. To me all this only a reminder of another lived year and that I'm getting older. The Norwegian blogger, Magnhild, share my views on New Year's Eve. We both acknowledge that we have done the same things this year as many other years, has the same job and socialize with the same friends. Everything has become a pattern of habit. We do things simply because have got used to them.
A couple I know is planning to travel around the world for half a year with the family as a way to find back to each other and to break a pattern. I envy them, and wish I had the opportunity to do the same. Still, you don't have go around half of the world to get out of a pattern. In February I'll experience the premiere in a local theatre production. It's new and exciting, and I look forward to it. And I think most people need to have goals like this. Something to look forward to. The Norwegian TV-host Anne Lindmo said in an interview once that when she gets a a 'scary' challenge, there is a deep urge within to accept it just to see if she can do it. I think that is a nice motto to live by.
Det å komme inn i kinolokalet til vår tids store kjærlighetsfortelling er det samme som å gå inn i en eim av lengsel etter stor kjærlighet. Der nede i kinosetene sitter det store og små krigere som forsvarer retten til å drømme om en kjærlighet som garantert er helt hinsides all virkelighet. Twilight handler ikke om fortellinga er god eller dårlig, men om retten til å kunne drømme.
Når VG og Dagbladet kaster sine terninger, så visste jeg allerede i fjor at utkommet ville bli dårlig. Uansett hvor bra eller dårlig skuespillerne presterer, uansett hvilke filmtekniske grep som gjøres eller hvordan regien er. Årsaken er fordommene mot melodramaet ligger i alles beinmarg som noe som ikke skal likes. Og det ER ingen tvil om at fortellinga om Bella og Edward er stereotyp, klisjèprega og ikke minst; ekstremt melodramatisk. En må være rimelig 'out of the loop' for ikke å få med seg det. Men det er jo slik den litteraturen skal være! Da jeg var midt i fjortisperioden, så leste jeg tre bøtter i uka med liknende litteratur. Eneste forskjellen var bare at de mannlige hovedkarakterene kunne ikke hoppe rundt i tretoppene eller plutselig blei til store bikkjer.
Twilight er et trygt univers. Alt ordner seg til slutt, kjærligheten overlever de utroligste utfordringer og leseren får alltid det han vil ha. Jeg er djupt uenig alle kritikere som mener at skuespillet er slett, ut i fra hvor lite de har å spille på - så synes jeg klarer seg mer enn bra nok. De lever opp til den forventninga som eksisterer hos publikum, og det er jo derfor kinosalene fylles opp hver gang det er ei premiere. Og hvis ikke skuespillerne ikke hadde gjort en god jobb, så hadde heller ikke publikum funnet veien til kinolokalet. Enkel logikk.
'Breaking Dawn' er ikke på noen som helst måte ulik sine forløpere på lerretet. Det er dramatikk, romantikk og etikk pent pakka inn uten altfor kompliserte knuter på pakkebåndet. Dessuten mener jeg alle som er så kritiske til melodrama kan pent holde kjeft fordi målet denne litteraturen er ikke at den skal avsløre noen sannheter om livets store spørsmål. Snarere tvert i mot; den skal fylle et behov om å kunne drømme seg vekk fra virkelighet.
A couple of weeks ago I went to the cinema to watch 'Breaking Dawn' with four other gals. It happened to be a weird experience to walk into a teenage, almost forbidden, to walk into a room filled with teenage girls that hungered for romance.
I've always been irritated by film reviewers that criticise bad acting. Taken into consideration that the actors have almost nothing to act on, I think they do a really good job. Because their job is to fill the audience's expectations, and since the audience keep coming back - I guess the actors have succeeded very well.
Twilight's goal is the opposite of good quality litterature; not advanced and dosen't reveal deep secrets of life. Twilight is to make room for dreaming of eternal love, of escaping the reality for a while. I read tons of litterature like this when I was a teenager, the only difference was that the male characters didn't jump around in the tree tops or suddenly changed into big dogs.
Dette svibelkrattet kjøpte jeg for noen dager siden. Ikke veit jeg hva slags veksthormon de går på, men i løpet av ett døgn så forvandla de seg fra søte, små løkknoller (med litt grønt på toppen)- til å bli et stort buskas like vindskeivt som Piza-tårnet. Målet var egentlig å ha buskaset på bordet sammen med ribba, men har innsett at det kan gi visse utfordringer. Blant annet kan det bli vanskelig å se hverandre over tretoppene, og jeg er heller ikke sikker på om de er giftfrie. Min erfaring er at hvite blomster som lukter godt (les liljekonvall) kan være skumle. Og ettersom svibler tydeligvis er i overkant frimodige, så kan jo noen av gjestene få en liten visitt på tallerkenen - og det igjen kan gi en interessant julekveld. Bare navnet på planta i seg sjøl tyder på at den har skumle hensikter.
Derfor er ny svibel kjøpt inn. Og denne er degradert til vinduskarmen. Og hele huset lukter svibel. Nice.
In Norway it's a tradition to decorate the home for Christmas with hyacinth. Thise little green platns start out as small and cute corms, and suddenly the grow like Jack's beanpole. These four little fellows are also lopsided as the the tower in Piza. I didn't know what to do about it, so I bought a new one for the Christmas table.
Vegard Ylvisåker kunne sikkert vært en fantastisk smørsanger med vindmaskin og klisjètekster. Fyren er pen nok, har talent nok og er musikalsk nok. Derfor er det så fantastisk at han disser hele konseptet, slik han gjør i 'Stonehenge'. Hele konseptet er til å få magekrampe av!
The fantastic Norwegian comedians Vegard and Bård Ylvisåker are fantastic musicians and artists with a humouristic touch. Vegard has the talent and the looks to become a crooner, in the same league as Josh Groban, but instead he makes a music video that disses the genre and fills the song with laughable content on how Stonehenge was built. The famous blogger Perez Hilton has also discovered the brothers' talent, and wrote a review on themin September on his blog.
Jeg anser meg ikke som en moteslave. Jeg går ikke pålavkarbodiett. Men når ei Billabongbukse henger rett foran nesa på meg hos Fretex, så skal det ikke veldig mye til før den havner i posen. Spesielt ikke når den passer! Jeg var rykende fornøyd da jeg rusla ut av butikken med ei rutete, brun Billabongbukse i beste curlingstil for noen uker tilbake og så for meg et langt og lykkelig liv med den buksa.
Fram til nå.
Da jeg skulle sette meg foran pc-en så spratt knappen av og trilla bortover golvet. Jeg følte et øyeblikk at buksa prøvde å si meg noe. Noe kryptisk og hintende. Noe som ingen damer ønsker å vite. Noe som er skambelagt. Noe som absolutt ikke må skje! Etter intens studering av knapp og bukse, så fant jeg ut av det inntrufne skyldtes en dårlig tråd. Og nå skal knappen tilbake på på plassen sin. Med broderingsgarn.
A rather clammy moment to get busted by your boyfriend.
Jeg trur det fleste jenter i alle aldre har en eller annen slags våt drøm om Mr. Darcy fra 'Pride and Prejudice'. Colin Firth greide liksom å få oss til å kravle rundt på golvet og jamre av lengsel der han sprada rundt med ridebukse og rufsete linskjorte. Og sjøl om det ikke var han som faktisk hoppa ut i det vannet, så er det han som går rundt i de våte klærne etterpå.
Nå har riktignok Larmoa fått sitt Darcy-øyeblikk på en pub, som student, i London. Jeg er evig misunnelig, og håper at noe liknende kan skje med meg en gang i nærmeste framtid. Slik at jeg slipper å sitte og slikke på flatskjermen i mange år framover.
I think every girl has some sort of a dream fantasy about Mr. Darcy in 'Pride and Prejudice'. Colin Firth made us crawl around the floor, moaning with longing when he is strutting along in his riding breeches and scruffy white shirt. Even though he didn't do the plunge, he is the one walking around with the wet clothes afterwards.
The illustrator Larmoa got her Darcy-moment in a pub in London when she was a student. I'll envy her like forever, and hopefully will something like that happen to me in the nearest future. I'm still licking my flat screen.
Jeg erklærer herved at nå har jeg produsert et kort. Det er liksom ikke den sida av meg som har fått mest oppmerksomhet den siste tida, sjøl om jeg godt kunne tenkt meg å lage millioner av kort. Istedenfor furter jeg over at døgnet har for få timer, og håper på at det blir mulig å lage noen julekort kommende uke.
Dette kortet er egentlig ikke noe hokuspokus. Jeg har valgt å kalle det 'Gutt på sopp', og forklaringa på det vel rimelig åpenbar. Motivet er fra La Blanche, et tysk selskap som produserer opp blant annet stempler med eventyrinspirerte motiver. Tim Holtz har lenge vært begeistra for produktene, og var på besøk hos eieren i fjor. Han skriver på bloggen sin at hun lager produkter som er 'genuine, smart and creative.' Og det er er jeg enig i! Motivene er flotte. Det eneste som er et lite minus er at stempla fungerer best på glossy med vannfast stempel. Jeg har riktignok ikke prøvd ut med andre type stempler med andre typer ark, men de er silikonbaserte og da sier det seg litt i grunne sjøl.
På dette kortet har jeg stempla gutten med svart og laget bord av rødt. Deretter lagt det på et svart panel og montert det opp på et kort. Perlene er fra et barnesmykke kjøpt på Nille. De har jeg svampa med vannfast stempel i rødt.
Finally I've made a card again! This is a motiv from the German La Blanche and I've used it on glossy paper. The pearls are from a children's necklace I bought at Nille
Som datter mener jeg at det er viktig å gjøre hyggelige ting med sin mamma. Som takk for alt slit og strev opp gjennom alle år. Så derfor jeg inviterte jeg med mamma med på teater, der jeg bestemte hva vi skulle se og hun betalte maten. Helt ypperlig ordning.
Jeg har i lengre tider hatt lyst til å se musikalen 'Next to Normal'. Mest fordi kritikkene har vært så gode, og flere jeg kjenner (som har sett den, that is) har gitt den gode skussmål. Etter noen runder på teatrets hjemmeside, så var billetter bestilt og jeg klar for en kulturell aften i hovedstaten med moder'n.
Men saken er at det teateropplevelsen blei ikke helt som forventa. Og jeg har alltid høge forventninger til oppsetninger på Det Norske Teatret fordi de pleier å være veldig bra! De to siste forestillingene jeg har vært på, Evig Ung og Den Hemmelige Hagen, var praktforestillinger på alle mulige plan. Nå har jeg ikke noe problem med å innse at 'Next to Normal' er et krevende stykke både musikalsk og tematisk. I utgangspunktet er det et vågestykke å lage musikal om bipolar lidelse som ender med en noe fragmentert familiestruktur. Mesteparten av dialogen synges, og sangen kommer i alle varianter; kanon, flerstemt, solo, duett og en haug med sjangre. Men jeg synes det er veldig merkelig at regissøren har instruert skuespillerne om nærmest å raute i enkelte partier. Også synes jeg det er merkelig at miksinga ikke var bedre i partiene der skuespillerne sang flerstemt. Det var vanskelig å få med seg tekst, og gjorde at det blei det vanskelig å henge med spesielt der det var høgt tempo. For eksempel var de ti første minuttene av forestillinga stort sett løping i trapper, smelling i dører og en del sint synging, og med ullete lydbilde så greide ihvertfall ikke jeg å få med meg alt.
Heidi Gjermundsen Broch spiller hovedrolla som Diana, og er ei stjernedame, og det var ingenting i veien med hverken henne og de andre skuespillerprestasjonene fra resten av ensemblet. Hun har med seg Charlotte Frogner, Thomas Bye, Frank Kjoås, Jon Bleiklie Devik og Lasse Kolsrud, krutt og kvalitet på samme tid. Det er mye av det andre rundt jeg ikke er helt fornøyd med.
Les Akimas betraktninger om Next to Normal ved å klikke på bildet!
Artig at orkestergrava befant seg på toppen av kulissa!
I've seen the Norwegian version of the fanmous Broadway-musical 'Next to Normal'. Good actors and fantastic music, but the performance was a little depreciated because of bad quality of the sound here and there. Especially where the actors are singing together!
Denne kjolen ligger til salgs på eBay, og jeg kjenner hue går i spinn av rein lykkerus. Er ikke kjolen fantastisk?? Takk til kollega som kom til tipset. Jeg teller penger. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var Fru Skrue.
This dress is for sale on eBay. Isn't it fantastic? Sometimes I wish my name was Mrs. Scrooge McDuck.
Forrige uke så dro jeg altså avgårde med kamera og ei venninne for å delta på fotokurs hos Guro Skjelderup. Der stilte jeg med flatt batteri og batterilader liggende pent hjemme i skuffen, og endte opp med å fotografere med en litt enklere utgave av speilreflekskameraet; iPhonen.
Men lærdommen tok jeg med hjem, og i etterkant har jeg forsøkt meg på katter, kopper og stearinlys for å finne ut på skikkelig om kursholder løy eller ikke når det gjaldt de optiske prinsippene. Jeg har i grunnen kommet fram til at hun var sannferdig, men at det er mitt eget hue som kommer til kort på enkelte punkter. I dag har jeg forsøkt meg på et lys, og synes i grunnen at utfallet ikke blei så verst. Her er det snakk om stor framgang på kort tid.
Både mamma og ei venninne sendte meg link til en utlodning av denne herremannen. Jeg har skjønt at det er et slags fenomen i Hollywood at skuespillere og artister lodder ut seg sjøl for en god sak. Denne gangen skal Firth samle inn kroner til en organisasjon som heter Oxfam America, og de bekjemper fattigdom.
Jeg har veldig stor sans for engasjementet Firth utøver. Jeg har ikke fullt så stor sans for at jeg ikke har noen sjanse til å nå opp i auksjonen. Denne mannen kommer til å gå for flere tusen dollar. Og det er ei styrtrik, singel dame med silikon på rundt 45 som stikker av med ham.
Jeg får heller sette meg ned og glo gjennom 'Pride and Prejudice' for nittende gang, og furte fordi jeg hverken tjener nok penger og bor i feil land.
Det har vært diskutert her inne hvordan det i hele tatt er mulig at vampyren Edward Cullen i hele tatt er i stand til å reprodusere seg sjøl i 'Twilight' ettersom han består av støv. For det betyr vel at det er samme substans som kommer ut av *ehm' tuten?
Uansett, denne kom jeg over på bloggen til Sammensuriumshusetog måtte le litt. For det er faktisk sånn at karakteren Pattnson spiller dør.
For å følge med på Twilight-debatter på bloggen min, sjekk følgende linker:
There has been a discussion on this blog whether Edward Cullen is capable at all to reproduce himself because he consists of dust. What will come out of his...?? I came across this manipulated photo and found it funny. Pattinson's character actually dies in Harry Potter.
Mange har sikkert oppdaga at jeg har gått inn i et nytt og noe utrygt bloggelandskap ved å ta med meg kamera hist og her for å filme litt av det som skjer rundt meg samt filme litt på meg sjøl. Ikke veldig avansert så langt, men det er heller ikke målet.
Etter å ha lest forskjellige blogger for å oppdatere meg på hva andre mener om Jo Nesbøs krimserie om Harry Hole, så er det er ikke så mange som slakter bøkene hans. Men det veldig mange er opptatt av er hvorfor en 'blir hekta', og det er et veldig interessant spørsmål. For hva er det med Harry Hole som er så skummelt avhengighetsdannende? Jeg har lest siste boka i serien; 'Gjenferd'.
Kort oppsummert så handler boka om at Harry kommer hjem fordi sønnen til hans store kjærlighet, Rakel Fauke, har havna i fengsel, mistenkt for drap på kompisen Gusto. Og dermed er bøtteballetten i gang, og som den moralske einstøingen med politibakgrunn så vikler Harry seg inn i narko, russisk mafia og suspekte politiske kretser for å finne ut den virkelige sannheten om hva som skjedde med Oleg.
Groteske Nesbø Noe av suksessen bak Harry Hole er rett og slett Nesbøs evne til å klekke ut gode plott. Det er ikke så ofte at jeg som leser har 'skjønt' hva som egentlig foregår. Og i beste Agatha Christie-stil så kommer alle løsningene på siste side og leseren forstår at alle egne antagelser var jo helt feil.
Det andre er Nesbøs evne til det groteske. I 'Gjenferd' blir Harry utsatt for et angrep bakfra på en bar i Oslo der han får en kniv tredd inn i halsen. Nesbø er pinlig nøye med beskrivelsene sine, hvilket han får godt utbytte er i de mer groteske scenene. Det er en tilbøyelighet hele tida mot det sært groteske fra Nesbø som er vanskelig å finne hos andre krimforfattere.
Melodramaet i krimlitteraturen Når en ser alle Harry Hole-bøkene under ett, så burde jo hovedkarakteren vært død for lengst. Med alle de ekstreme farene som Hole konstant er i nærheten av, så er det jo nær sagt et UNDER at han i hele tatt lever. Nå vil det ikke være spesielt taktisk lurt av forfatteren å ta livet av sin etterforsker etter tre bøker, men det er påfallende hvor mye ekstremt som skjer i bøkene. Men samtidig er dette noe av nøkkelen til at en blir fanga av bøkene; melodramaet. De store og dramatiske episodene er et effektivt grep for å hekte lesere på historien sin. I tillegg må en følge med på hvordan det faktisk går med Harry og hans store kjærlighet. Vil de noen gang få hverandre?
Velskrevet Leif Ekle skriver i sin omtale av boka at 'Gjenferd' er ei velskapt og langt på vei innfrir leserens forventninger. Jeg mener at dette er først og fremst ei velskrevet bok til tross for at den har visse svakheter. Som alle Nesbøs bøker så er den rik på metaforer (sjøl der Harry , har et suggerende språk og et utsøkt plott. Ekle kommenterer at bokas fortellergrep ikke vil fungere i ei realistisk setting; bokas første mordoffer, Gusto, som på veldig kort tid får fortalt omtrent hele livshistorien sin før han dør. Dette er jeg enig i, men på den annen side er det et veldig effektivt fortellergrep for å unngå å gi ut alle korta på en gang. Min største irritasjon ligger nok mer på det opplagt banale; at når Harry må hoppe ut fra en vindu - så lander han tilfeldigvis oppi en illeluktende søppelcontainer. Eller at han går rundt med en gaffateip surra rundt halsen halve boka. Samtidig ville dette fungert utmerket i en actionfilm. Så kanskje dette er neste skritt for Nesbø? Han har i alle fall sagt at det ikke er mange bøker igjen om Harry Hole. Og det trur jeg han gjør lurt i. Det er best å gi seg på topp!
Jo Nesbø is a phenomenon in Norwegian crime litterature. In this text I comment his latest book about Harry Hole and I try to discuss why these books are so popular. I think one of the reasons is Nesbøs ablility to use melodrama rather cleverly. Harry is a loner, a police detective with a big heart and a strong morality. And he is in constant danger because of this, and it is a miracle that he is still alive. Now it wouldn't be very wise of the author to kill his own main character after three books, but all these dangerous situations raises the question; Will Harry Hole survive? And the romantic aspect; Will Harry and the love of his life, Rakel Fauke, ever have each other?
I find 'Ghost' well written because Jo Nesbø is a master at creating good plots and his ability to use rather grotesque descriptions on how to kill people. This will work out very well in an action movie, so perhaps that is Nesbø's next step? At this point Harry Hole is about to become a cartoon character in the books.
If you have read the book, or have any views on Jo Nesbø or litterature in genereal, feel free to link to my blog by using the blue link button. Then I'll visit you!
Dette er hva du trenger å gjøre: Trykk på det blå ikonet og fyll inn nickname/bloggnavn + direktelenke til dette innlegget + epostadresse (vises ikke). Du blir også bedt om å velge et bilde (select) til å ha som knapp på linklista. Velg da fotoet fra ditt innlegg som er aktuelt. Gleder meg til å høre fra deg!
