Tilbake til gamledager med Hennig Olsen. Ikke med Friskis.

Når jeg ser på sommerreklame for Hennig Olsen-is på TV, så skyller ei bølge nostalgi inn over meg. Og den nostalgien rekker liksom helt tilbake til mine besteforeldres barndom; bukseseler, sixpence og råvarer i isen. Det var ei tid hvor alt var naturlig og fint, og alle spiste tydeligvis Henning Olsen-is.

For et par uker sida kjøpte jeg en Friskis fra Hennig Olsen. Jeg hadde ei forestilling om at den måtte være mye bedre enn billigis fra Isbilen ettersom de har reklamert så fint for dette med gamledager. Dessuten inneholder Rulloisen fra Isbilen skokremmiddel. Og jeg kunne ikke forestille meg at noe slikt ville opptre i nostalgiske Hennig Olsen. Det blir litt på samme måte som å si at det ikke var Astrid Lindgren som skreiv Pippi.

Og det var litt den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest hva isen inneholder. Hele seks ulike e-stoffer, og en av dem var skokremen. Skuffelsen var ikke til å bære. Eller briste.

Tweet

Om det å ikke være en lort

Det er meg ei gåte hvorfor Astrid Lindgren aldri fikk Nobels litteraturpris. Etter å ha traksa rundt i Astrid Lindgrens Värd i to dager, så er det ingen tvil i mitt litteraturhjerte at hun må være blant de største - og da tenker jeg ikke bare som barnebokforfatter - men generelt! Men det er ikke alltid fine og flotte herrer og damner i ulike komiteer alltid forstår det. Henrik Ibsen fikk heller aldri litteraturprisen. Det er minst like rart. 

Som nenvt tidligere, så foregår det kun friluftsteater i Lindgrens park. Det gir en en slags ny dimensjon til teatret fordi plutselig er det en fugl som raper eller regndråper i håret. Nå skal det sies at jeg var nok den i hele reisefølget som var ivrigst på å komme meg rundt. Egentlig burde alle voksne ha en dag i parken i aleine, fordi barn blir slitne av å trave rundt en hel dag for å se på teaterforestillinger. De vil gjerne løpe litt, klatre litt og spise is.

Brødrene Løvehjerte er en av de flotteste fortellingene some har kommet ut av pennen til Lindgren. Hun fikk massiv kritikk (noe hun gjerne fikk ved flere av utgivelsene sine) for å skrive om døden for barn. Fordi det er faktisk slik at det er to brødre som dør i fortellinga; Jonathan og Kavring (eller Skorpan på svensk, da). De møtes i Nangijala og drar avgårde på et farlig oppdrag sammen for å redde freden i dalen de bor i; Kirsebærdalen. Derfor er ikke Brødrene Løvehjerte ei bok om bare sorg, men om å våge ting, om å ofre noe og ikke minst; håpet om etterlivet.

Jeg kom meg avgårde til dagens første Løvehjerteforestilling under oppholdet i parken, og blei møtt med en liten scene og en gressplen (som var veldig våt for stumper uten teppe) som amfi. Men den steinbrua var der og begge brødrene var ikledd blått. Altså, fargen for renhet. Legger ved et lite filmklipp fra forestillinga. Kos deg, du også!

Tweet

Filmklipp fra finalenummereret av Ronja Røverdatter i Astrid Lindgrens Värd

Som nevnt tidligere, så var noe av det beste med famileparken Astrid Lindgrens Värd all den levende musikken. Enten det var en trubadurgjeng ved et vann eller i forestillingene. Ronja Røverdatter hadde en av de store scenene i parken med en diger borg bygga opp og et stort amfi. Utdrag fra forestillinga blei stadig spilt, og sang og musikk var et viktig innslag også her! Også dansen har sin plass. Se finalenummert på dagforestillinga i klippet under!

Tweet

Trommisen er Michael med skjegg

Den deiligste parken som jeg har vært i sommer er Astrid Lingrens Värd. Ingen skraklete karuseller, ingen plingete lyder, ingen blinkende lys. Bare en haug med utescener, spisesteder uten suggelmat og aktiviteter for barn i form av hinderløype, stylter og vannrenner. Befriende lite ståhei, bortsett fra en mamma som fika til ungen sin midt i planeten med programmet (og DET i Astrid Lindgrens Värd! Det får'n si...), så var det mye blide unger og mange blide mammaer og pappaer. Tempoet var også veldig fint; lite halsing rundt for å rekke hundreognitti aktiviteter.

Parken har teaterforestillinger kontinuerlig gående, så jeg jogga litt rundt for å få med meg mine favorittfortellinger. Friluftsteater er bare en herlig greie, og hele parken har bygd opp nydelige amfier med bygninger som en del av scenene. Barnevognmafiaen måtte trekke til seg klørne og parkere våpnene langt unna tribunen. Det betyr at mange fikk se, og alle var langt mer glade også av den grunn.

Helt tilfeldig gikk vi på denne gjengen med Lindgrentrubadurer. De sto bare her og spilte en stund til glede for alle som gikk forbi. Ikke noen forsterkere, mikrofoner eller annet dill. Bare ei tromme, en kontra, sax og trekkspill. Som de bare bar med seg videre når de var ferdige. Topp konsept med vandrende musikanter!

Kommentaren mot slutten der er veldig intern. Men veldig morsom for alle som kjenner Mikael! Til orientering :)

Tweet