mandag

Mye løping i skogen, ellers bra. Jeg har sett The Hunger Games!


Det sies at The Hunger Games er det nye store etter at Twilight og Harry Potter sakte, men sikkert, vil rusle ut bakdøra. Jeg har ikke fått med meg hvor store disse bøkene har vært, og mye av grunnen er nettopp at de to foregående ikke har vært avslutta enda. Men så hadde det seg slik at ved en tilfeldighet så landa kinovalget på filmen, og jeg dra avgårde med noen venninner for å se den forrige uke. Og jeg blei positivt overraska. 

Dette er ei framtidsfortelling, og det finnes det ingen parallelle verdener - slik som i Harry Potter og Twilight. Av en eller annen grunn (som jeg ikke helt fikk med meg, dessverre) så har det som tidligere var USA blitt delt opp i 13 distrikter, og hvert år sendes to representanter mellom 12 og 18 år til en konkurranse hvor målet er rett og slett å overleve. Spillereglene er slik at det er lov å drepe hverandre, hvilket også gir god TV-underholdning ettersom alt sendes direkte i et reality-konsept. Og det er vel dette som er noe av det genuine med fortellinga; den tar opp problemstillinger med reality-sjangeren. Hvor langt går det an å strekke dette konseptet?

Heltinna er da Katniss Everdeen, som sendes som frivillig representant fra trettende distrikt fordi lillesøstera egentlig blei trukket ut. Hun er en slags kvinnelig utgave av Robin Hood ved at hun er en eksepsjonell god bueskytter samt har de riktige verdiene. Hun er modig, intelligent og oppofrende, en slags Jesus med pil og bue. Hun går ikke aktivt ut for å drepe noen kaldblodig, men må gjøre det i sjølforsvar eller for noen av de hun får en relasjon til; lille Rue eller medrepresentanten fra samme diskrikt; Peeta. Hele konseptet har tydelige henvisninger til gladiatorkampene, der publikum blodtørstige sitter og heier på sin representant eller den de har gitt sponsormidler til. For min del blei det kanskje litt mye lusking og løping rundt i skogen, mange trær som skulle klatres i og hindringer som måtte forseres. Kan lett gi assosiasjoner til alt vannet under Titanic-filmen. Det ville ingen ende ta, liksom. Men det er nydelig å se mindre kjente fjes på lerretet, slik som hovedrolleinnehaverne Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson.

Les også: 

Ajopachi-smoothie


Det går ikke en dag uten at enten VG eller Dagbladet har en eller annen greie på hvordan en kan gå ned i vekt. Du kan drikke deg slank, trimme deg slank, bli slank med mat gjennom sonde i nesa osv. Jeg blir så trøtt av de greiene der, altså. Dessuten har jeg funnet ut hva som egentlig er hemmeligheten bak et slankt liv. Etter at jeg leste boka til Mireille GuilianoHvorfor franske kvinner ikke blir fete, for noen år tilbake, så gikk det opp for meg det å holde seg slank er like mye en mental øvelse som noe annet. Smaksbevissthet, måltidsbevissthet, nytelse og ikke minst; hvordan en spiser. Franskmenn gjør måltidene til dagens høgdepunkter, maten skal nytes og fra du er liten trenes du opp i hva som er dine smaksfavoritter. Etter å ha lest boka, så slutta jeg helt med å spise ting som jeg ikke synes er godt (eller bare passe godt), måltidet skulle inntas med en viss saktehet (slik at du får muligheten til å kose deg med maten) og jeg sørger etter evne å lage i stand maten slik at den ser *eh* trivelig ut. Viktig punkt det siste der. Dessuten hjelper det godt på med litt ernæringsbevissthet. 

I dag har jeg testa ut en smoothie. Den heter Ajopachi og oppfyller alle mine krav fra smaksløkene. Den ser god ut,, og den er sunn. Sunn mat trenger derfor ikke å være kjedelig. Hah!  Det du trenger for å lage den er en blender, så hvis du ikke har; gå til anskaffelse. 

Ingredienser: 1 rød paprika, 1/2 - 1 chili (alt etter hvor mye sting du liker), 100 gr. friske jordbær, 100 gr. fryste jordbær, 2 appelsiner, isbiter (jeg bruker gjerne 3-4) og en skvett appelsinjuice. 

Gjør sånn her: 
Skrell av appelsinskallet og del appelsinene i biter. Rens paprika og del den i biter. Ha alt oppi blenderen. Vask og rens jordbær. Hell i litt appelsinjuice, og ha i friske og frosne jordbær samt chili og isbiter. Kjør blandinga til du får en glatt konsistens. 

Velbekomme! 

Les også

Figgjo Mayflower


I helga gikk årets loppemarked på Aur prestegård av stabelen, og en stor takk til Stiftelsen Aur Prestegård som år etter år arrangerer det. Jeg rakk ikke å møte til åpninga, men det ryktes at det var et bikkjeløp opp låvebrua da dørene åpna. Sjøl kom jeg en time for seint og rusla bare en runde for å se om det kunne skjule seg noen skatter innimellom alle loppene. Jeg samler ikke på vattepper, Cathrine Holm-servise eller noe av de andre store retrotrendene som til stadig skapes av bloggere, men jeg liker at ting har ei historie og at de ikke lenger kan kjøpes i noen butikk. Dessuten er det viktig etisk prinsipp med gjenbruk i steden for bruk-og kast.

Og jeg fant noe som virkelig traff nostalgibestemornerva mi. Serviset Mayflower fra Figgjo er ikke på noen trendlister, sjøl om Figgjo ruver godt i terrenget med serviser som Safran, Daisy og AnneMarie. Men jeg likte umiddelbart Mayflower og heiv meg over serviset før noen andre fikk strakt ut labben. Fikk med meg seks kopper (uten skål, dessverre) og seks asjetter. Så hvis noen kommer over flere deler enten på loppemarkeder eller bruktmarkeder, så gi beskjed. Jeg kjøper gjerne! (Hvis prisen er overkommelig, så klart). 


Jeg fikk også plukka med meg denne ildfaste forma som det står 'Made in England' på. Det er jeg fornøyd med, altså. Er egentlig motstander av alt som er 'Made in China' (og bryter regelen forholdsvis ofte, men likevel). Vi hadde slike former hjemme da jeg vokste opp. Når jeg tenker meg om så hadde vi kanskje bare èn, og den blei så mye brukt at mønsteret til slutt blei slitt av. Denne har ingen slitasje, så enten er forma veldig lite brukt eller så er den forholdsvis ny. Uansett, nå blir det matlaging med barndomsvibb! Hurra! 

Les også: 


søndag

Enda en Jennifer i Hollywood


På torsdag valfarta jeg til Lillestrøm for å se filmen The Hunger Games. Hadde egentlig tenkt til å se Snøhvit-filmen med Julia Roberts, men den var plutselig bare å finne som dubba versjon. Og det er ikke særlig spennende. Derfor blei det hurtig gjort endringer i planene, og da falt valget på denne filmen. Bøkene har vært det store etter Twilight og Harry Potter, og jeg lover å blogge mer om filmen litt seinere - men jeg må bare ta for meg hun som spilte hovedrolla i filmen; Jennifer Lawrence. 

For det første så lurer jeg på hvor mange Jennifere det er plass til i filmbyen. Fra før av har vi den o' store Friends-dame Jennifer Aniston. Så er det syngedame Jennifer Lopez, skuespiller og Ben Affleck-kone Jennifer Garner og til slutt den kanskje ikke fullt så kjente Jennifer Love Hewitt. Og nå kommer det altså en ny Jennifer på toppen av alle de andre. Hun er 22 år gammel, veldig lite amerikansk fordi hun snakker rett fra levra og her sterke meninger om kropp, slanking og kommer med freidige skotupper til magre kolleger. 

For ikke altfor lenge sia besøkte hun Letterman (som sammen med Ellen er det beste talk showet amerikanerne har å by på (bortsett fra alt i mellom, da) når det gjelder intervjuer) - og der legger den nye Jennifer ut om hvordan hun oppfører seg om en chiuaua når hun er nervøs og får klamme hender av å bli intervjua av Letterman. Intervjuet er litt langt, men ta tida - dette er et fyrverkeri!


Les også:

torsdag

Reality check



Karianne 11.09. 2001: Jeg svinser rundt som student i ei leilighet på Kjeller. Jeg skal på forelesning om engelsk grammatikk og er i full gang med å pakke skolesekken (noen studenter har fremdeles den, ja). Skrur på tv-en mens jeg gomler på ei brødskive. Skal bare sjekke om det er noe dårlig såpe som kan hjelpe meg med å slå i hel litt tid. Ved en tilfeldighet kommer jeg meg inn på CNN og ser at et fly krasjer inn i ett av tvillingtårna. Det andre står allerede i brann. Jeg skjønner ikke helt, er dette en amerikanske actionfilm som har forvilla seg inn på feil kanal? Skrur opp lyden og bare hører fortvilte mennesker skrike: 'Oh my God!! Oh my God!!'. Jeg kom meg aldri på forelesning den dagen. 

Karianne 22.97.2011: Det er fulle forberedelser til grilling med venner. Tv-en står på fordi det er Tour de France, noe av det viktigste på jord for enkelte. Farting fram og tilbake i stua for å få fiksa alt. Plutselig kommer det opp ei melding på skjermen om at det har vært en eksplosjon i Oslo. Jaha, da har vel en gassbeholder gått av da, tenker jeg - og løper videre til neste gjøremål. Så plutselig stoppes tv-sendinga fra touren, og da går det opp for meg at noe alvorlig er på gang. Ingen stopper tv-sendingene fra touren uten at det har skjedd noe av betydning. En bustete reporter dukker opp på skjermen nede ved Glassmagasinet og sier at det har vært en stor eksplosjon utafor regjeringsbygget. Ordet terror dukker opp for første gang. Det blei et litt spesielt grillselskap den dagen og den kvelden. Neste dag dro vi ut av landet på ferie. Det var væpna på politi på Gardermoen. 

Det har vært et voldsomt engasjement rundt terrorangrepet i fjor. Rosetoget rett i etterkant, minnesermonien og nå i det siste; 40000 samla på Yongstorget for å synge 'En himmel full av stjerner'. Etter 22.juli var Norge tom for roser. Du fant dem igjen utafor Oslo domkirke og ved andre naturlige samlingspunkter rundt omkring i landet. Statsledere fra fjern og nær klødde seg i huet over måten vi valgte å møte terroren. Men det viser bare at mennesket definitivt har en kapasitet til å møte det mest brutale med det sterkeste våpenet; kjærligheten. 

Det viser at vi kan, men også at vi kan også gjøre det oftere. Hvert år opplever familier minst like forferdelig tapssituasjoner og må kjempe med flere nebb og klør enn hva de egentlig har ork til for rettferdighet. Men de får ikke den samme offentlige oppmerksomhet. Rettsaken til gjerningsmannen tar stor plass i det offentlige rom, og spørsmålet om tilregnlighet er først og fremst viktig for terroristen. Henrik Syse, som må være en av Norges klokeste menn, kommenterte at gjerningsmannen på ett eller annet tidspunkt slutta å ta 'reality checks' - altså, hvordan står det egentlig til der ute? Det kan være lurt å titte ut av vinduet hvis en lurer på om det regner, ikke bare anta at det gjør det. Men den burde ikke bare gå til ham, men til oss alle. 11.september og 22.juli vil alltid bli huska på grunn av dramatikken og brutaliteten, men hver eneste dag er det mennesker som kjemper sin daglige kamp for å bli hørt. La oss ikke glømme dem. 

Les også: 

søndag

She is different in every way


Jeg er den første som synes Hollywood er den kjipeste plassen i verden når det gjelder å lage dumme remakes. Lisbeth Salander har blitt et verdensfenomen, en slags moderne Pippi Langstrømpe, både i litteraturen, i filme og ikke minst; på catwalken. Hun følger ikke stereotype skjønnehetsidealer (amen til det!), er smart, voldelig og en einstøing. Jeg liker henne over gjennomsnittet godt fordi hun er ei alternativ heltinne. Verden trenger det! 

Da Noomi Rapace tolka henne i 2009 så trente skuespilleren seg ned i vekt, piercet seg både her og der og beskrev arbeidet med karakteren nærmest som en tilstand av psykose. Filmresultatet blei av god kvalitet. Så skjer det at Hollywood vil lage sin versjon. De hanker inn Mara Rooney for å spille hovedrolla. Et godt valg å ikke caste et kjent fjes til hovedrolla. Så kliner de til med actionmannen Daniel Craig, som i stor grad bærer samme mine som i James Bond-filmene, og svensken Stellan Skarsgård til å spille skurken. Med en svenske på laget, så kan jo dette gå for å være svensk, liksom. Dessuten bryr ikke det amerikanske markedet seg, så de slipper jo unna med det. 

Filmen er mye lik den svenske produksjonen. Filmen har tidenes drøyeste voldtekstscene, og de har castet en tjukk skuespiller med krøllete hår som Bjurmann. Kanskje litt overdådig stereotypisk? Den første elskovscenen mellom Mikael og Lisbeth er også drøyere. mer naken - og et lite øyeblikk der lurte jeg virkelig på jeg befant meg i en pornofilm. Ellers er mesteparten filma i Sverige, de handler på svensk hermetikk på butikken og  kjører svenske biler. Derfor blir det bare supersnålt når alle snakker engelsk, og da til og med engelsk med utallige aksenter. Mara Rooney prøver seg med en engelsk med rulle-r for liksom å  få en engelsk med svensk swung. Daniel Craig snakker sin britiske engelsk sammen med sin landsmann, Christopher Plummer. Bare for at alt sammen skal bli litt ekstra snålt, så snakker Stellan Skarsgård da texasengelsk. 

Mara Rooney gjør en god jobb som Lisbeth. Daniel Craig har like mye sjarm som en hesjestaur, og klarer ikke helt å fange Mikael Blomqvist iboende sjarm. Men den beste castinga er gjort med Armansky, som spiller Lisbeths sjef. Goran Visnjic passer perfekt som sjef i et overvåkningsselskap!  Det er også han som har filmens bedre sitater: 'She is different in every way!' Og det er hun. 

Les også: 


The Freedom Song



Jason Mraz er kanskje ikke den djupeste og mørkeste i bransjen, men han bidrar definitivt til feel good-potten. Og ikke kan jeg skjønne at det er noe galt i det? Det er lettbeint, sommerlig, klangfullt og ikke minst; den gir en god følelse på innsida. Jeg er såpass glad i slike følelser at sjøl om tekst er klisjeer, så får det innpass likevel. The Freedom Song er fra Mrazs siste plate Love, og jeg vedder buksa mi på at denne kommer til å svirre rundt på radiokanalene lenge. Dessuten er musikkvideoen en litt snurrig sak ettersom den er teksta på et litt spesielt vis. Sjekk sjøl! 

Les også: 



tirsdag

5-åringen som hadde smakt vin

Da er det på tide å fylle opp kontoen med noen herlige barnesitater igjen. Dette sitatet er mellom en 5-åring og mora hans, og de skal gå i gang med å spise middagen sin. Menyen er fiskeboller og rødt saft i glasset. Og det er i den forbindelse at den lille får assosiasjoner. 

Gutt: Jeg har smakt vin en gang, jeg! Det smakte som brus. 
Mor: Ok? Hvor fikk du servert vin, da? Trur ikke du har fått det hjemme...
Gutt: I barnehagen. 

Her er det noe muffens. Det er riktignok mange gårdsbarnehager her til lands, men det er vel et lite stykke igjen til vi har vingårdbarnehager. Ikke har jeg hørt om barnehager med hemmelige vinkjellere, heller. Så hva 5-åringen fikk i glasset er litt uvisst, men han var i det minste helt sikker på at det var vin. 

Les også: 


søndag

Twilight 30


En stor takk til Ida Larmo som skildrer møtet med kinosalen da vi som en gjeng 30-åringer skulle se Twilight sammen og møtte en vegg av romantikksugne fjortiser - som ikke helt klarte å la være å glo på  pensjonistene fra kinosetene sine. Men til mitt og mine venners forsvar, så blir en aldri for gammel for romantikk og noen blodsugende, vakre vesener. 


Les også: 


Put your grafitti on me


Vampyrlitteratur har lenge vært en stor greie i det kommersielle markedet, og etter at Twilight virkelig slo seg opp som melodramaet -og vampyrfiksjonens spydspiss. Og det er her Vampire Diaries finner sin plass; på tv-skjermen foran romantiske tenåringer som vil ha stor kjærlighet og mye action. Men det kan virke som om casting har en egen greie med å hanke inn folk som ikke bare er flinke skuespillere; minst to av jentene som spiller i Vampire Diaries driver aktivt med musikk i tillegg - og dama over er en av dem. Kat Graham slapp for noen dager siden sin første singel gjennom produksjonselskapet A&M Octone Records, og viser et sang-og dansetalent som en kan blitt littegranne misunnelig på. Hun er en USAs svar på Heidi Ruud Ellingsen, liksom (hun som vant hovedrolla som Kathy Selden i Singin' in the Rain i 2008 på Oslo Nye Teater). 

Det er noe djupt fascinerende med multitalentene, synes jeg. De er jo bransjens 7-kampere og beveger seg på kryss og tvers av kategoriene. Kat Graham spiller heksa Bonnie i Vampire Diaries samtidig som hun lager musikk, danser og synger. Og hun er singel. Forståelig nok. 


Les også:

lørdag

Hups, en ironisk glipp




Dette blogginnlegget er egentlig en slags refleksjon rundt hvordan ei tekst kan kommunisere noe helt annet enn hva forfatteren (altså jeg) egentlig hadde tenkt. For noen dager siden oppdaga jeg virkelig hvor effektiv jungeltelegrafen kan være her ute på bygda hvor jeg bor. Jeg visste jo at den var effektiv, men fikk en ørliten overraskelse på telefonen omtrent 24 timer etter at jeg hadde levert sjukemeldingspapirene hos arbeidsgiver. Lillebror hadde fått informasjonen gjennom ulike familiemedlemmer,og ringte fordi han lurte på om alt var i orden med meg. Jeg er helt sikker på at alle som var med i denne kjeden spredde  av ut av sin innerste omsorg, men jeg måtte jo bare ironisk uffe meg over at jungeltelegrafen blir stadig mer effektiv og at en heller skulle bodd i storby. 

MEN det er jo dette som er så interessant i forhold til hvordan ei tekst kommuniserer så forskjellig fordi det er så ulikt hvordan leserne oppfatter den. Og en trenger ikke en skarve blogg for at det blir slik, det er bare å gå til skoleverket, eller til avisene eller rundt omkring i ulike sosiale medier. Denne bloggen er stort sett ment for mildt ondskapsfulle kommentarer, litt sladder, et par musikktips, et sjeldent kåseri og ikke minst; en jevn strøm av alt jeg finner gøyalt! 

Les også: 


onsdag

Happy Pills


Første gangen jeg hørte Norah Jones var ved en tilfeldighet og ikke et aktiv foreteende fra min side. Jeg satt ved kjøkkenbordet hjemme på Sand og skulle avgårde til Stockholm (av alle steder) med pappa for å hente en valp. Det var uakseptabelt tidelig og himmelen overskya. Og ut av en skurvete radio tøyt tonene til låta Don't Know Why fra albumet Come Away With Me fra 2002. Og jeg lurte på; hvem i hutteheite eier den fløyelsstemmen?! Etter litt research fant jeg det ut, og har trofast fulgt dama.Fire år etter gav ei annen syngedame, Nellie McKay, ut plata Get Away From Me, og spilte helt tydelig på Norahs platetittel. Jeg lo høgt og hjertelig, og fant plutselig en favoritt til i singer-songwriter-tradisjonen!

Nå har Norah blitt 33 år og har allerede seks utgivelser bak seg. Og nå kommer altså den sjuende; Little Borken Hearts. Musikkvideoen til låta Happy Pills er en slags blanding mellom thriller og Mad Men. Sjekk den ut sjøl! 


Se også: 


fredag

Fra bestemor

For ei tid tilbake så blei jeg sjukmeldt, og da var planen å ikke trykke på jungeltelegrafknappen sånn øyeblikkelig. Ikke fordi jeg synes det er så pinlig å være sjukemeldt, men fordi utpå bygda så sprer slike nyheter seg så fort uansett. Men jeg tok grundig feil, for sjøl om jeg leverte papirene mine hos arbeidsgiver på fredag og holdt tett til alle jeg snakka med - så hadde jeg lillebror i telefonen allerede på søndag. Konklusjon:  Undervurder aldri jungeltelegrafen!!

Jeg: Hallo?
Bror: Det er meg. Er du sjukemeldt?
Jeg: Ja? Hvor har du fått vite det?
Bror: Bestemor. 

Les også: 


Octavia Spencer et friskt pust i slitsomme Hollywood


Jeg har fått meg ny favorittdame i Hollywood! Hun kom seilende inn i filmverdenen for alvor med sine rolletolkning av den rappkjefta hushjelpa Minnie Jackson i filmen The Help. I etterkant har hun sanka statuetter i omtrent alle kåringer, og hun stakk også av med Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle. Det aller morsomste med Octavia Spencer er at hun er rimelig rappkjefta i virkeligheten også, og når pressen endelig har fått opp øynene for henne - så skvetter det ut gullkorn som når fram til et stort publikum. Hun har erklært at hun er for tjukk og skal bruke statuettene sine til å trene styrke med, hun har kommentert at Hollywood hadde vært lykkeligere hvis kvinnene spiste mer (noe hun mest sannsynlig har helt rett i) og at nå som hun har blitt rik og kjent -så er det på tide å operere puppene. Det er vanskelig å ikke like Octavia, og det er vanskelig å ikke like karakteren hennes i The Help. Både film og bok anbefales til alle lesere da undertegnede har både sett og lest begge. En eller annen sør-armerikansk forening gikk hardt ut etter at boka blei publisert fordi de mente at den gir et urealistisk bilde av et forhold mellom mørke hushjelper og ei hvit jente. Da må jeg le, for poenget med fiksjon er vel at den skal være fiksjon?? Og i fiksjonen er alt mulig. Jeg tviler også på at Harry Potter er spesielt realistisk. 

Les også: 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...