Om det å skrive en master

Før, i gamle dager (altså før Lånekassa), så var det nerdene og folk med litt ekstra kroner på bok som skreiv mastere. I dag skriver nesten alle en master. Iallefall hvis du karrer deg opp i et høgere utdanningssystem. Så skal du blafre rundt med en skrytetittel nå i dag, så må du skilte med en doktorgrad. Eller PhD som det heter i USA. Og da kan du begynne å løpe rundt på konferanser, skrive lure artikler for tidsskrifter ingen leser og undervise studenter. Veilederen min er på konferanser hele tida og kommer tilbake med en stabel bøker under armen. Hun har ingen fra før av i de meterlange hyllene sine på kontoret sitt.

Ingen av mine medmasterstudenter var forøvrig nerder. De var sunn norsk ungdom, med pedagogiske ambisjoner og et behov for å drive på med noe. Målet er å få opparbeida seg såpass mye studielån at en må bruke resten av livet på å betale det ned. Vi går alle i den fella, vi som vikler oss inn i litt høgere utdanning enn de som tar vanlig, høg utdanning. Og med lærerlønn så vil vi bruke omtrent ti år ekstra på å betale ned det samme lånet en lege har. Sånn sett burde lærerstudenten fått mer stipend for å veie opp for lønnsforskjellene seinere.

Flere kvelder på rad har jeg vært en flink masterstudent. Mye flinkere enn jeg liker å innrømme. Har nesten ikke skrevet ett eneste blogginnlegg mens jeg samtidig skriver om den mest krevende fyren i norsk litteraturhistorie; Peer Gynt. Har heller nesten ikke falt helt i staver over å lese om siste nytt om Kristen Stewart og Robert Pattinson på Perez. Det eneste jeg har fått med meg i dag er de siste betraktninger rundt dommen til Anders Behring Breivik. Mannen, som i grunnen er en ekstrem variant av den postmoderne Peer Gynt, og som Norge nå helst bare vil glømme. Ihvertfall for en stund. Noen har sikkert lyst til å glømme Peer, også. Slik jeg har når samarbeidet mellom oss ikke er bra. Men heldigvis er Peer bare en fiktiv skikkelse, og det er i grunnen godt - vi har i grunnen mer enn nok med å håndtere den virkelige Breivik.

Ofte omtaler jeg masteren som Peer og jeg. Akkurat som om vi er et gammelt ektepar. Og det er vel der vi ender opp når oppgava er ferdig skrevet og jeg kan rusle tilbake til en fulltidsjobb som lærer. Jeg kommer til å drasse ham med meg rundt omkring i alle klasseromma jeg kommer borti. Elevene kommer til å stønne høylydt over å få han på besøk. Men når du først har hatt ham en tur innom - da klorer han seg fast og blir der for alltid. Faktisk.

Tweet

Gressallergi året rundt

Ok. Noen ganger må en gå til det djupeste sjeleliv for å finne motivasjon til å skrive ei 100 siders avhandling om Peer Gynt. En viktig regel er å komme seg ut av huset. Et hus har altfor mange fristelser til at det blir noe særlig effektivt. Treneringshus. En annen viktig regel er å lese veilederens tilbakemeldinger. Jeg har en veileder som er veldig rett på sak; er noe møkkdårlig, så sier hun det. Litt ekkelt, men veldig nyttig. Jeg prøver å tenke sånn på det.

Så i dag møtte jeg på BVS for å burde meg inne på et rom og få skrive i ro og mak. Hjalp ikke veldig på humøret at skaftet tetna og blei sittende på deg rommet og pese over pc-en. Jeg er utstyrt med den mystiske gressallergien som varer året rundt, og i dag slo den til med full kraft inne på et rom fritt for grønne planter.

Det blei ei selsom sisteøkt med tett skalle og uhyre interessante nyheter om hvem som skal spille mormor i den nye Mormor og de åtte unge-filmen.

Tweet

Katt og pc

Etter nesten to år som masterstudent og med to katter, så har jeg opplevd mye foran pc-skjermen. Denne tegneseriestripa oppsummerer vel enkelt og greit, egentlig. 

Tweet

Den ensomme

Ingenting er som å sitte på et stille bibliotek og nyte sin eget selskap, titte i bøker og knaste litt på masteren innimellom. Peer Gynt er i ferd med å oppstå som den postmoderne skikkelsen han er, og jeg avlaster knollen med å lese dikt. I dag er det Gunvor Hofmo på menyen. Føler meg litt som en sånn trendslave på litteraturfronten ettersom diktlesinga mi plutselig fikk ekstra fart på da jeg leste en artikkel om at næringslivstopper er i ferd med å skape ny diktgyv på landsbasis. Akk, mennesket er så lett påvirkelig. 

Anbefaler alle lesere å gå til anskaffelse (eventuelt låne på biblioteket) av Gunvor Hofmos Etterlatte dikt. Den inneholder et bredt utvalg av dikta hennes fra hele hennes forfatterskap. Her finnes det mengder av visdom som både unge og gamle kan høste noe av. Jeg likte umiddelbart dette diktet om Den Ensomme, som viser at det å være aleine er mye mer å være aleine på en hybel. 

Lese flere fine dikt? Sjekk linken under :)

Olav H. Hauge er en bauta i den nynorske tradisjonen. Jeg er en ivrig tilhenger av både nynorsk og poesi, så kanskje ikke så rart at dette diktet falt i smak? Les Det er den draumen her! 

Tweet

En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!

Da jeg en gang mellom høstferien og juleferien i fjor bestemte meg for å skrive om Peer Gynt i masteravhandlinga mi, så kunne jeg omtrent ha skutt meg i foten i samme øyeblikk som valget var gjort. Det er noe voldsomt, komplisert og uforståelig med Henrik Ibsens dramatiske dikt. En kan aldri forstå det fullt og helt på et vis. Samtidig gir det stadig nye muligheter for å gå inn i nye landskap sammen med ham. Fordi Peer Gynt er ikke bare en mytisk, nasjonalromantisk karakter - han tråkker også rundt i den eksistensialistiske salaten og plukker opp stadige ingredienser ved det å være menneske. Han er ikke bare en stor løgnhals, sjølsentrert og viljesterk, men også usikker, redd og ensom. Og han leter etter det umulig svaret på; Hvem er jeg, sånn egentlig?

I masteravhandlinga mi har jeg valgt å ikke fokusere på ei nasjonalromantisk tolkning av stykket. Dette er fordi det allerede finnes mange av dem, men også fordi jeg synes det er langt mer spennende å se på hvilke strømninger som finnes i dagens samfunn og heller lese Peer Gynt med utgangspunkt i egen nåtid - enn å se stykket opp mot Ibsens egen samtid. Jeg har valgt å kalle nåtida for postmoderne, hvilket er en benevnelse en del akademikere ikke er voldsomt begeistra for. Men jeg mener at den benevnelsen er like god som noen annen ettersom samfunnet i dag er noe annet enn modernismen, og da er det liten forskjell på å kalle den for seinmodernisme eller postmodernisme.

Peer Gynt og jeg har fram til nå hatt ei lang reise sammen. Jeg har til tider vært ganske oppgitt over ham fordi han som karakter til enhver til gjør krav på få være narsissistisk, at han framstiller seg sjøl som en grandios mann og ljuger på seg både gull og grønne skoger. Men samtidig er dette en flik av hva vi alle er. Og noen i større grad enn andre, riktignok. Fordi mennesket har et slags behov for å framstille seg sjøl som noe bedre enn hva det egentlig er fordi ingen er perfekte, vår narsisstiske tilbøyelighet kommer stadig til uttrykk og løgn forfølger oss hele livet. Og det er dette som er irriterende, for vi har alle faktisk har en flik av Peer Gynt i oss, og dette har gått mer og mer opp for meg denne uka da jeg leste 5.akt om igjen. Som Peer sjøl sier; En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!

Ellers anbefaler jeg alle å ta en tur til Gålåvannet i sommer for å se Peer Gynt-oppsetninga der.I fjor spilte Charlotte Frogner fra Momoen spiller Den Grønnkledde, Ingrid og Anitra, mens Dennis Storhøi hadde rolla som Peer. Dette er ei nasjonalromantisk tolkning av stykket, men ingenting er så flott som friluftsteater. Til høsten settes ei langt mer modernistisk oppsetning på Torshovteatret i Oslo. Dette er ei forestilling jeg har store forventninger til!

For å lese mer om Peer Gynt på Gålå, klikk her!
For å lese mer Torshovs oppsetning av Peer Gynt, klikk her! 

Les også: 
Next to Normal var Det Norske Teatrets store musikalsatsing i fjor. Ei sterk opplevelse, men jeg var ikke helt fornøyd likevel. Les mer på Klinkekula!
Dette er humor fra scenekanten! Se og hør Ylvisbrødrene synge Pepperkakebakesangen her!  

Tweet