Om det å skrive en master

Før, i gamle dager (altså før Lånekassa), så var det nerdene og folk med litt ekstra kroner på bok som skreiv mastere. I dag skriver nesten alle en master. Iallefall hvis du karrer deg opp i et høgere utdanningssystem. Så skal du blafre rundt med en skrytetittel nå i dag, så må du skilte med en doktorgrad. Eller PhD som det heter i USA. Og da kan du begynne å løpe rundt på konferanser, skrive lure artikler for tidsskrifter ingen leser og undervise studenter. Veilederen min er på konferanser hele tida og kommer tilbake med en stabel bøker under armen. Hun har ingen fra før av i de meterlange hyllene sine på kontoret sitt.

Ingen av mine medmasterstudenter var forøvrig nerder. De var sunn norsk ungdom, med pedagogiske ambisjoner og et behov for å drive på med noe. Målet er å få opparbeida seg såpass mye studielån at en må bruke resten av livet på å betale det ned. Vi går alle i den fella, vi som vikler oss inn i litt høgere utdanning enn de som tar vanlig, høg utdanning. Og med lærerlønn så vil vi bruke omtrent ti år ekstra på å betale ned det samme lånet en lege har. Sånn sett burde lærerstudenten fått mer stipend for å veie opp for lønnsforskjellene seinere.

Flere kvelder på rad har jeg vært en flink masterstudent. Mye flinkere enn jeg liker å innrømme. Har nesten ikke skrevet ett eneste blogginnlegg mens jeg samtidig skriver om den mest krevende fyren i norsk litteraturhistorie; Peer Gynt. Har heller nesten ikke falt helt i staver over å lese om siste nytt om Kristen Stewart og Robert Pattinson på Perez. Det eneste jeg har fått med meg i dag er de siste betraktninger rundt dommen til Anders Behring Breivik. Mannen, som i grunnen er en ekstrem variant av den postmoderne Peer Gynt, og som Norge nå helst bare vil glømme. Ihvertfall for en stund. Noen har sikkert lyst til å glømme Peer, også. Slik jeg har når samarbeidet mellom oss ikke er bra. Men heldigvis er Peer bare en fiktiv skikkelse, og det er i grunnen godt - vi har i grunnen mer enn nok med å håndtere den virkelige Breivik.

Ofte omtaler jeg masteren som Peer og jeg. Akkurat som om vi er et gammelt ektepar. Og det er vel der vi ender opp når oppgava er ferdig skrevet og jeg kan rusle tilbake til en fulltidsjobb som lærer. Jeg kommer til å drasse ham med meg rundt omkring i alle klasseromma jeg kommer borti. Elevene kommer til å stønne høylydt over å få han på besøk. Men når du først har hatt ham en tur innom - da klorer han seg fast og blir der for alltid. Faktisk.

Tweet