I mitt stille sinn har jeg lurt på hvor lenge Gunnar Sønsteby egentlig har tenkt til å holde koken. 94 år er en respektabel alder, men tross sin høge alder så har mannen farta land og strand rundt og fortalt sine historier om igjen og om igjen. Og det er med viten at han har gjort dette. Fordi uten historiene så er det fort å glømme. Og det kan vi ikke tillate.
Mine besteforeldre på farsida er for lengst døde, men jeg har fremdeles med meg historiene. Om farfar som smugla flyktninger og havna på Grini. Om at familien som husa både motstandsmenn og NS-medlemmer samtidig. Om hvor mange som egentlig var stripete. Om tyskere som stort sett luska rundt og hadde tilhold på bedehuset. Alle dette er fortellinger som jeg forteller videre fordi at neste generasjon heller ikke skal glømme. Og det var dette Gunnar Sønsteby forsto. Hans historier kunne hjelpe kommende generasjoner å huske.
Jeg har ved to anledninger vært og hørt Gunnar Sønstebys foredrag. Den ene gangen besøkte han arbeidsplassen min på Runni ungdomsskole. Da snakka han til en stor forsamling ungdommer som vanligvis kan ha problemer med å sitte stille. Det problemet hadde de ikke når Gunnar var på besøk. De hadde automatisk en respekt for den tynne mannen som gikk rundt med stokk og fortalte om hva han hadde gjort for at Norge er et fritt land i dag. Det var temmelig magisk å se den gamle mannen kommunisere rett til hjerterota på ungdommen. Den andre gangen var Sønsteby på Bjørkelangen videregående skole for holde et kveldseminar. Aulaen var helt full, og jeg hørte de samme fortellingene en gang til. Men viktige fortellinger kan ikke bli fortalt mange nok ganger.
Hvil i fred, Gunnar. Vi tar med oss fortellingen dine videre.
Les også:
