Det er viktig å presisere en ting når det gjelder idrett og konkurrering; det er IKKE over før det er over. Norges håndballjentene er i kvartfinalen. Den er ikke spilt enda, og sjøl om OL har vært rufsete - så betyr ikke det at alt håp er ute. Og hvis noen trur at den beste motivasjonen er å få bøtter og lass av kritikk og negativ surmuling - så tar dere FEIL! Som jeg har skrevet på bloggen før; det er NÅ de trenger oppmuntringene! Ellers er vi bare en gjeng kjipe medgangssupportere. Disse jentene har spilt håndball i så mange år at jeg er ganske sikker på at de skjønner at prestasjonene er under par i forhold til normalen. Og de jobber garantert febrilsk med å finne nøkkelen til nøkkelhullet for motgang. For disse jentene har spilt glitrende håndball under Thorir før, så det er jo ingen tvil om at de kan. Det er heller ingen tvil om at det finnes en nøkkel.
Det har vært mye fokus på at håndballjentene skal vinne gull. Og det er jo fordi vi har vunnet mye. Men hvis vi ryker ut i kvartfinalen, så er jo ikke det verdens undergang heller. Men gulljaget har jo gått rett i fletta på oss! Da Aleksander Dale Oen døde, så var jo nesten fokuset større på den mulige gullmedaljen han kunne fått i OL for Norge enn foreldra som mista sønnen sin og kjæresten som mista den hun var glad i. Da har kanskje gullsuget blitt litt i overkant sterkt - eller?
Det er uvant, både for håndballjentene og oss, at det er luggeføre i skisporet. Vi er vant med god gli og fint vær! Men skulle de ryke etter kvartfinalen, så er det synd - men ikke verdens i undergang. Jeg har fremdeles tru på at de finner riktig smøring, og som sagt før; det er ikke slutt før det er slutt!
Heia Thorir!!
