Dette er filmen jeg tripper etter å se! Daniel Ray-Lewis dukker opp i filmer sånn ca. hvert femte år, alt etter hva han gidder og hva han anser som gode manus (ikke altfor mange, altså), og nå har han klinka sitt skuespillerhode i hop med regissørhodet Steven Spielberg i en film om en USAs mest betydningsfulle presidenter (sorry Clinton, du når ikke helt opp i dette selskapet, gitt!). Dette må bli bra, det!
Dette er, i likhet med Kon-Tiki-filmen, basert på ei sann historie. Bortsett fra at den et fiksjon, og fiksjon er ikke virkelighet. Film er et egen sjanger med egne sjangerkonvensjoner, altså den følger visse prinsipper. Og det viktigste prinsippet er jo at den er fiksjon og et annet viktig prinsipp er at filmer må ha konflikt og konfliktopptrapping - ellers er det ingen som gidder å se den. Har noe måpende (og lettere irritert) fulgt litt med på debatten rundt karakteren Herman Watzinger, der både den ene og den andre har uttalt seg om at han framstilles feil. Men altså, dette er en fiksjonsfilm - IKKE en dokumentar. Filmanmelder Jon Selås kommenterer oppstandelsen på denne måten:
'De historisk opptatte må søke et annet sted i en spillefilm.'
Kunne ikke få sagt det bedre sjøl, faktisk. En eller annen konflikt må en spillefilm ha, og da er (antar jeg, har ikke sett filmen enda) Hr.Watzinger en del av den konflikten. End of discussion. Og slik kommer til å være i Lincoln-filmen også; den er ikke historisk korrekt. Ingen spillefilmer er det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar