Det er meg ei gåte hvorfor Astrid Lindgren aldri fikk Nobels litteraturpris. Etter å ha traksa rundt i Astrid Lindgrens Värd i to dager, så er det ingen tvil i mitt litteraturhjerte at hun må være blant de største - og da tenker jeg ikke bare som barnebokforfatter - men generelt! Men det er ikke alltid fine og flotte herrer og damner i ulike komiteer alltid forstår det. Henrik Ibsen fikk heller aldri litteraturprisen. Det er minst like rart.
Som nenvt tidligere, så foregår det kun friluftsteater i Lindgrens park. Det gir en en slags ny dimensjon til teatret fordi plutselig er det en fugl som raper eller regndråper i håret. Nå skal det sies at jeg var nok den i hele reisefølget som var ivrigst på å komme meg rundt. Egentlig burde alle voksne ha en dag i parken i aleine, fordi barn blir slitne av å trave rundt en hel dag for å se på teaterforestillinger. De vil gjerne løpe litt, klatre litt og spise is.
Brødrene Løvehjerte er en av de flotteste fortellingene some har kommet ut av pennen til Lindgren. Hun fikk massiv kritikk (noe hun gjerne fikk ved flere av utgivelsene sine) for å skrive om døden for barn. Fordi det er faktisk slik at det er to brødre som dør i fortellinga; Jonathan og Kavring (eller Skorpan på svensk, da). De møtes i Nangijala og drar avgårde på et farlig oppdrag sammen for å redde freden i dalen de bor i; Kirsebærdalen. Derfor er ikke Brødrene Løvehjerte ei bok om bare sorg, men om å våge ting, om å ofre noe og ikke minst; håpet om etterlivet.
Jeg kom meg avgårde til dagens første Løvehjerteforestilling under oppholdet i parken, og blei møtt med en liten scene og en gressplen (som var veldig våt for stumper uten teppe) som amfi. Men den steinbrua var der og begge brødrene var ikledd blått. Altså, fargen for renhet. Legger ved et lite filmklipp fra forestillinga. Kos deg, du også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar