Kristiansand Dyrepark

Ikke ta pinnen min.

Egentlig er ikke jeg så veldig glad i underholdningsparker. Det er altfor mange mennesker der, skrikende barn og dårlig kvalitet og utvalg på maten. Men etter å ha tilbrakt to dager i Kristiansand Dyrepark, så har det synet justert seg noe. Dessuten hjelper det på parkgodviljen at en har sittet klistra til tv-skjermen hver fredagskveld for å se på dyrepasserne håndtere lange sjiraffer, sultne løver og sinte Juliuser.

Jeg hadde helt klart mest utbytte av dyreparken. Der kan en få foring og framvisninger av de mest spektakulære dyra samt snakke med dyrepasserne. Nå var ikke løver og tigre det som fanga min oppmerksomhet mest, faktisk. Det er enorme og praktfulle dyr, men farlige! Den siste dagen i parken gikk jeg meg en runde aleine rundt i parken helt opptil stengetid, og plutselig snerrer det til bak et digert kratt. Jeg så aldri tigeren, men den VAR der. Heldigvis var det et strømgjerde i det krattet.

Mine to favorittdyr etter to fullendte dager er og forblir lemurene og surikatene. Lemurene gikk fritt blant folk, så de kunne en faktisk ha spankulerende mellom beina. De har et litt rampete utseende med svarte tegninger i ansiktet og en hale som konsekvent synes i buskaset etterstom den konsekvent står rett opp.

Surikatene er altså de små raringene på bakken. Ikke han i turkis t-skjorte.

Surikatene er Afrikas katt ettersom den kan fange giftige slanger og edderkopper. Pilete og kvikke dyr som elska å gnage på dyrepasserens skolisser. Dyrepasseren er en av dem som er å finne på tv-skjermen. Hyggelig fyr som virkelig  hadde hjerte for rakkerne. Surikatmor og surikatfar venta forøvrig barn.

Jeg er faktisk litt usikker på om dette er Julius eller ikke. Det var så mange aper der med lange armer og svart hår at jeg greide ikke helt å skille ut hvem som hadde grå hår på ryggen. Dessuten var de så inmari sinte. Flere av dem løp på den stengte utgangsdøra i villt raseri og skreik så høgt at en måtte holde godt på øra. Sjimpanser kan skrike.

Det er ikke alle delene av parken som er like artige etter mitt skjønn. Tivoliet og Kjuttaika var områdene som det blei tilbrakt minst tid på. Men i Kardemomme By var det skikkelig fint å være, og det henger nok sammen med at det vekker en slags nostalgi fra barndommen. Torbjørn Egners fortellinger sitter i beinmargen til evig tid. Og nå skal det bygges ut enda mer i Kardemommeområdet, seinest i 2014 så skal Hakkebakkeskogen stå klar.

To fyrer står i hver sin ende av trikken og gauler på tur trikkesangen. Og det går faktisk raskere å gå på beina, men pytt. Nostalgi igjen.

I utkanten av Kardemomme By står disse to. En utrydningstrua kamelrase som en febrisk prøver å ta vare på. Disse to levde gode dager i parken, og her er de i full gang med å fise på hverandre. Er litt  usikker på om det var en tilfeldighet eller om det er en kamelskikk. Utrolig gøyalt hvis det hadde vært det siste!

Tweet