Fra onsdag til fredag forrige uke hadde jeg og mine en liten utflukt til området mellom Väneren og Vätteren som i de seinere åra har fått mye oppmerksomhet i forbindelse med Jan Guillous (fryktelig vanskelig å huske stavemåten på etternavnet til den forfatteren der) triologi om Arn Magnusson. Denne gangen skulle ikke Arn vies noe som helst oppmerksomhet, men i steden for skulle
Forshem Gjästergivaregård behørig smaktestes og det blå pensjonatet behørig testbeboes. Sistnevnte var en forunderlig opplevelse da interiøret var en miks av gamle møbler fra forskjellige epoker og enkelte finurlige løsninger på forskjellige ting. Pensjonatet hadde for eksempel en lampe som resepsjonist. Lampa sto for sikkerhets skyld plassert foran brannskapet, så i tilfelle brann, så må lampa flyttes før vannslangen kan tas ut.
Det var ei felles stue som vi nordmenn okkuperte helt enkelt ved å være mangfoldige. Her kunne du koke deg te og kakao i mikrobølgeovnen og spille ludo utover de seine nattetimer. Interiøret er av god 70-tallskvalitet.
Pensjonatet hadde to dusjer og tre toaletter på deling til alle beboere. Ved flere anledninger så jeg svenske, middelaldrende damer trippe rundt i korridoren med håndkle på huet og et annet håndkle tvinna rundt midtre del av kroppen. Det gjelder å ikke være beskjeden i slike sosiale sammenehenger. Inne på den ene doen kunne en finne en forholdsvis blomstrete variant av tapet, mens på det ene dusjrommet hadde pensjonatledelsen ustyrt og pynta toalettet med en blå tulipan. (Liknende løsninger på knotter kan leses om i denne bloggen under interiørironi).
Forshem Gjästegivargård kunne by på mat av høg kvalitet og med kun råvarer fra Kinnekulle-området. Flere av oss spiste hjort, mens jeg gikk for en mektig pyttipanne bestående av både hjort, villsvin og et dyr til som jeg ikke husker navnet på i farta. Fikk også smakt på ølet som lages på eget bryggeri i tillegg til at jeg hadde en utstoppa ulv stirrende på gjennom hele måltidet.
(Til alle interesserte så kan jeg fortelle at ulven selges for 50000 svenske kroner.)
Det hender at en snubler over merkverdigheter i utlandet som risser seg fast både på netthinna og i øregangen. Under en middag i Alpbach i Østerriket hadde resturanten fått stabla to trubadurer på beina i ført nasjonalbuksa lederhosen; altså lærbukse på godt norsk. Jeg trudde at denne kun forekom i kortvarianten, men den misoppfatninga fikk jeg straks retta opp da disse to tok plass ved bordet. Her er det ikke så mye snakk om show og scenisk kreativitet, men de synger vakkert og var flinke til å spille 
