Never ever give up

Ok. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å få ferdig en master med helbetennlse i venstrearmen. Først trudde jeg at vondten gjaldt litt nakkevinkelsoving ei natt, men det pleier vanligvis å gå over etter et par dager. Etter to uker dro jeg avgårde til doktordama med den beskjeden om at alt fra stivt fra nakken og ned til pekefingeren. Plutselig hadde jeg ei resept på betennelsesdepende i labben, ei strømpe på armen og et forbud mot å løfte tungt. Og beskjed om å hvile armen et par dagen og ta ut egenmelding. Det siste har jeg ikke gjort, men jeg må gjøre det ellers har jeg en trussel om sjukemelding svevende over knollen på meg. Og det er ikke aktuelt ettersom klassen min driver med fordypningsframføringer og det er premiere med teaterlaget til uka. Da skal ikke jeg være sjukemeldt, og sånn er det med den saken. 

En senebetennelse kan gå over på ei uke, eller den kan vare i fire-fem måneder. Hvis det siste der kicker inn, så kan jeg bare si hadetpåbadet til både bloggen og masteren dette semesteret. Og det er pr. dags dato ikke en veldig fristende tanke. Forskyvninger gir opphopinger og opphopinger gir bare masse krøll. Det veit jeg alt om. Så akkurat nå sitter jeg med min egen forvirra skalle og lurer på hva jeg skal finne på i nærmeste framtid. 

Og ja, det gjør faktisk vondt å løfte på sin egen veske. Her gjelder det å ikke gi opp håpet. 

Les også: 

I går hadde jeg på meg min Nora Farah-bluse for første gang. Den er brun og glatt, og jeg har fått så mange koselig kommentarer. Les her!

Churchill var veldig opptatt av å ikke gi opp håpet. Forrige dagen satt jeg med et hengehue og deppa over lita framdrift over masteren. Da er Churchill fin å ha! Klikk her for å lese mer!

Planter har aldri helt vært min greie. Har ikke interessen, har ikke talentet og orker ikke helt å følge familietradisjonen. Men så kom jula, og hvem var det som endte opp med hele seks svibler?! Me. Jadda. Les mer her! 

Tweet