Etter to år på UiO og Institutt for britiske og amerikanske studier, vandra jeg ut i verden helt hjernevaska på at den eneste litteraturen som er verdt å lese er den som er skrevet på engelsk. Og slik har det i grunnen forholdt seg i ganske mange år, til jeg i fjor ble utfordra av fader'n til å lese Vilhelm Mobergs utvandringsepos på svensk. Etter det har den standhaftige engelskelskeren moderert seg noe, og denne våren har jeg lest to absolutt lesverdige romaner av norske forfattere.
Mannen som elsket Yngve (Tore Renberg):
Dette er en oppvekstroman med røttene godt tredd ned i 90-tallets asfalt. Jarle Klepp er ung, radikal og alt annet enn mainstream. Han liker musikk som skyr hitlistene, har en kjæreste og en kompis - og holder til i oljehovedstaden Stavanger. Sammen med Katrine og Helge forfekter han kapitalismens råttenskap og er i et sultent opprør mot verden. Så kommer pene Yngve tuslende inn på arenaen med sin glatte hud og tennisracket. Og plutselig er ikke streite folk så teite lenger og Jarle vikles inn i et stadig tettere spindelvev av løgn og dobbeltliv for å komme nærmere denne engleskikkelelsen.
Vidunderbarn (Roy Jacobsen):
I likhet med "Mannen som elsket Yngve" så er også dette en oppvekstskildring - denne gangen godt planta på Årvoll i Oslo blant østkantens beste arbeidestrøk. Finn bor sammen med mora si, som etter skilsmissen har låst alle fotos av faren inn i en skuff, og forsøker etter evne å få endene til å møtes ved som butikkskoselger. Plutselig en dag kommer Finns halvsøster med Grorud-bussen og ender opp i den lille familien som et moment som forrykker relasjonen mellom mor og sønn. For hva er det med Linda? Som den respektable forfatteren Roy Jacobsen er, så deler han ikke ut fasiten på akkurat det spørsmålet. Men Lindas annerledeshet vises tydelig og er hovedårsaken til at både Finn og mora lærer ting både om seg selv, men også om hverandre.
Dette er ei kruttønne av ei bok om svik, tapt uskyld og framtidshåp. Om barn som ikke er født med ei sølvskje i kjeften, men som etter evne prøver å gjøre det beste ut av hva som er hverdagen. På mange måter er dette hverdagsrealisme fra 60-tallet, ei politisk og kulturell brytningssone der ideen om ungdomstid forsiktig setter sine første fotavtrykk.
http://bokmerker.org/wp-content/2009/08/jacobsen-roy-vidunderbarn1.jpg
Musikalsk sett spørs det om hun er noe anna en ei døgnflue. Men det er sjelden at Grand Prix-vinnere blir noe mer enn akkurat det. Her er det viktig å ikke ha for høye forhåpninger på artistens vegne. Men hun har tilstedeværelse på scena og sin egen måte å framføre på. Også er hun bare 19 - så om et år vil hun være totalt utkjørt og må ta seg pause for å hente seg inn igjen. Kanskje hun da bestemmer seg for at det heller er mye bedre å bli advokat. Hvem veit. 
Etter ei uke i selskap med Peer Gynt nådde motivasjonen et bunnivå søndag kveld. Nå er eksamen levert digitalt på læringsplattforma. Jeg er hellig overbevist om at problemstillinga mi ikke holder, at jeg har bomma totalt med å svare på den og at sensor kommer til å slakte besvarelsen ned i støvla. Men jeg har lært et par viktige ting om brunstig menn på leiting etter en identitet, og det ikke alltid er like lett å skille fantasi og virkelighet. 
Forrige dagen ble jeg levende flådd av ei venninne da jeg under en litt klønete omstendighet røpte at jeg hadde parkert på handikap på Romsås. En skal selvfølgelig, som 100 % fysisk funksjonell, ikke parkere på slike steder, men det er noen som tjener veldig gode penger på å hente en bil utenfor Joker på Romsås etter stengetid en hverdagskveld. Jeg greide selvfølgelig i svima å parkere bilen på forbudt territorium da jeg skulle besøke noen venninner. Asfaltmerket var slitt vekk, men det var en stor nok plakat på butikkveggen til å skremme fremmde vekk. Så da jeg noen timer seinere skulle reise hjem, så var bilen taua vekk, og jeg trudde det var noe galt med hue mitt. Det hele endte med ei saftig bot og ei halv natt i en bil på kryss og tvers rundt i hele Oslo sammen med ei venninnes ektemake. Ettersom bilen er tatt med på en lastebil, så kan de ta inn mer i fortjeneste (dette fikk jeg forklart da jeg lurte på hvorfor i alle dager hadde tatt seg bryet med å ta med seg bilen) - og det var da tanken slo ned i meg at dette minner om lovlig ran. 
Dette er en oppvekstroman med røttene godt tredd ned i 90-tallets asfalt. Jarle Klepp er ung, radikal og alt annet enn mainstream. Han liker musikk som skyr hitlistene, har en kjæreste og en kompis - og holder til i oljehovedstaden Stavanger. Sammen med Katrine og Helge forfekter han kapitalismens råttenskap og er i et sultent opprør mot verden. Så kommer pene Yngve tuslende inn på arenaen med sin glatte hud og tennisracket. Og plutselig er ikke streite folk så teite lenger og Jarle vikles inn i et stadig tettere spindelvev av løgn og dobbeltliv for å komme nærmere denne engleskikkelelsen.
I likhet med "Mannen som elsket Yngve" så er også dette en oppvekstskildring - denne gangen godt planta på Årvoll i Oslo blant østkantens beste arbeidestrøk. Finn bor sammen med mora si, som etter skilsmissen har låst alle fotos av faren inn i en skuff, og forsøker etter evne å få endene til å møtes ved som butikkskoselger. Plutselig en dag kommer Finns halvsøster med Grorud-bussen og ender opp i den lille familien som et moment som forrykker relasjonen mellom mor og sønn. For hva er det med Linda? Som den respektable forfatteren Roy Jacobsen er, så deler han ikke ut fasiten på akkurat det spørsmålet. Men Lindas annerledeshet vises tydelig og er hovedårsaken til at både Finn og mora lærer ting både om seg selv, men også om hverandre. 
