Ane Farseth skriver i Morgenbladet at hun har følelsen av å ha møtt gjerningsmannen fra Utøya og sinne hans før. Akkurat den samme tanken har vært i mitt hue. Breivik er langt fra aleine om å være sint, og det er bare å skru tida tilbake et halvt års tid - da bloggen blei pepra med sinte, og ofte anonyme, innlegg om Maria Amelie og snikskytteren i Gøteborg. Og de dro ofte i retning av islam på en eller annen merkelig måte. Til slutt blei innlegga så voldsomme at jeg valgte å sette på kommentarmoderering.
Farseth skriver at Breivik har tvunget sin historie på oss fordi vi må skrive mothistorier. Akkurat som jeg gjør nå med dette blogginnlegget - og som mange andre har gjort før meg. Angrepene han utsatte Norge for var så brutale at det omfatter oss alle, og alle mothistoriene blir en del av et prosjekt for å forstå og bearbeide hva som har skjedd, en ny kamp for demokratiet og ei trygg framtid. Totalt sett et stort prosjekt.
Det er godt mulig at Breivik trur på sine nedtegnede ideologier og at han faktisk kjemper en større sak, men samtidig er dette et korstog for ham sjøl. På en særledes ufin måte har han brøyta seg inn i historien og sørga for at navnet hans aldri går i glømmeboka. Vi vil måtte referere til ham i all framtid. Men at han er en person med intelektuell kapasitet er heller tvilsomt. Som journalist og frilanse journalist, så ville jeg havna langt ned på lista - men det er ytterst få som ville hatt noe å bidra med i et Breivik-samfunn.Som Henning Mankell skreiv i en kronikk; samfunnet ville ha kollapsa. Det eneste realistiske ved visjonene er den personlige berømmelsen og grotesk mulighet til være noe mer enn en middelmådighet. Som Knausgård skriver:
' 'Jeg hadde ingen historie, og så laget jeg meg en, omtrent som et naziparti i en drabantby ville gjøre det..'
For å lese Ane Farsethås sin kronikk, klikk på linken under.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar