Ingenting er som å sitte på et stille bibliotek og nyte sin eget selskap, titte i bøker og knaste litt på masteren innimellom. Peer Gynt er i ferd med å oppstå som den postmoderne skikkelsen han er, og jeg avlaster knollen med å lese dikt. I dag er det Gunvor Hofmo på menyen. Føler meg litt som en sånn trendslave på litteraturfronten ettersom diktlesinga mi plutselig fikk ekstra fart på da jeg leste en artikkel om at næringslivstopper er i ferd med å skape ny diktgyv på landsbasis. Akk, mennesket er så lett påvirkelig.
Anbefaler alle lesere å gå til anskaffelse (eventuelt låne på biblioteket) av Gunvor Hofmos Etterlatte dikt. Den inneholder et bredt utvalg av dikta hennes fra hele hennes forfatterskap. Her finnes det mengder av visdom som både unge og gamle kan høste noe av. Jeg likte umiddelbart dette diktet om Den Ensomme, som viser at det å være aleine er mye mer å være aleine på en hybel.
Det har kommet veldig mange hyggelige kommentarer på innlegget mitt om det å være gravid og ikke ha spesielt vakre og romantiske tankerom det, både på og utenfor bloggen. Takk til Bøllemamma, OppsummertogRunasom gir den gravide (altså meg) støtteerklæringer etter alle kunstens regler. Det setter jeg stor pris på! Og ja; Ingenting er mer kjedelig enn smokk og bleie. Og en kropp som buler ut i alle retninger.
Akkurat nå om dagen vier jeg svangerskapet veldig lite oppmerksomhet. Jeg har bestemt meg for hvilken vogn som skal anskaffes etter tips fra verdens beste Guro, men utover det vies ikke tilstanden nevneverdig oppmerksomhet. Det registreres liv hver dag og da er alt såre vel. Jeg fremdeles usikker på hvilken uke jeg befinner meg i, men i morgen skal jeg avgårde til en gynekolog (!?) på Kongsvinger sjukehus for å snakke om det høge blodtrykket. Lurer litt på åssen det der skal foregå.
Jeg leste et sted at poesi er i vinden igjen. Næringslivstopper som Bjørn Kjos har uttalt at en dag uten poesi er en dag uten mening. Og når noen kjendiser går i bresjen for noe, så har den store horden lett for å følge etter. Og ingenting er bedre enn akkurat i dette tilfellet! Sjøl har jeg alltid vært glad i poesien, men aldri vært spesielt offentlig med det. Litt fordi det å lese poesi har bitt oppfatta som litt nerdete, men også fordi den er et uttrykk for noe djupt og personlig. Og det er jo dette som er så flott med akkurat denne litteraturen; den uttrykker noe om det å være menneske og har et stor tolkningsrom.
Da jeg la ut diktet Det er den draumen av Olav H. Hauge på Facebook-sida til bloggen, så greide jeg av alle ting å skrive feil navn under. Det var ikke helt bra for litteraten, og jeg måtte raskt skylde på en feilkobling i øverste etasje. Men mange uttrykte likevel begeistring for diktet gjennom kommentarer og likes - og på Twitter blei det igjentwitra mange ganger. Så derfor har jeg lagd en kollasj ut av diktet, og deler det igjen med alle lesere. Jeg er selvfølgelig også spesielt begeistra for diktet fordi det er skrevet på nynorsk. Det er ikke uten grunn at jeg har ei Ivar Aasen-truse til odel og eie.
Da jeg en gang mellom høstferien og juleferien i fjor bestemte meg for å skrive om Peer Gynt i masteravhandlinga mi, så kunne jeg omtrent ha skutt meg i foten i samme øyeblikk som valget var gjort. Det er noe voldsomt, komplisert og uforståelig med Henrik Ibsens dramatiske dikt. En kan aldri forstå det fullt og helt på et vis. Samtidig gir det stadig nye muligheter for å gå inn i nye landskap sammen med ham. Fordi Peer Gynt er ikke bare en mytisk, nasjonalromantisk karakter - han tråkker også rundt i den eksistensialistiske salaten og plukker opp stadige ingredienser ved det å være menneske. Han er ikke bare en stor løgnhals, sjølsentrert og viljesterk, men også usikker, redd og ensom. Og han leter etter det umulig svaret på; Hvem er jeg, sånn egentlig?
I masteravhandlinga mi har jeg valgt å ikke fokusere på ei nasjonalromantisk tolkning av stykket. Dette er fordi det allerede finnes mange av dem, men også fordi jeg synes det er langt mer spennende å se på hvilke strømninger som finnes i dagens samfunn og heller lese Peer Gynt med utgangspunkt i egen nåtid - enn å se stykket opp mot Ibsens egen samtid. Jeg har valgt å kalle nåtida for postmoderne, hvilket er en benevnelse en del akademikere ikke er voldsomt begeistra for. Men jeg mener at den benevnelsen er like god som noen annen ettersom samfunnet i dag er noe annet enn modernismen, og da er det liten forskjell på å kalle den for seinmodernisme eller postmodernisme.
Peer Gynt og jeg har fram til nå hatt ei lang reise sammen. Jeg har til tider vært ganske oppgitt over ham fordi han som karakter til enhver til gjør krav på få være narsissistisk, at han framstiller seg sjøl som en grandios mann og ljuger på seg både gull og grønne skoger. Men samtidig er dette en flik av hva vi alle er. Og noen i større grad enn andre, riktignok. Fordi mennesket har et slags behov for å framstille seg sjøl som noe bedre enn hva det egentlig er fordi ingen er perfekte, vår narsisstiske tilbøyelighet kommer stadig til uttrykk og løgn forfølger oss hele livet. Og det er dette som er irriterende, for vi har alle faktisk har en flik av Peer Gynt i oss, og dette har gått mer og mer opp for meg denne uka da jeg leste 5.akt om igjen. Som Peer sjøl sier; En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt!
Ellers anbefaler jeg alle å ta en tur til Gålåvannet i sommer for å se Peer Gynt-oppsetninga der.I fjor spilte Charlotte Frogner fra Momoen spiller Den Grønnkledde, Ingrid og Anitra, mens Dennis Storhøi hadde rolla som Peer. Dette er ei nasjonalromantisk tolkning av stykket, men ingenting er så flott som friluftsteater. Til høsten settes ei langt mer modernistisk oppsetning på Torshovteatret i Oslo. Dette er ei forestilling jeg har store forventninger til!
Mens tenåringer i dag drømmer om stor kjærlighet i Twilight, så drømte jeg og mange av mine venninner seg bort i filmer som Pretty Woman, Dirty Dancing og Grease. Ikke at noen av oss hadde noe spesielt lyst til å bli prostituerte, men det er den samme drømmen som en finner i Twilight; drømmen om å bli elska av denne ene, flotte mannen.
Nå i dag så er kanskje ikke den delen av filmen så spennende lenger, men Pretty Woman har mye humor i seg. Mange gode replikkvekslinger. Og denne er jo en av de bedre, der Vivan har akkurat slengt avgårde ei snegle som forrett og skal i gang med hovedretten.
Da jeg sneia over 30-tallet i alder så var det den skrekkeligste dagen i mitt liv. For de som kjenner meg, så var frasene at jeg 'likte 20-åra så godt' og 'dette er nesten deprimerende'. Et par stykker sa ganske beskt til meg at alternativet til å bli eldre er vel heller ikke noe spesielt hyggelig. Og det har de jo rett i, men i dagen samfunn trur jeg mange er like redd for å bli eldre som for å dø.Og i etterkant har jeg skjønt at det med å fylle 30 henger sammen med en følelse av å være eldre. Og som karakteren Alice i Stjernetasten, så gjør det meg rasende.
Benoite Groults roman beskriver hvordan det kan oppleves å bli gammel. Alderdom har lav status på alle mulige måter. Du mister en stemme og får flere rynker. Verdien på livet ditt synker drastisk fordi du ikke lenger klarer å gjøre de samme tingene lenger. Og du blir ensom. Min grandtante sa en gang før hun døde at det var slitsomt å bli gammel fordi det var så mange begravelser å gå i, så mange mennesker en deler minner med som forsvinner -og en blir sittende med igjen aleine med minnene.
Stjernetasten er ei forunderlig bok fordi den vevet sammen av tre fortellerstemmen. Moira er skjebnegudinnen som sitter og ser på menneskets streben etter lykke, og kommenterer den med skarp tunge. Alice er ei godt tilårskommen dame som i beske ordlag kommenterer sitt eget liv. Hun veksler mellom sårbarhet til giftighet over at at ens om gammel blir skvisa ut av arbeidslivet før en ønsker det sjøl og at omgivelsene betrakter en som idiot fordi alderen blir høg. Et par passasjer er så hysterisk morsomme at det er vanskelig å la være å le. Dette gjelder for eksempel der hun foreslår selgeren av en steikeovn med keramisk topp at hun må røre i kokekarene med sopekost fordi det er en fare for at hun kommer nær kan sette i gang en ovnsfunksjon som ikke er ønskelig. Den tredje fortellerstemmen er Alices datter, som elsker to menn og gjennom hele livet lever med en ektemann og en elsker. Hennes beretning omhandler stor kjærlighet, og alle hennes betraktninger om hvordan det er mulig å elske to menn samtidig gjennom et langt liv.
Stjernetasten er mye livsvisdom på få sider. Den handler om feminisme som en evig kamp for rettigheter, om alderdom, abort og og aktiv dødshjelp. Om at det å bli gammel ikke er noe for feiginger.
Noen ganger er forbauser det meg hvor mye barn kan få med seg av det som foregår rundt omkring. Og igjen kan jeg bare takke Stephenie Meyer for oppfinnelsen med den glitrende vampyren! For det er kanskje ikke helt optimalt å legge ut for en 5-åring om blodsugende vampyrer, som har hoggtenner som en elefant og kan drepe mennesker. Så derfor er det helt ok å kunne sno seg unna med en litt mildere variant; nemlig den moralskglitrende vampyren fra Twilight. Noen ganger gjelder det å være snedig.
Det blei spetakkel på Twitter da det kom for dagen at bøndene går til aksjon og sperrer utkjøringa av mjøl ved møllene. Noen kommenterer med en viss ironi at nå vil fotballfruen ha glade dager, mens andre gir bøndene skylda for at brødet vi kjøper hverken er smakelig eller har god kvalitet. Eh, det siste der er vel tross alt ikke bøndenes feil - men kanskje bakeriene...? Eller?
Uansett, folk har begynt å strømme til butikkene for å hamstre brød. Gjerne 16 brød i slengen, slik at en er sikker på at ingen andre får den dagen. En skulle tru krigen var rett rundt hjørnet. Eller at en stor naturkatastrofe var på vei. Men det eneste som har skjedd er at noen bønder markerer at de er djupt uenig i myndighetens politikk. Det som er mest skremmende er at det virker til å være en umåtelig fjern tanke for veldig mange at det faktisk går an å bake brød sjøl. Har vi bare glømt hvordan det gjøres?? Mjøl, sukker, gjær osv.? Dessuten går det går faktisk også an å spise andre ting enn brød, sjøl for brødaper.
Jeg støtter i aller høgeste grad norsk jordbruk. Verden er bittelittegranne større enn akkurat enn god kneiptilgangen på Rema 1000. Nå kan jeg ikke alle detaljene i akkurat disse forhandlingene, men det skal en del sløvhet til for ikke å registrerer at det blir færre av dem som driver gårdsbruk her til lands. De som kan gjøre et levebrød (jepp, ordspill) av næringa er det aller største, mens mellomstore og små gårdsbruk er mest tufta på ideologi, kulturarv og interesse fra bondens side. Det er ikke enormt mye penger å hente for dem, uansett. Norsk mat er sikkert ikke mye bedre kvalitetsmessig enn utenlandsk mat, men den er ikke så mye dårligere, heller. I alle fall ikke når det kommer til mjøl. Dessuten handler jo dette om noe langt mer enn bare å telle penger. Det handler for eksempel en god del om verdier. Derfor vil jeg ha flere gårdsbruk i sving, flere bønder som gidder å opprettholde dyrka mark og ha husdyr. Jeg vil ikke, som han luringen på Twitter, at vi skal klare oss med mindre jordbruk. At vi klarer vi oss med mindre er det ingen tvil om, men jeg vil ikke at dyrka mark skal bli til villnis eller flere golfbaner. Jeg vil ha råvarene tett på meg. Dessuten er egen matvareproduksjon miljøvennlig. Og miljøvennlighet er et viktig prinsipp - er det ikke?
All heder og ære til bøndene i Norge som både orker og gidder å holde på. Det er lite fritid og ikke all verden med penger. Dyrehold krever mye stell og oppfølging, og korn innebærer lange dager på jordene i de ulike årstidene. På meg virker det nærmest til å være en livsstil som krever en god del forsakelse.Derfor betaler jeg gladelig mine skattekroner for at norske råvarer skal være å finne i butikkene, og sitter mer enn gjerne noen minutter ekstra i traktorkø på vei til jobben fordi bonden skal avgårde til siloen. Jeg vil ha bonden! Men jeg vil ikke være en.
Nemi har alltid vært et lite hjertebarn for meg. Hun er bleik, har mørkt hår, skyr sola som pesten og har en del odde interesser. Altså, jeg ser mye av meg sjøl i henne (bortsett fra all ølen og dragene). Dessuten har jeg alltid likt Lise Myhres strek! Det var i grunnen Ida Larmo som sendte ballen i kontra da hun erklærte at Nemi har begynt å gå litt på tomgang. De samme poengene kommer om igjen og om igjen, bare forkledd i nye ruter. Og jeg trur jammen Ida har rett, det er lenge sia jeg funnet Nemi-striper som er skikkelig gode. Men her forrige dagen var det endelig ei stripe ut som gikk rett hjem. Og det er fordi jeg også er særs skeptisk til alt som heter boblebad, basseng, stamp og saltvann. Så det, så.
Da ideen om å bygge et spahotell på bittelille Rømskog blei lansert for noen år tilbake, så var vel den umiddelbare tanken min at nå blir det litt fart på sakene der inne. Fordi skal ei lita bygd greie seg i den store verden, så trengs det; 1.) en butikk (og her går vi fremdeles rundt i ring..) 2.) arbeidsplasser. Nå har riktignok spahotellet bytta eier. Buddha, zen og en stengt restaurant for bygdas lokale befolkning (og alle andre som ikke betalte for opphold) blei litt for snevert til at det blei et overskuddsprosjekt. Nå er spahotellet oppe for alle som ønsker seg en bedre middag, eller vil ta behandling (eventuelt bare svømme i bassenget) og dermed er jeg den første i køen til å oppfordre alle om å benytte seg av tilbudet. Maten er god! Betjeninga hyggelig.
Midt inni kristendommens vugge her i den innerste kroken av Østlandet, så finner du altså en diger Buddha-statue/veggbilde (fant aldri ut helt hva det var, til tross for nærmere undersøkelser). Jeg er i hele tatt litt i tvil om den vanlige rømsjing har så mye forhold til akkurat den karen, men at statuen er der er i seg sjøl ganske så søtt. Et flott kunstverk, forøvrig. Resepsjonsområdet har forøvrig en avslappa atmosfære (bortsett fra Lady Gaga som gikk på høgtalerne i restauranten) med mjuke sofaer (blei testa) og flott utsikt.
Det er kanskje bittelittegranne snålt å spille Lady Gaga på et spahotell, men jeg har etterhvert kommet fram til at dama kan passe i enhver sammenheng. Uansett, musikken la ingen demper for en hyggelig restaurantopplevelse. Fint dekka bord, fint interiør og nydelig Vortungen-utsikt. Vortungen er min sjø på Rømskog! Der har jeg fiska abbor med med garn med Papi (farfar) mange ganger.
Dette var utsikten vi hadde fra vinduet. Rett under nesa på oss plaska to gjess avgårde. Vortungen er min barndoms vugge ettersom besteforeldrene mine hadde hytte et steinkast unna spahotellet. Hytta består fremdeles, men minnene ligger i en båt ute på sjøen med bøtter fulle fisk. Kunne ikke finne abbor på menyen, dessverre.
Til forrett fikk vi servert skogsoppsuppe, og den var meget behagelig for smakssansene. Hotellet prøver å ha en meny som speiler naturomgivelsene, hvilket er helt riktig tenkt. En disker ikke opp med sushi her ute, liksom. Da må de eventuelt bli abborsushi.
Ellers var det en litt snodig drift av hotellet denne kvelden vi var der, kokken var nemlig aleine på hotellet. Så han holdt orden på maten, serveringa og resepsjonen samtidig og løp både hit og dit for å varte opp gjester og sørge for alt var på stell. Litt av en kokk! Men alt gikk fint. En lugn og behagelig svenskekokk.
Hovedretten var indrefilet av hjort med potekake, rødvinssaus og kirsebærsaus samt sopp. Kjøttet var så mørt at det omtrent smelta på tunga, og tilbehøret smakte veldig godt. Moder'n ville ha mer potetkake og strøyk inn på kjøkkenet til kokken for å etterlyse mer av godsakene. Kokken må ha vært en tur i resepsjonen, for han kom noe forfjamsa ut av kjøkkenet og lurte på om han hadde fått seg en ny kjøkkenassistent. Hjort finnes riktignok ikke i Rømskogs skoger (så vidt jeg veit), men pytt. Vi har dyr som ligner.
Flere har spurt om hvorfor jeg ikke blogger om det å være gravid, når jeg faktisk er det. Jeg har svart i noe flåsete ordlag at det er under min verdighet, at det er ikke noe spesielt viktig å blogge om osv. Det er jo egentlig bare tull, det finnes masse å si om det å være gravid. Men alt trenger ikke å være av det dillete og rosenrøde slaget. Jeg er en av de få som har et litt lite romantisk forhold til å være gravid. Men så var jeg aldri blant de jentene som løp rundt med dokkevogn som barn. Snarere tvert i mot, jeg satt i den dokkevogna sjøl og rutsja gladelig ned låvebakken hjemme på Rømskog. De fleste dokkene mine endte opp med piggsveis og bart, og til slutt skjønte mine kjære familiemedlemmer at det var like greit å gi meg bøker i gaver og lurte nok i sine stille sinn om hvordan det egentlig sto til med morsinstinktet mitt.
Morsinstinktet er det ikke noe i veien med, det har jeg behørig fått testa ut ved et par anledninger. Men jeg synes like fullt det kan være ganske plagsomt, og til tider lite sjarmerende, å være gravid. Jeg er heller ikke utstyrt med et stort behov for å snakke med svangerskapskvalme, mammaklær, bleier, fødsel, barnevogner osv. med alle og enhver. Det finnes jo så mye annet artig å snakke om her i verden!
Men til alle som lurer, så kan jeg herved bekrefte at det er en baby i magen. Jeg antar at nyheten likevel har nådd de fleste ettersom slik ting gjerne får skikkelig fart på seg når det gjelder radius. Da ultralydmannen kunne bekrefte at reka var på plass, så var jeg jo glad for at ting så normalt ut - og at jeg ikke en katt der inne. Jeg er for øyeblikket sjukemeldt, en situasjon jeg ikke spesielt fornøyd med. Men jeg har ingen bestemmelsesrett over meg sjøl lenger, så hverdagen innbefatter en del vegglaning eller oppdateringer på amerikanske tv-serier (har blitt en del av dem). For adspredelse drar jeg til Stassjonsjentene på Bjørkelangen.
Her er alle mine 10 betraktninger rundt det å være gravid:
Det er ikke spesielt moro at kroppen endrer form. Dessuten er det veldig upraktisk. Jeg er i det store og hele ganske fornøyd med egen kropp, og kan til tider finne det ganske utidig noe skal bule ut. Det er også ganske utidig at favorittklær ikke lenger passer. Hadde jeg vært svært rik, så hadde jeg vært tilbøyelig til å vurdere surrogati.
Søvn kan være ei utfordring. Jeg sover best på magen. Det er lenge til det skjer igjen.
Sjukemelding er ikke spesielt artig. Jeg gikk fra en 3.klasse på studiespesialiserende i siste semesteret. La meg bjønn i tre uker og håpa at alt skulle bare gå over. Det skjedde ikke.
Du får pigmentflekker. Er vel ikke så mye å tilføye her.
Håret blir tjukkere, og dette er en av de virkelige positive tingene ved et svangerskap! Iallefall for meg som alltid vært dødelig misunnelig på folk med fyldige lugger.
Etterhvert som nyheten slippes så blir plutselig magen din en offentlig landingsplass for hender som vil kose og stryke. Dette er veldig sært fordi jeg pleier ikke å ta folk på magen, og folk pleier jo vanligvis ikke å gjøre det på meg, heller. Ellers kan en ved enkelte tilfeller oppleve en noe glanete adferd, dette er spesielt i den perioden der magen såvidt begynner å synes. Burka har vært et vurdert klesplagg.
Det er deprimerende å gå i forretninger hvor det selges barnetøy. Det finnes kun to farger; lyserosa eller lyseblå. Hvor blei det av alle de andre fargene, liksom??
Ultralyd blir gjerne dratt fram som det store øyeblikket for foreldrene fordi da får de 'se' barnet sitt. Men alle fostre ser jo like ut på slike bilder, og de ser jo strengt tatt ut som skapninger fra det ytre rom. For meg er det langt viktigere alt er på stell. Minst mulig klabb og babb er å foretrekke.
Som gravid går en inn i avholdsbevegelsen noen måneder. Nå har aldri flatfyll vært min greie, men jeg synes det kan være godt med litt i glasset til maten. Substituttet er for øyeblikket iste.
Mat i seg sjøl kan være en ganske forvirrende greie, og i starten lurte jeg på om jeg var i ferd med å pådra meg en spiseforstyrrelse. Matportalen kan skremme folk til månen med sine anbefalinger, så det eneste som er skikkelig trygt å spise er i grunnen økologisk havregrøt. Og kanskje Norvegia gulost.
I mitt stille sinn har jeg lurt på hvor lenge Gunnar Sønsteby egentlig har tenkt til å holde koken. 94 år er en respektabel alder, men tross sin høge alder så har mannen farta land og strand rundt og fortalt sine historier om igjen og om igjen. Og det er med viten at han har gjort dette. Fordi uten historiene så er det fort å glømme. Og det kan vi ikke tillate.
Mine besteforeldre på farsida er for lengst døde, men jeg har fremdeles med meg historiene. Om farfar som smugla flyktninger og havna på Grini. Om at familien som husa både motstandsmenn og NS-medlemmer samtidig. Om hvor mange som egentlig var stripete. Om tyskere som stort sett luska rundt og hadde tilhold på bedehuset. Alle dette er fortellinger som jeg forteller videre fordi at neste generasjon heller ikke skal glømme. Og det var dette Gunnar Sønsteby forsto. Hans historier kunne hjelpe kommende generasjoner å huske.
Jeg har ved to anledninger vært og hørt Gunnar Sønstebys foredrag. Den ene gangen besøkte han arbeidsplassen min på Runni ungdomsskole. Da snakka han til en stor forsamling ungdommer som vanligvis kan ha problemer med å sitte stille. Det problemet hadde de ikke når Gunnar var på besøk. De hadde automatisk en respekt for den tynne mannen som gikk rundt med stokk og fortalte om hva han hadde gjort for at Norge er et fritt land i dag. Det var temmelig magisk å se den gamle mannen kommunisere rett til hjerterota på ungdommen. Den andre gangen var Sønsteby på Bjørkelangen videregående skole for holde et kveldseminar. Aulaen var helt full, og jeg hørte de samme fortellingene en gang til. Men viktige fortellinger kan ikke bli fortalt mange nok ganger.
Hvil i fred, Gunnar. Vi tar med oss fortellingen dine videre.
I etterkant av filminnspillinga så forklarte Robert Pattinson til den britiske avisa The Independent at han synes ofte det var mer givende å jobbe med dyr og barn på settetfordi med profesjonelle skuespillere utvikler det seg gjerne en slags intern konkurranse. Det blir fort gjerne mange om beinet i denne bransjen, og da gjelder det å få vist seg best mulig fram.
Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg har Pattinson er en liten favoritt blant bransjens unge talenter. Etter Twilight har han gjort flere filmer som ligger veldig langt unna den glitrende, overbeskyttende og delvis sutrende vampyren Edward. Som karakter har aldri Edward vært spesielt spennende, men Pattinson som skuespiller har et nærvær i alt han foretar seg på lerretet - enten han er vampyr eller dyrlege. Det hadde vært utrolig spennende å sett Pattinson i en skikkelig slem rolle. Jeg håper han blir modigere på den fronten etterhvert!
Uansett, Water for Elephants bygger på romanen med samme navn. Jeg har prøvd å lese boka et par ganger, men aldri kommet meg gjennom. Det er ikke fordi den er dårlig, men den har blitt bortprioritert av andre leseprosjekter. Boka er perfekt for et filmmanus med sin dramatiske, igangsettende begivenhet der foreldrene til Jacob Jankowski dør i ei bilulykke - og sønnen reiser avgårde fordi foreldrenes finanser ikke er i orden. Han hopper på et tilfeldig tog (da et sirkustog) og blir en del av det omreisende følget som besitter mange, forskjellige dyr. Med sin veterinærbakgrunn, blir Jankowski oppnevnt som dyrepasser og får hovedansvaret for elefanten Rosie, som blir kjøpt inn som sirkusets hovedattraksjon.
Jankowski er stadig i konflikt med sirkusets brutale hovedtrener, og derfor løper Pattinson rundt med skrubbsår både her og der i store deler av filmen. Alt kulminerer i et voldsomt oppgjør mot slutten, stor kjærlighet kommer på banen og filmens store stjerne, elefanten Rosie, får vist seg fram som den store elefanten hun er.
Og det er dette som er filmens mest sjarmerende øyeblikk, der skuespillet til Pattinson og Witherspoon går over i improvisasjon fordi elefanten gjør noe uventa. Blant annet er elefantens snabel å finne på de mest merkverdige steder ved flere anledninger.
Etter hva jeg skjønt så bruker Norunn og Grethe bruker gamle tegneserier og skriver inn nye bobler. Og de kan være riktig så morsomme! Denne sushistripa er helt nydelig og tar vel et par trendløver skikkelig på kornet.
Markus Krunegård må våre musikkverdenes ADHD-gutt. Han er sentral i hele fire forskjellige band og skriver låter for Veronica Maggio. På dette fjerdealbumet, Mänsklig Värme, har mannen skrudd sammen storslagen pop fra 80-tallet med der svenske observasjoner smelter sammen med engelske verselinjer. Min favoritt fra albumet er Everybody Hurts. En slags allusjon til R.E.M-låta med samme tittel.
Det har kommet veldig mange positive tilbakemeldinger på oppskrifta til ajopochi-smoothien jeg la ut. Folk har kommentert at den smaker godt, at den ser veldig innbydende og minst; går det an å putte andre godsaker oppi...? Det er helt klart fullt mulig å krydre smoothien med litt ekstra, sterke godsaker. Jeg har aldri prøvd det sjøl, men hvis noen prøver seg - så gi tilbakemelding!
Ettersom smoothie var en populær sak, så legger jeg ut ei oppskrift på en ny. Den er helt annerledes enn den forrige, både i smak og farge. Jeg fikk en kommentar på at smoothien smakte gress, men det er jeg selvfølgelig ikke enig. Den smaker friskt og nøttete, og har selvfølgelig deilige næringstoffer i seg. Dette er hva du trenger:
1 liten avokado, 1 dl frisk spinat (frossen er også mulig, men da må du bruke færre isbiter), 11 ss hasselnøtter, 1 ts revet ingefær, 2 dl eplejuice, 5-6 isbiter.
Vask spinaten og fjern tjukke stilker. Del avokadoen i to og ta vekk steinen. Skjær den i biter. Ha eplejuicen i blenderen først. Fyll deretter på med avokado, spinat, hasselnøtter og isbiter. Kjør blandinga til den blir glatt.
I helga var jeg på en liten handlerunde i Sverige. Sammen med en million andre nordmenn traska jeg rundt på kjøpesenteret i Charlottenberg og mistrivselen økte for hver minutt som gikk. Folk var det overalt, lufta gjorde meg svimmel og butikkene oste norsk handelssvette og ungegulp. Med ett lengta jeg tilbake til ei tid jeg ikke levde. Ei Knerten-tid hvor tempoet var en anelse roligere og en kunne gå på den lokale landhandelen og kjøpe sukker i løsvekt bak disken. Det fantes riktignok ikke chili og ingefær den gangen, men flesk og duppe er vel heller ikke å forakte. For hvor blei det av oss midt oppi dette vrimlet?
Nesten hver fredag setter jeg med i stasjonsvogna og reiser til Stassjon på Bjørkelangen. Der er det èn disk, enkel og god kaffe (den beste som finnes i kommunen vil jeg påstå), horn med ost og skinke og kanelsnurrer, en elg på veggen og en spesielt koselig butikk med barnetøy fra 70-tallet, keramikk og annet spennende krimskrams.
Her trives jeg!
Bak denne disken får du kaffe i forskjellige varianter. Vanligvis pleier jeg å drikke enten Kaffe Latter eller en Alminnelig Kaffe. Hvis du er av det søte slaget, så er det karamell på flaske som kan gjøre godsakene enda bedre. Ellers finnes det også brus bak denne disken. Og eplejuice fra kartong!
Skogens konge tar også turen til Stassjon. Han troner høgt oppå veggen og holder oversikt over alle besøkende. Her sitter det en liten luring nederst i hjørnet som må holdes et øye med. I døråpninga kan du skimte Bøtteknott-butikken. Der bør en virkelig ta seg en kikk!
Det er snart 17.mai og hvis ungen ikke liker bunad, så liker han/hun kanskje noe av dette? Stassjon kan skilte med originalt barnetøy fra 70-tallet. Fabrikken er nedlagt for lenge sia, så du finner nok ikke maken noe annet sted. Det er er besnærende tanke, synes jeg. Ha noe som ikke alle andre har.
Flere artige plagg for småtroll. Her er det forklekjoler og snekkerbukser i alle farger og mønstre. Du kan til og med kjøpe barnevogna på bildet. Hvor artig er ikke det?!
Stolen kan kjøpes, putene kan kjøpes og nå har det kommet noe nytt og spennende i butikken; gamle broderier gjort om til pc-vesker og deksel til mobil/iPhone. Hvor kreativt er ikke det? Det er hva jeg kaller nytenking og gjenbruk på sitt beste.
Hvis jeg noen gang skal blogge om svømming, så må det være nå etter at Alexander Dale Oen døde på treningsopphold i Florida. Det er selvfølgelig veldig trist at en mann på 26 dør brått. Det er helt uforståelige at det skjer en topptrent idrettsutøver. Men det jeg ikke skjønner helt er hvorfor dette dødsfallet er så mye mer trist fordi han var ett av de norske gullmedaljehåpa under sommer-OL. Det nevnes opp og ned om gullhåpet vårt som døde.
Jeg blåser i medaljene som kunne vært vunnet. At han var en sprudlende fyr med sjarm og mye empati er det ingen tvil om. Men gjør det dødsfallet enda tristere? Det kan virke sånn når en leser medienes utallige oppslag. Melodramaet får total boltreplass når en sympatisk, talentfull, kjekk og utadvent idrettsutøver går bort. Jeg mener at det er trist når unge mennesker dør, uansett om de er flinke svømmere eller ikke. Talentet har i grunnen ingenting å si, mannen døde for ung og ferdig med det. Jeg tenker på foreldrene som mista sønnen sin, på kjæresten som mista den hun var glad i og på det livet han ikke fikk levd. Dette er min hyllest til Alexander Dale Oen.
Listen up, people! Debutanter og sørstatssouls på sitt beste. Sjølveste Jack White har gitt ut en vinylsingel med disse, og de har allerede blitt en snakkis i musikkmiljøene verden over. Howard Brittany fronter dem og er vokalmessig en velsignelse til retrosjangeren siden Amy Winehouse. Ta en liten lyttesmak i klippet under!
Det å gi en matrett navnet 'kinesisk suppe' er kanskje noe upresist ettersom Kina er et kjempeland med store forskjeller. Men det er kanskje smakene som er typisk kinesiske i denne sammenhengen. Uansett, jeg personlig er svært begeistra for smakskombinasjonen ingefær-chili. Denne oppskrifta kom jeg over i ei kokebok på biblioteket, men jeg har gjort en del justeringer fordi blandingsforholdene var ikke helt bra. Uansett, her er hva du trenger:
Nudler (denne gangen brukte jeg to pakker med Mr. Hong, men det finnes alternativer som er minst like bra. Bare prøv deg fram med mengde!), 1-2 hakka chili, en bukett brokkoli, 4 kyllingfileter, 1,5 l hønsebuljong, koriander (fersk er best). 4 ss soyasaus, 1 skvett sitron/lime, 1 toppa teskje med ingefær, 1 hakka hvitløksfedd, salt og pepper.
Del kyllingen i biter og salt den. Steikes i panne til kantene er brune. Kok opp hønsebuljong sammen med ingefær og chili og la dette småkoke 5-10 minutter. Legg nudler og brokkoli i buljongen. Ha kyllingbitene i djupe tallerkener og ha på buljong, brokkoli og nudler. Garnere til slutt med chili, koriander og soyasaus. Salte og pepre til slutt før en liten, avgjørende skvett med lime eller sitron setter en spiss på det hele.
Forholdet mitt til Eidsvoll er forholdsvis perifert, bortsett fra at det var her grunnloven kom i stand i 1814 og dermed var utgangspunktet for at vi i dag eksisterer som land. Men ellers er ikke Eidsvoll det stedet som jeg har valfarta mest til. Men det er mye fint å finne på denne kanten av landet, og da det skulle arrangeres bruktmarked med Bøtteknott-damene på plass, så tok jeg like godt å la ut på utflukt. Og fikk besøkt ei tante i samme slengen.
Bruktmarkedet var på Stallgården, og der var det boder og stands, vaffelsalg og strålende sol. På Galleriet Festiviteten var det mulig å få kikka litt på kunst, og bygget brukes på samme måte som Aur Prestegård her i Aurskog. Utstillinger, kunstsalg og andre arrangementet. I tillegg har de i en hyggelig cafe som en kan får kjøpt litt snadder.
Det er ingenting å utsette på porsjonene i cafeen på Festiviteten. Smørbrødene er gigantiske og hyggelig pynta med friske grønnsaker. Dette er karbonade, men en kunne også velge spekemat eller laks og eggerøre. Egen blings til barn med ost og skinke.
Denne drikken har jeg ikke sett noen andre steder, hverken i butikk eller restaurant, men den smakte veldig bra. Økologisk, uten sukker, uten skumle tilsetningstoffer og med skikkelig smak. Jeg valgte ingefær, og den smakte virkelig ingefær. Det er ikke så ofte skjer. Andre smaker er limonade, cola, tranebær, hyllebær og eple/bringebær.
Det er en liten hageflekk utafor cafeen (som også har sitteplasser inne samt lekerom for barn) med utsikt utover vannet. Perfekt på fine sommerdager!
Og sånn ser altså sola ut på Eidsvoll! Bildet er tatt fra hagen.
